---
Hvem: Hanne Eggen Røislien (49)
Hva: Forsker, forfatter og en av Norges fremste Israel-kjennere
Hvorfor: Konflikten mellom Israel og Hizbollah i Libanon har eskalert den siste tiden.
---
Intervjuet ble gjort før fredagens angrep mot Sør-Beirut.
Kan du oppsummere for leserne våre hva som skjer i Libanon nå om dagen og hvorfor?
– Det er nesten umulig å oppsummere denne konflikten nøkternt. Det siste året har tydelig vist hvor vanskelig det er å gjøre. Hvor skal man si at det starter? Rent historisk kan man si at dette har røtter i både konflikten med palestinerne og de mange palestinske flyktningleirene som ble etablert i kjølvannet av krigen rundt Israels opprettelse i 1948. Men det handler også om buffersonen som Israel opprettet i Sør-Libanon i kjølvannet av Libanon-krigen på 80-tallet. Mer umiddelbart handler det om Gaza-krigen og – for Israel – statens sikkerhet. Og utløsende for Israel er de sikkerhetsutfordringene som sivilbefolkningen i Nord-Israel har.
Hvordan henger dette sammen med Israels angrep på Gazastripen etter terrorangrepet 7. oktober 2023?
– For det første: I år har jeg vært uenig med pressen i å kalle dette «krigen mot Gaza». Israel har hele tiden sagt at dette er en krig mot Hamas, og en krig mot Hamas strekker seg utover Gaza. Hamas har mange støttespillere. Hvis Israel skal fjerne Hamas som en trussel er de nødt til å gå etter andre også. Om det er mulig, er et helt annet spørsmål.
Så krigen mot Hamas er også en krig mot Hizbollah?
– Ja, langt på vei. Det dreier seg om noe større. For Israel handler det om å markere seg i regionen og drive med avskrekking for å skape sikkerhet for israelere. Dette er noe som ikke snakkes så mye om i internasjonal presse, men når man leser og lytter til israelske kilder – noe jeg gjør – så snakker de om denne perioden med krigføring som eksistensiell.
Israelere er redd for at Israel skal slutte å eksistere?
– Ja, og det underkommuniseres litt i pressen. Den eksistensielle krisa gjennomsyres i stor grad hva israelske soldater og myndigheter motiveres av. Det er en viktig del av argumentasjonen. Det er interessant at den ikke diskuteres mer, dersom man ønsker å forstå hva som foregår.
Hvorfor er de så redde for dette?
– Hizbollah er en gedigen militærkraft, mens Israel har lenge sett på seg selv som små og sårbare. Vi snakker ofte om Israel som en stor og overlegen militærmakt, og det er de nok også på papiret, men det israelske militære verdensbildet reflekterer ikke det så mye. De snakker i stedet om hvor store trusler som finnes i regionen og hvor lite Israel er.

Hvordan tror du konflikten mellom Israel og Hizbollah vil utvikle seg?
– Jeg vil ikke spekulere i det. Jeg spekulerer lite, egentlig – der er jeg kjedelig. Det jeg kan si kort: Etter personsøkerangrepet er det nå litt opp til Hizbollah hvordan de reagerer og i hvor stor grad denne konflikten vil utvikle seg. Men IDF klargjør seg for en større krigføring, og loddet er på mange måter kastet.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Er det en risiko for at Iran blir direkte involvert i en krig med Israel også?
– Det er det alltid, men jeg tror ikke risikoen er større nå. Det er ikke noe ønske fra Iran å være i en åpen krig med Israel. Det viste det som skjedde i april, da Israel angrep Irans konsulat i Syria. Dessuten er Hizbollah en så stor kraft, at dersom Iran blir med nå, vil dette få Midtøsten til å eksplodere. Det er det få som tror vil skje.
Hvordan ser veien mot fred ut?
– Akkurat nå er vi i en sørgelig situasjon hvor alle løsninger er utopiske. Alt ser umulig ut. Samtidig vet vi at om 15 år ser vi helt sikkert tilbake på dette og tenker: «Jøss, sånn løste det seg». Jeg er veldig glad for at jeg ikke er diplomat.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Der må jeg faktisk gi deg fire svar. Den boka som gjorde at jeg begynte å lese bøker, er «Parfymen» av Patrick Süskind. Det var en fantastisk leseropplevelse. Jeg er også en veldig fan av bøkene til Ian McEwan. Han gjorde at jeg lærte meg å lese engelsk. Så må jeg nevne to fagbøker: «Discourse and the Construction of Society» av Bruce Lincoln og «War Is a Force That Gives Us Meaning» av Chris Hedges. Den siste er min ledestjerne i arbeidet mitt.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
Hva gjør deg lykkelig?
– Det er ikke så mye. Midtøsten blir en livsstil. Jeg jobber med krig hele tiden. Det starter klokken sju om morgenen og så holder det på til jeg legger meg om kvelden. Jeg tror ikke mange skjønner hvor stor del av livet dette tar for oss som jobber med dette. Heldigvis er jeg mor til en 12-åring, så innimellom lar jeg krig være krig og bruker tid på henne, og lar verden seile sin egen sjø. Det er veldig godt å ha fokus på de nære tingene noen ganger. Det er jeg god på. Da er jeg vel også det du kaller lykkelig.
Så hvordan klarer du å koble av og glemme krig?
– Det handler om å bli veldig nær. Å bake kaker eller gå en tur i skogen, for eksempel. Da får datteren min alt av fokuset mitt. Livet mitt dreier seg mye om ytterpunkter. Krig og kakebaking. Jeg skjønner at jeg ikke kan holde på sånn resten av livet. Da blir man gæren.
Jeg tenker noen ganger at livet mitt var litt for rikt før jeg fylte 40.
— Hanne Eggen Røislien, Israel-forsker
Hvem var din barndomshelt?
– Jeg kommer fra en Nelson Mandela-generasjon, så det må nok bli ham. Vanligvis gjør det folk kaldere og mer rigide når man jobber med krig, men han ble det motsatte. Jeg tenker noen ganger på det han klarte når jeg jobber med krig, og da mennesker i krig. Altså hva krig gjør med oss. Ja, og Kurt Cobain og Eddie Vedder, da. Jeg burde kanskje sagt dem i stedet, jeg tilhører jo grunge-generasjonen.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg er veldig utålmodig.
Les også: Leiebolig: – Mange tar til takke med dårlige boliger fordi de er redde for å bli sagt opp (+)
Er det noe du angrer på?
– Jeg forstår ikke folk som sier at de ikke angrer på noe i livet. Jeg angrer på masse, jeg. Jeg har opplevd mye. Jeg tenker noen ganger at livet mitt var litt for rikt før jeg fylte 40. Det var mye å tåle og håndtere. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg tok meg mer tid til å hvile mellom alle inntrykkene.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg har ikke noe spesielt ritual på det, men jeg er glad i champagne og luksus, for det er et stykke unna livet jeg lever. Jeg skeier ikke så mye ut, men synes det er like fint å pynte seg på en tirsdag som på nyttårsaften.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?
– Barn. Jeg har tenkt mye på barn i forbindelse med Gaza-krigen. Den krigen tvinger fram en refleksjon om hva man er for og mot. Jeg skulle ønske samfunnet i større grad våknet og tok bedre vare på barna våre midt oppi alt dette. At vi skaper en best mulig fremtid for dem, for alle barn. Barn trumfer alt.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det tar kort tid før jeg savner barnet mitt, så jeg ville nok helst stå fast med henne. Jeg har også litt usnakka med Jason Sudeikis, altså Ted Lasso. Alle som kjenner meg, vet at jeg synes han er kjempegøy. Så svaret mitt får bli datteren min og Ted Lasso. Jeg burde kanskje sagt forsvarssjefen eller Netanyahu eller FNs generalsekretær, fordi det de holder på med opptar en så stor del av livet mitt. Nå er forsvarssjefen en veldig hyggelig mann, men han er sjefen min, så hvis man første skal stå fast med noen i heisen må man kunne slappe av.
Les også: Angrepene i Libanon: – Vet ikke om dette er starten på krigen (+)
Les også: Lokalt ansatte på Vestbredden vil ikke lenger evakuere: – Vil beholde verdigheten sin