---
Hvem: Lilja Ingolfsdottir (48)
Hva: Manusforfatter og regissør
Hvorfor: Aktuell med sin debutfilm «Elskling», som hadde premiere 11. oktober
---
Gratulerer med veldig gode anmeldelser på «Elskling». Hvordan føles det?
– Det har vært helt eventyrlig og utrolig! Jeg har vært veldig lettet og glad for at den ble tatt ut på en så bra festival som Karlovy Vary, og ikke minst at den fikk så fantastisk respons fra publikum.
Husker du hva du tenkte da du mottok hele fem priser for filmen?
– Jeg var på vei til Lisboa med mine fire barn og mann på ferie, og hadde reist hjem fra Karlovy Vary uten forventninger om å vinne priser. Jeg skulle akkurat gå om bord på flyet da jeg fikk en melding fra produsenten min som sa at «Det blir ikke én eller to priser, det blir fem. Og du er nødt til å komme tilbake, hvis ikke blir det ingen prisseremoni». Jeg var allerede helt overveldet av den fantastiske festivalen og tilbakemeldingene og alt sammen. Da tenkte jeg at «dette er mer enn jeg kan drømme om».
Du har uttalt at dette er en personlig film, som springer ut fra en konflikt i ditt eget liv. Hva inspirerte deg til å lage «Elskling»?
– Jeg hadde nok ikke klart å lage denne filmen dersom jeg ikke hadde gått i dialog med personlig materiale, min egen sårbarhet, skam og smerte. Likevel er jo handlingsforløpet i filmen fiksjon og scenene er derfor ikke selvopplevde. Prosjektet sprang ut av en samlivskrise jeg selv stod i for mange år siden, den var av en litt annen art og heller ikke særlig filmatisk, men den inspirerte meg til å undersøke dypere begrunnelser og psykologiske mønstre i et parforhold. Jeg er nok også lei av å se relasjonsdramaer som fordeler skyld og ikke undersøker hva som faktisk skjer i menneskene som er involvert. Det er så mange lag å forstå i to mennesker som går fra hverandre etter å først ha vært enormt tiltrukket av hverandre.
Les også: Kan hun ha knekt koden for 40 prosent av de sykmeldte?
Filmen hadde en tagline som var «if you don’t address your childhood traumas, your relationships will». Hvordan har du erfart det selv?
– Jeg tenker på «traumer» som en smerte du ikke har fått hjelp til å bearbeide eller forløse. På den måten blir den værende i deg. Jeg tror de aller fleste har opplevd dette på en eller annen måte. Og det er derfor vi er et så fragmentert samfunn der det er vanskelig å komme sammen og få den kjærligheten vi trenger fra hverandre. Det var noe jeg brakte med meg inn i dette prosjektet.
Hvem er hovedfiguren Maria, og hvordan har du brukt deg selv som kvinne i arbeidet med henne?
– Jeg ville undersøke hva det betyr å være en sterk, moderne kvinne. For meg er Maria en heltinne da hun kan gå i dialog med sitt eget følelsesliv, og spørre «Hva er det med meg selv som jeg ikke vil se?». Forhåpentligvis har vi kommet til det punktet i likestillingen der det blir naturlig å fremstille kvinnen som et sammensatt menneske med problemer og svakheter, som også får lov til å være ekte. Jeg kunne bruke meg selv som kvinne og si at: «Ja, disse følelsene har jeg, og det er kanskje et tabuområde. Vi er også sinte og manipulerende, og det er helt OK».
Les også: – Det kan ha sneket seg inn en «Trump-tretthet» (+)
Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha sett «Elskling»?
– Jeg håpet at denne filmen skulle lage et rom der folk kan møtes. At folk blir modige og emosjonelle, og tør å vise seg. At de skjønner at de ikke trenger å bære sin egen ensomhet og skam, men kan møtes som feilbarlige mennesker. Det ser jeg i publikum, som er så myke og åpne når de kommer ut. Det er veldig magisk og fantastisk. Folk kommer til meg etterpå og forteller at de ringte sin mor som de ikke har snakket med på ti år, eller går hjem og forteller dattera si at de er så glad i henne. Drømmen må jo være å føre folk sammen.
Hva er planene fremover da? Blir det et nytt prosjekt?
– Det skal jeg ikke begynne å definere, for da lukker det kreative rommet seg. Så nå har jeg mange ideer, tanker og løse tråder.
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Da må vi over til noen faste spørsmål. Når er du mest lykkelig?
– Det må være helt enkle øyeblikk med barna mine, mannen min og med venner. Men også når jeg skriver og kjenner at jeg får tak på noe som er veldig autentisk og sant for meg. Når jeg blir så inspirert i det rommet at jeg glemmer at jeg sitter og skriver. Det er en fantastisk følelse.
Er det noe du angrer på?
– Ja og nei. Det er mange ting jeg tenker tilbake på. På den andre siden så vokser du ikke hvis du ikke gjør det du angrer på. Derfor ville jeg egentlig ikke vært noe foruten, hvis det er lov å svare det.
Hva er din favorittfilm?
– Forholdet mitt til film forandrer seg hele tiden i forhold til hvordan jeg vokser og utvikler meg, og jeg synes det er så interessant å følge med på. Så favorittfilmene mine i ungdomsårene er ikke favorittene mine nå lenger. Det er kanskje kunsten på sitt beste som treffer deg der du er i livet, akkurat når du trenger den filmen.
Les også: Einstürzende Neubauten er fortsatt i en klasse for seg (+)
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» lokker fram det bestialske (+)
Les portrett av Einar Selvik: – Jeg er opptatt av å ikke klatre i trær som ikke har røtter (+)
