---
Hvem: Katrin Glatz Brubakk (54) bor i Trondheim.
Hva: Barnepsykolog med spesialisering innen traumer. Hun jobber som universitetslektor ved NTNU, og er en erfaren feltarbeider for Leger Uten Grenser. Samtidig som hun er forfatter.
Hvorfor: Vinner av årets Redd Barnas Barnerettighetspris. Prisen gis til noen som viser en særskilt innsats for å styrke barns rettigheter eller bekjempe brudd på barns rettigheter, i eller utenfor Norge.
---
Gratulerer med pris, hvordan føles det?
– Det var veldig overraskende, men veldig hyggelig. Spesielt fordi det er barn og unge som har vært med i arbeidet med å bestemme hvem som bør få prisen.
Også vet jeg jo at du sitter å skriver på en ny bok, kan du avsløre noe om boka allerede nå?
– Ja boka er nok ferdig om et par uker, og den handler om min reise i Gaza. Det er rett og slett en dagbok fra den tiden jeg tilbrakte i Gaza. Målet mitt med boka er bringe folk nærmere krigen. Det vi ser nå er grusomme bilder, tall og statistikk på hvor mange som har blitt drept. Ofte så gjør det ikke inntrykk på oss når man hører kun tall, det engasjerer ikke. Jeg kjenner jo meg selv igjen. Når en kollega fra Gaza ringte og sa at han må evakuere igjen og fortalte om hvilken utfordringer han møtte på, gjorde det inntrykk på meg. Det er vanskeligere å se bort da. Vi glemmer litt at det handler om folk. Det handler om barn og voksne som lever med dødsfrykt hver eneste dag.
Les også: Lahlum: – Donald Trump er hevngjerrig. Kamala Harris er litt vinglete (+)
Du er jo barnepsykolog og spesialist innen traumer, hva gjør krigen med barn?
– De mister jo alt de kjenner til. Du mister huset ditt, du mister nabolaget ditt, du mister vennene dine. Du mister alt du kjente og må leve under veldig kummerlige forhold med frykten for at en bombe skal ta deg.
Du var jo i Gaza i år, og har møtt mange barn gjennom jobben din i Leger Uten Grenser, hvordan var det?
– Det som traff meg mest eller det som ble lyden av krigen for meg er panikkhylene mange barn ga fra seg. Det er ekstremt traumatiserte barn som er livredde hele tiden. Hver minste lille ting, slik som at et dør lukker seg hardt, knirring fra et instrument sykepleierne bruker eller foreldre som går ut, gjør at barna får panikk. Jeg har øvd lenge, jobbet med traumatiserte barn lenge og vært i felten i snart ti år. Det gjør at jeg har et slags psykologisk skjold, men disse hylene gikk tvers gjennom skjoldet mitt hver gang. Det er så smertefullt å høre hvordan de barna hyler og lider. Det er som de roper ut Gaza sin smerte i disse hylene.
Men hvordan roer du ned barn i en slik situasjon?
– Det tar lang tid før jeg kan roe de ned. Det eneste som hjelper i en slik situasjon er å være rolig selv. Jeg må låne bort min ro til dem. Snakke med rolig stemme, gjenta hele tiden at jeg er her, jeg skal ikke forlate deg og foreldrene dine skal passe på deg. Dette går bra må jeg si helt til hylene slutter. Jeg må skape pusterom til dem. Jeg leker mye med dem, selv om man hører bomber falle ned i bakgrunnen. Lek er et psykologisk kinderegg, som har tre gode ting på engang. Når du leker glemmer du litt, du grubler ikke da. Lek kan regulere en stresset nervesystem, når alle er på vakt hele tiden kan dette bli en kronisk tilstand. Derfor jobber jeg med å skape pauser for nervesystemet.
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Hvordan verner du deg selv, klarer du legge inntrykkene bak deg?
– Nei, det klarer jeg ikke. Det å reise fra felt er noe av det vondeste jeg gjør. Det er som om hele verden sin urettferdighet koker ned til det øyeblikket jeg drar. Jeg kan ta mitt røde pass og si at nå har jeg vært her lenge nok. Jeg kan si at belastningen har vært for stor, men det kan ikke mine kolleger eller menneskene som bor der si. Det gir meg privilegert skam som jeg veldig ofte bærer på. Jeg må gjøre noe for døyve alt jeg har opplevd. Det kan være å skrive kronikker og bok sånn at jeg prøver å få folk til å skjønne hva krigen gjør med mennesker.
Jeg ble veldig nysgjerrig nå, hva er drivkraften din?
– Nettopp den privilegerte skammen. Jeg har vært veldig heldig i livet. Jeg er født i et land hvor jeg har muligheter til å velge veier. Jeg har en utdanning og en erfaring som gjør at jeg kan bidra. Nettopp det at verden er så urettferdig er så fortvilende, men det er også min drivkraft.
Da må vi over til noen faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?
– Det er ren barnelatter. Og folk som engasjerer seg eller viser omsorg. Om det er noen som hjelper en eldre person med å bære tunge bæreposer eller en som betaler for han som ikke har råd til bussbillett.
Hvem ville du ha satt fast i heisen med?
– Nelson Mandela. Han er jo død, men jeg skulle veldig gjerne ha møtt han. Av de som lever skulle jeg gjerne ha sittet fast i heisen med Donald Trump. Da hadde jeg trykket selv på den røde knappen og sittet der helt til jeg klarte å banke inn noe fornuft i han.
Hvilken superkraft skulle du gjerne ha hatt?
– Kan man si at det ville vært evne til å skape fred? Det ønsker jeg aller mest. Men om det ikke går så ønsker jeg at jeg kunne fly slik at jeg kunne vært både i felten og hjemme igjen med familien på kort tid. Fordi det er de to tingene som betyr aller mest for meg.
Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
