Margaret Berger om MGP-comeback: Skal gjøre alt jeg kan

---

Hvem: Margaret Berger (38)

Hva: Artist og DJ

Hvorfor: Lørdag 3. februar går den norske Melodi Grand Prix-finalen av stabelen i Trondheim. Berger konkurrerer om å gå videre med låten «Oblivion» til den internasjonale Eurovision Song Contest-finalen i Malmö i mai

---

Hei Margaret, og gratulerer med finaleplass i MGP! Hvordan er det å være med i igjen?

– Det er kjempegøy! Også er det hyggelig når man har jobbet en stund med et nummer, at man får mulighet til å gjøre det en gang til. Da varer opplevelsen lenger. Det er en fin opplevelse å være med og gå inn i en sånn boble i vintermørket. Jeg koser meg med å være i den bobla.

Og finalen går av stabelen på hjemmebane?

– Ja. Det er kjempespennende. I år er det veldig mye trøndere i finalen. Som Gåte. Jeg tror det var bare trøndere som gikk videre sist delfinale. Jeg tror det blir topp stemning, mange venner og folk ønsker oss godt i finalen.

Har Trondheim gått sammen om å stemme dere fram tru?

– Hehe, jeg tror at når man vet finalen holdes i Trondheim Spektrum, så frister det trønderske artister veldig å delta. Og det er bra! Det er så mye Oslo-fokus i musikken ellers, at det er fint at man får sett at det også bor artister i andre deler av landet. Det er positivt!

Dette er jo en konkurranse. Hvordan er ditt konkurranseinstinkt?

– Jeg prøver å være ærlig og vekke det opp, for jeg har veldig lyst til å vinne MGP en gang til. Jeg vet hva som venter på den andre siden, som er en enda kulere opplevelse. Så jeg kjenner jeg har så lyst til å vinne og skal gjøre alt jeg kan i min makt for å klare det. Konkurranseinstinktet mitt er vanligvis ikke så sterkt, jeg liker bedre å stå på siden og gjøre min greie – også får de som vil, være med på det. Når det kommer til spill, så vinner jeg ofte brettspill fordi ingen forstår hva jeg holder på med. Vi er tre søstre og de to andre konkurrerer og krangler så mye at de glemmer at jeg også kan vinne. Så går jeg under radaren og det er sånn «juhu, jeg vant!». I MGP merker jeg nok at det er andre som har større konkurranseinstinkt enn meg.

I konkurransen dømmes musikk og opptreden direkte – ikke via salgstall eller streams. Hvordan opplever du det?

– Det er en plass der folk har mye meninger om det du driver på med. Tidligere syntes jeg det var vanskelig med kritikk, for det kan være sårt. Jeg har lært meg ved å ha kontakt med MGP-fans at engasjement er fint, selv om de synes man skulle hatt andre klær eller gjort ting annerledes. Det er viktig å stå støtt i det man holder på med, mye er fornuftig og konstruktivt. Man må skille på dem som skriver stygge ting for du skal bli lei deg, og de som ønsker deg godt. Jeg har vært artist i 20 år nå, og føler meg stødig i det jeg driver med. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett lenger.

Hva er dine beste minner fra forrige runde?

– Det beste Eurovision-minnet er delfinalen i Florø, for da var jeg litt usikker på låten. Jeg følte at den var litt rar for folk, og var usikker på om de skjønner det. Da vi presenterte for første gang «Feed you my love» live, og det vi gjorde på scenen responderte godt, følte jeg meg sett og forstått. Akseptert. Det var en god følelse, og grunnen til at jeg er tilbake i år. Jeg føler at MGP-fansen setter pris på meg, og det tar jeg ikke for gitt.

Det har vært mye kontrovers rundt Israels deltakelse. Hva tenker du om at de får være med?

– Jeg forstår at man må ha regler for hvordan sånne ting skal fungere og at NRK må forholde seg som en nøytral kringkaster. Det er tydelig at politisk har vi ikke boikottet Israel, selv om jeg personlig synes man skal det, fordi de har begått grusomme handlinger. Men jeg må ærlig si at jeg forstår ikke helt hvilken israelsk artist som vil være med på Eurovision nå, og stå i den stormen. Jeg tror det blir vanskelig å finne en artist som vil det.

– Min holdning og følelser på dette, er at det blir en naturlig avklaring på det når det nærmer seg finalen og blir åpenbart hva som skal skje, for at det kan gjennomføres og er sikkert for alle. Jeg er bekymret for sikkerheten under Eurovision, fordi dette er så betent, og det pågår nå. Det er frustrerende, mange unge i dag – min generasjon og den under – klør oss i hodet over hvorfor det ikke gjøres mer politisk. Så blir MGP et symbol og utløp for det. Jeg tror ikke at de legger ned våpnene hvis Israel ikke får være med, men jeg tror mange ønsker å vise at det er konsekvenser. Jeg forstår og støtter dem som bruker denne arenaen til å uttrykke seg. Men det blir en dobbeltrolle for meg å nå være med og samtidig si at vi skal boikotte. Jeg håper at dette blir ryddet opp i av noen klokere enn meg.

Du har sagt at årets bidrag er inspirert av det industrielle, Pushwagner og Operaen. Kan du fortelle litt mer om det?

– Ja! Jeg pendler inn til Oslo hver dag, og kjører gjennom Barcode. Da observerer jeg på en måte Oslo utenfra. Inngangen til Oslo er både fin og stygg. Oslo har fått et business-distrikt, et rent forretningsmiljø der alle går i dress, jobber på børs og alt er penger, penger. Ting jeg ikke bryr meg så mye om. Nummeret er inspirert av det, man ser en gjeng dresskledde folk som våkner opp og skjønner at dette ikke er livet, å holde på sånn.

– Selv om det er stramt, er det et veldig hippienummer- for det handler om å se kjærligheten mellom oss, gå vekk fra business og jaget. Pushwagner var opptatt av at ting blir veldig likt, folk blir uniformert, og går i en mølle. Jeg ønsket å lage et nummer som gir en følelse av en danseoppsetting og opera.

Tror du årets antrekk blir en like stor snakkis som den hvite kjolen?

– Haha! Nei, jeg tror ikke det. Jeg er stolt over å ha hatt en ikonisk kjole, det er ikke ofte man får være med på sånne øyeblikk. Det var viktig for meg i denne runden her, at jeg ikke ble en blåkopi. Å gjøre det samme på nytt, er totalt poengløst for meg. Og det har vært brukt mye hvitt i Eurovision fra Norge. Jeg ville ha skreddersøm og det grå, matte, minimalistiske i dette nummeret – som viser dressmennene som bryter ut i dans. Jeg ser for meg at hele Barcode hadde blitt en musikal. Dansen kontrollert i begynnelsen før den tar mer og mer av. Visuelt er den arkitektonisk minimalistisk først, og så går den over i klubb-dansing.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Hele tegneserien «Sandman» av Neil Gaiman. Den ga meg så mye å tenke på, spesielt ga den meg et nytt perspektiv på døden. Det er et verk som har brutt barrierer for hva en grafisk novelleserie kan være.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være på en kort skogtur med barna mine. Å få lukten av skog, men ikke gå så langt at det blir sutring.

Hvilken superkraft skulle du ønske at du hadde?

– At jeg kunne sveve.

Hvem var din barndomshelt?

– Ingolf Jektvik, musikklæreren min på Hitra ungdomsskole. Han lært meg veldig mye, og jeg så opp til kunnskapen hans. Han er en veldig begavet mann som bare kan plukke opp en pensel og male noe helt fantastisk. Han er gudekysset talentfull. Også er det noe med hans måte å høre ting på, og se ting på, som er som en portal inn i en kreativ verden. Han tok veldig vare på meg, og fortalte meg at jeg var flink. Lærere kan ha ekstremt mye å si, om de kommer inn på riktig tidspunkt og sier de riktige tingene.

Har du gjort noe du angrer på?

– Jeg angrer meg på tid brukt på mennesker som ikke fortjente det. Spesielt i 20-årene tok jeg inn alt og alle. Nå er jeg mer forsiktig med hvem som får slippe inn.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg er veldig glad i å gå ut og spise middag med venner. Det hadde vært luksus å sitte på Izakaya i fire timer, ha ubegrenset med mat, ubegrenset med vin, ubegrenset med tid. En kveld uten fornuft.

Kan du svinge deg på byen, selv om du blir gjenkjent?

– Ja, jeg kan det, jeg har vært mye brisen på byen jeg! Men jeg kan ikke det nå. Med små barn, betaler man veldig prisen for en sånn kveld – både i penger og når du må legge deg, og hvordan formen er neste dag. Det hadde vært luksus nå, å glemme tid, sted og penger.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for – eller mot?

– Det er mange ting. Jeg tror mitt hovedengasjement er basert i miljøet. Jeg kunne gått langt for naturkrisen, og det at vi mister dyrearter. Klima er komplekst, det handler om at det er så langsiktig at det er vanskelig å ta inn, men det er fryktelig trist at vi utrydder dyrearter. Jeg har lenge hatt hjertesorg for alle de elefantene som har blitt drept for elfenbein, og den uvitenheten vi har hatt. Jeg ville gått i tog for dyre- og artsmangfoldet i verden.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jens Stoltenberg. Jeg ville hatt en vinylspiller, en bunke vafler med brunost og kaffe på termos. Så ville jeg bare pratet med han om musikk og livet nå, og da.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Skremt AUF-leder: Ap er nesten utradert blant unge menn ]