Hvem: Espen Lervaag (44)
Hva: Manusforfatter, skuespiller og komiker
Hvorfor: Deltaker i den nye sesongen av TV2-programmet «Kompani Lauritzen», som har sesongpremiere førstkommende lørdag
Hei! Du er en av rekruttene i den kommende sesongen av «Kompani Lauritzen». Hvor uvant terreng var det for deg?
– Jeg har vært i førstegangstjenesten så jeg er bevandra i det militære og hadde det veldig fint der. Problemet er bare at jeg var i en helt annen fysisk form den gang, da var jeg godt trent og drev med idrett på et relativt høy nivå. Så «Kompani Lauritzen» var noe annet. Jeg har ikke den fysikken lenger, men helt ukjent terreng var det ikke.
Hvordan er det å offisielt være en reality-deltaker?
– Det måtte jo komme før eller siden, så nå regner jeg med å få runda Reality-Norge i løpet av tre-fire år. Da er jeg 50 så da skal jeg uansett bli en bitter gammel mann.
Så … «Skal vi danse» neste?
– Nei, det er nok det eneste jeg tror jeg hadde styrt unna.
Er det pinlig at det er så mye grining og oppriktighet, som det ofte er i reality-TV?
– Jeg er ikke noe fan av det på privaten. «Kompani Lauritzen» er et takknemlig konsept å si ja til, det er jo feelgood-TV. Men de vil jo at du skal grine der også. Griner man oppriktig så må man få lov til det, men jeg er ikke noe fan av konsepter hvor det er et uttalt mål.
Men denne bobla alle snakker om at man havner i..?
– Ja, den eksisterer. Det var overraskende for meg. Jeg har jobba mye med TV bak kamera, så jeg tenkte at jeg var ganske godt forberedt og var litt eplekjekk, men du blir sugd inn i det ganske umiddelbart. Det er vel noe med at man plutselig bare er en deltaker, uten telefon eller det hverdagslige rundt seg. Alle der inne er på samme emosjonelle sted, og derfor blir man sammensveisa fort og havner i bobla raskere enn man tror.
Målet til Dag Otto Lauritzen er at dere skal bli den beste versjonen av dere selv. Ble du det?
– Jeg var ganske fornøyd med den versjonen jeg var før jeg kom dit, egentlig. Men jeg har pusha noen grenser både fysisk og mentalt som jeg ikke ville gjort noe annet sted. Men, jeg traff noen mennesker der som jeg er ekstremt takknemlig for nå, og som har blitt gode venner av meg. Der har jeg jo blitt en bedre versjon av meg selv, ved å åpne dører for nye vennskap, for den døra hadde jeg egentlig lukka. Jeg var litt mett på å få folk inn i livet mitt, men det fikk jeg, og det overraska meg noe så jævlig.
Hvem ble du nærmest der inne, da?
– Daniel Kvammen, utrolig nok. Vi kommer fra to forskjellige planeter, men vi krasja i en slags man crush, og den tonen har vi fortsatt. Tone Damli ble jeg også godt kjent med. Jeg peila meg inn på artister. Nei da. Men jeg var redd for at vi skulle bli en sånn gjeng som måtte henge masse på privaten og dra på hytteturer og sånt, det ville jeg ikke ha. Helt sånn har det ikke blitt heller.
[ TIX, forstår du hva du har gjort? ]
Hva håpet du å oppnå med dette?
– Jeg hadde ett mål, det var å ikke ryke først. Jeg skjønner jo hvorfor jeg ble castet til dette, det er ikke fordi de tenker at jeg kommer til å vinne. Jeg forstår at fysikken min ikke er skapt for mye av det de gjør der inne, men jeg hadde innmari lyst til å ikke ryke først.
Er det noe du gruer deg til å se på TV?
– Det blir ikke noe Kjersti Grini-situasjon, men jeg gruer meg til å se meg selv i kjelleren, for hvordan jeg var da, det er jeg ikke helt sikker på selv. Jeg er mer spent enn jeg gruer meg.
[ – Kjersti Grini har fått mye ufortjent pes for n-ordet ]
Hva er du mest stolt av at du fikk til der inne, da?
– Jeg hadde mer å gå på mentalt enn jeg trodde og overraska meg selv i enkelte situasjoner. I hverdagen hadde jeg feiga ut hvis jeg fikk lignende beskjeder eller oppgaver, da hadde jeg gått rett inn på kafé og tatt meg en kaffe istedenfor. Men så er det noe med at det filmes, det hjelper jo på motivasjonen, man blir tøffere av det når man vet at tusen folk skal se på.
Hvis du var singel, ville du hatt et gevær-bilde på Tinder nå?
– Ja, det ville jeg helt sikkert. Eller, det hadde jeg garantert gjort. Haha! Altså, det finnes mye råe bilder av meg der ute nå, så det hadde jeg melka for alt det er verdt ved å teppelegge sosiale medier med soldatbilder. What’s not to like, tenker jeg.
Vi tar noen faste spørsmål også. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det må bli Johan Harstad sin bok «Hässelby». Det er sjeldent jeg har slukt en bok på den måten. Den tar for seg Albert Aaberg som voksen, som er et helt fantastisk og morsomt premiss. Alle har jo lurt på hva som skjer med han når han blir voksen. Den kan jeg sterkt anbefale. Jeg har egentlig alltid tenkt at noen bør lage en TV-serie om Albert i voksen alder. Det er genialt.
Det kan jo bli deg?
– Jeg har tenkt på det, men har ikke kommet dit ennå. Men noen burde ta den jobben.
[ Albert Åberg – femti år og like ung (+) ]
Hvem var din barndomshelt?
– Mini Jakobsen! Han var en legende og en jeg virkelig så opp til. Jeg sendte et brev til ham da han spilte i Sveits, og fikk en signert versjon tilbake. Det ramma jeg inn, og det fulgte meg langt opp i ungdomsåra.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg føler jeg lever et ganske utskeiende liv hele tiden. Men å dra på en eksklusiv matbutikk en fredag og gå bananas med spekemat og oster og litt for dyr rødvin, synes jeg er skikkelig deilig. Det synes jeg folk burde unne seg litt oftere – å spice opp det vanlige matbutikkgamet sitt.
Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?
– Akkurat nå ville jeg valgte Charter-Svein. Da kunne jeg kanskje banket litt vett i hodet hans, for jeg synes han har skeia ut litt nå. Jeg er veldig glad i Svein og har alltid vært det, så kanskje vi kunne funnet ut av ting sammen. Og skal vi sitte der lenge, så går vi to i hvert fall ikke tom for ting å gjøre eller snakke om.
Her et gjensyn fra fjorårets sesong av «Kompani Lauritzen»:
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
