- Vi treffer alt fra frognerfruer som i TV-serien «Exit», til folk med minoritetsbakgrunn

Oslo krisesenter har holdt oppe gjennom hele pandemien. Og i spissen står byens mest kampklare 67-åring, daglig leder Inger-Lise W. Larsen.

– Jeg er på jobb 24 timer i døgnet, sier Inger-Lise W. Larsen. Det er det mange som kan være veldig glade for.

– Det har vært mye fokus på familievold når alle har måttet leve isolert i egne hjem, hvordan har dere opplevd dette?

– Vi merket en nedgang i nye brukere under første lockdown, fra rundt 12. mars fram til påske. Samtidig hadde vi en enorm pågang av voldsutsatte som har fått bistand av oss tidligere, sier Inger-Lise W. Larsen.

– Nedstengingen utløste traumer fra tidligere voldelige forhold. Og den gruppen har det vært lite fokus på, sier Inger Lise W. Larsen, og forteller at det er forventet en større økning av voldsutsatte som har behov for hjelp i etterkant av pandemien.

– Det er derfor helt essensielt at krisesenteret og andre hjelpeinstanser styrkes og settes i stand til å ta imot og ivareta hjelpebehovene som vil komme.

Det er helt essensielt at krisesenteret og andre hjelpeinstanser styrkes og settes i stand til å ta imot og ivareta hjelpebehovene som vil komme.

Har kunnskapen

Inger-Lise W. Larsen er utdannet førskolelærer og spesialpedagog og har hovedfag i småbarnspedagogikk. Hun har alltid vært opptatt av barns oppvekstvilkår.

– Jeg har bestandig vært engasjert og ønsket å endre urettferdighet. Og så har jeg vært opptatt av at folks rettigheter og muligheter skal være tilgjengelige for dem. Og jeg har fokus på hvor viktige foreldre er for at barna skal få den oppveksten de er berettiget, sier Inger-Lise W. Larsen.

[ Trange budsjetter for krisesenteret ]

Familievold er et av de alvorligste brudd på menneskerettighetene.

Krisesenterbevegelsen har vært viktig i å endre synet på familievolden. Da Oslo krisesenter åpnet i 1978 var vold i familien ansett som et privat anliggende, men har etter hvert utviklet seg til å bli kriminalisert, forstått som et samfunnsproblem og en av våre største helseutfordringer.

Da Inger-Lise W. Larsen søkte på jobben som leder hadde hun jobbet 30 år i en av Oslos bydeler og hadde kompetansen krisesenteret trengte.

– En dag satt jeg og leste stillingsannonser og så jobben på Oslo krisesenter utlyst. «Jeg kan vel slenge inn en søknad» tenkte jeg, sier Inger-Lise W. Larsen.

– Det som var viktigst for meg var å få til en koordinering av tiltak voldsutsatte trengte og parallelt utvikle samhandlingsrutiner med relevante samarbeidspartnere, forteller hun.

Det som var viktigst for meg var å få til en koordinering av tiltak voldsutsatte trengte og parallelt utvikle samhandlingsrutiner med relevante samarbeidspartnere,

—  Inger-Lise Larsen, Oslo krisesenter

– Jeg hadde oversikt over tjenestetilbudene i bydelene, fra barnevernet, helsestasjoner, barnehager, og hadde god oversikt over alle sosiale tjenester og tiltak til familier. Jeg hadde mulighet til å få koblet krisesenteret opp mot de forskjellige tiltakene som finnes i bydelene, ikke minst oppfølging etter at voldsutsatte har kommet seg ut av et voldelig forhold. For det er etter krisesenteroppholdet at en familie har behov for hjelp og støtte.

– Hvorfor er samhandling så vanskelig, og – er det blitt bedre på disse årene du har holdt på?

– Ja, vi har kommet langt samtidig som det er mye som gjenstår. Og det er det min ambisjon å få til endringer på før jeg går av med pensjon.

Ansatte på krisesenteret får innsyn i mange volde historier.

– Det er likevel et givende sosialfaglig arbeid der mange familier blir rustet til å etablere nye liv uten vold, med hjelp fra oss, sier Inger-Lise W. Larsen.

Viktigste er å hjelpe

Familievold troner høyt på voldsstatistikken i Norge. Årsaken er sammensatt, og mer politi er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Av hver fjerde drepte i Norge er en av dem et partnerdrap. Sju av ti av dem som blir drept av partneren sin har vært i kontakt med noen for å prøve å få hjelp, men har ikke fått det.

– Hva mener du må til for å få til endringer slik at folk får hjelpen de har behov for?

– Aller først må vi få bort skammen. Vi må erkjenne at den voldsutsatte kan være din nabo, kollega, eller venn. At volden kan ramme hvem som helst. Og vi må forstå at det handler om en rekke mekanismer, sier Inger-Lise W. Larsen.

– Hvorfor er det så skamfullt for mange å bli utsatt for vold?

– Vold i et forhold utvikler seg gradvis og starter ofte med mindre alvorlige hendelser som ikke blir forstått som vold. Det er vanlig å tenke at vold er noe man blir utsatt for av fremmede ute på gaten, og ikke av din kjære. Når voldsutøver er ektemann, far til dine barn, og har en masse gode sider også blir volden gjerne bagatellisert og normalisert over tid. Det er helt normalt med ambivalente følelser ovenfor voldsutøver, kjærlighet og håp om endring er forhold som gjør det vanskelig å gå, sier Inger-Lise W. Larsen. Og legger til at deres erfaring er at voldsutsatte familier ikke automatisk ser det som en løsning på problemene at voldsutøver skal i fengsel.

– Vedkommende er jo fortsatt barnas far og mange voldsutsatte ønsker hjelp til å stoppe volden, at utøver kan få hjelp. Flere av våre brukere har god nytte av at politi bistår med sikkerhetstiltak, som besøksforbud, voldsalarm i tillegg til forebyggende tiltak mot vold. Hovedsaken er at volden stanser.

[ De fortalte sine koronahistorier for et halvt år siden. Slik går det nå (+) ]

Svigermødre og vestkantfruer

På Oslo krisesenter møter de kvinner fra alle samfunnslag, og Inger-Lise W. Larsen sier det er en myte at det er overtall av minoritetskvinner.

– Det er nok noen fordommer i forhold til hvem folk tror det er som er mest utsatt for familievold i Norge. Nærmere 50 prosent av dem som ber om hjelp er etnisk norske kvinner. Og folk fra alle samfunnslag, sier Inger-Lise W. Larsen.

– Vi treffer alt fra frognerfruer à la de kvinnene du ser i TV-serien «Exit», til folk med minoritetsbakgrunn som blir utsatt for vold av sine ektemenn, svigermødre og andre familiemedlemmer.

[ Anmeldelse av Exit 2: Mer moro for penga ]

Tilgang til tester og vaksiner

Å redde liv er ingen ni-til fire-jobb. Inger-Lise W. Larsen beskriver sine hardtarbeidende kollegaer som står i frontlinjen på linje med andre helsearbeidere som arbeidsomme, kompetente idealister.

– Vi er til stede 24 timer i døgnet og noe av problemet under den første lockdownen at det var så mye som stengte ned. Voldsutsatte trodde at også vi var lukket men vi gjorde hva vi kunne for å informere at vi holdt åpent. Vi er alltid åpne.

– Jeg så på hjemmesiden at dere har fått egen kennel til folks kjæledyr også, slik at voldsutsatte ikke skal være redde for at de lider når man må forlate dem?

– Ja, det har vi fått, smiler hun.

Arbeidshverdagen deres har vært preget av at Oslo har vært episenteret for smitte.

– Håper dere har stått først i køen når det gjelder å få tilgang til tester og vaksiner?

– Det tok tid i begynnelsen, men allerede i mars ble vi vurdert som samfunnsnyttig tjeneste og da gikk det fort. Vi var tidlig oppe og gikk med karanteneleiligheter og muligheter for testing av brukere. Vi blir også prioriterte i forhold til vaksiner på lik linje med helsepersonell.

– Hvordan har det vært å holde smittevern under kontroll?

– Vi evaluerer smitteverntiltak hele tiden. Hittil er det er ingen som har blitt smittet på huset.

Så lenge arbeidet gir meg noe fortsetter jeg.

—  Inger-Lise Larsen, Oslo krisesenter

Barnebarn på besøk

Innimellom slagene koser Inger-Lise W. Larsen seg på sitt hjemmekontor, sammen med barnebarnet på 2 år, sønn og svigerdatter som er på Norgesbesøk.

– De bor ellers i utlandet, men akkurat nå er de stuck her, og det er veldig hyggelig for da får jeg anledning til å være sammen med dem, smiler hun.

– Ser du positivt på framtiden?

– Ja. Bortsett fra at jeg snart blir pensjonist. Men så lenge arbeidet gir meg noe fortsetter jeg. Jeg har satt som må å få tiltakskjeden rundt Oslo krisesenter til å fungere før jeg går. Det var derfor jeg tok denne jobben. Det er blitt skrevet mye fint på papir med mange fine ord. Men det mangler endring i handling. Sett utropstegn etter handling!

[ Plutselig forsvant støtten på skolen til funksjonshemmede barn – myndighetene får krass kritikk ]