Med Prøysen i «Nytt på nytt»?

Du har spilt inn mange sanger av Alf Prøysen etter hvert?

- I forbindelse med 100-årsjubileet fikk jeg lyst til å ta fram alle de 49 jeg har spilt inn. Å samle alle på et sted er innmari fint.

Hvordan er dine første minner om ham?

- Jeg satt foran radioen og hørte «Barnetimen for de minste», med sparegrisen min, og sang med. Jeg elsket den lune, varme stemmen hans. Etter hvert fikk vi TV på Toten også, og der kom han som Romeo Clive med Anne-Cath Vestly i «Kanutten». Bestemor skrudde opp radioen når han kom på, hun mente det var viktig at han snakket arbeidernes stemme. For oss «alminnelige» var det viktig å lytte til ham. Det skjønte jeg mer av som voksen. Han sa ting på en forsiktig måte, men var klar i tekstene sine. De ble ofte pakket inn i glade melodier, fordi det var farlig å si hva man mente på den tida.

Den første Prøysen-plata du lagde hadde nye melodier til hans gamle tekster. Var det litt dristig?

- Jeg hadde sunget Prøysen siden jeg var liten, og trodde jeg kjente alt han hadde. Til jeg kom på Det Norske Teatret for min første Prøysen-rolle, og oppdaget tekster og melodier jeg aldri hadde hørt om. Jeg lånte hans samlede verker på biblioteket, og fant flere tekster som det ikke var skrevet melodi til. Så lagde Geir Holmsen melodier til tekstene, og det ble noe nytt som ble godt mottatt.

Hvordan er disse visene fortsatt aktuelle? Du skriver i omslags­heftet at det er mange måter å være 
fattig på, selv om vi lever i verdens rikeste land?

- Prøysen vokste opp i fattigdom, og det kom fram gjennom diktningen hans. En oppvekst som han skildrer sårt og fint. Det er spennende for folk å få høre historier om hvordan Norge var på den tida, så kan man sammenligne. Vi ser fortsatt ting rundt oss som ikke er så bra, men vi vil gjerne gjemme det bort - enten det er gatemusikanter, narkomane eller andre som faller utenfor.

Hva slag konsert blir det nå?

- Vi spiller i Universitetets aula, lørdag kl. 15. Forestillingen «Kjærtegn», som jeg ikke har gjort på flere år. Med den mer vemodige og lyriske siden av ham. Det gleder jeg meg til.

Du er gjest i «Nytt på Nytt» fredag. Får du sagt noe om Prøysen der?

- Jeg har vært med en gang før, i 2008, og da lurte Jon Almaas inn «Pulverheksa». Så jeg kan jo håpe. Jeg får ta med sparegrisen, hvis motet er der.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Amalie Skrams «På St. Jørgen». For meg er hun en av de fire store. Hun ble lagt inn på sinnssykehus med mannens velsignelse, ble bare enda verre, men mannen valgte fortsatt å høre på legene. Boka handler om hvor farlig det er når systemet tar over for deg, og virker mot deg.

Hva gjør deg lykkelig?

- Å lese bøker, synge, og gå på turer med familien min.

Hvem var din barndoms helt?

- Det var Alf Prøysen. Da jeg hørte at han hadde sovnet inn i 1970, ble jeg lei meg. En stemme var borte.

Hva er du villig til å gå 
i demonstrasjonstog for?

- Jeg er ikke den som går mest i demonstrasjonstog, men miljøet er vel det som er i størst fare nå.

Hvem ville du helst stått fast 
i heisen med?

- Ingen. Jeg vel helst ikke bli sittende fast, og gjør jeg det, er det best at jeg blir der aleine.

geir.rakvaag@dagsavisen.no