Navn i nyhetene

– Det er absolutt mer utfordrende å kommunisere gladsaker under korona

Å hente fram Verdens Beste Nyheter under korona er ikke lett, men Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond mener folk er ekstra klare for noe oppløftende i 2020.

Bilde 1 av 2

Hvem: Sunniva Folgen Høiskar (25)

Hva: Leder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Hvorfor: Klar med ny Verdens Beste Nyheter-kampanje for 2020 som starter 17. september.

«Våkn opp – alt går ikke til helvete» har dere kalt kampanjen til Verdens Beste Nyheter i år. Hva handler den om?

– Vi har laget Verdens Beste Nyheter – en avis med positive nyheter fra verden siden 2015. I år har vi et digitalt eksperiment. Vi hadde jo tenkt å dele ut avisa, men det var ikke helt gjennomførbart i år med korona. De som blir med på eksperimentet får positive nyheter i innboksen på Facebook hver morgen i en uke. Etterpå skal vi sjekke effekten. Blir man mindre apatisk?

Det er mye internetthumor ute og går om at dette året er det verste noensinne – og bare blir verre og verre for hver måned som går. Tror du det blir ekstra vanskelig å overbevise om at alt ikke går til helvete i år?

– Både ja og nei. Det er jo litt vanskeligere å overbevise folk om at det går bra nå. Men på den andre siden er folk mye mer mottagelige for positive nyheter nå.

Les også: Fem år i verdens verste katastrofe

Koronakrisa, ekstremvær og klimakrise, massiv politivold som svar på protestene mot politivold. Hva har egentlig gått framover i 2020?

– Skeives rettigheter blir stadig bedre rundt om i verden, og det har vært mange framskritt i år. I Kroatia får skeive bli fosterforeldre, i Brasil får skeive gi blod. I Tyskland er konverteringsterapi blitt forbudt og i Costa Rica har det blitt lovlig med likekjønnet ekteskap. Spania har lagt ned halvparten av kullkraftverkene sine, og på litt mindre skala – truede havskilpadder i Tunisia har vendt tilbake og bestanden øker.

De aller fleste tror det meste er verre enn det er. Kan du servere oss noen sjokkerende tall?

– Det mest sjokkerende tallet kommer fra Gapminder-stiftelsen til svenske Hans Rosling. De gjorde en undersøkelse for noen år tilbake som viste at den jevne nordmann og svenske tror verden fortsatt er på det utviklingsnivået vi var på for 30-40 år siden for hvor mange i verden som lever i fattigdom eller har tilgang på elektrisitet. Verdensbildet deres er preget av det de lærte på skolen for lenge siden. Når dette gjelder den jevne nordmann, betyr det at det inkluderer mange nordmenn med høyere utdannelse som sannsynligvis tar viktige beslutninger for investeringer og politikk.

Savner du Hans Rosling?

– Om jeg gjør! Han er bare tidenes fyr. Alle burde se det klippet der han forklarer den danske journalisten at man ikke kan si at Nigeria er dyp fanget i en krise med Boko Haram – når dette bare gjelder en bitte liten del av landet – og løfter opp skoen sin, og sier du kan jo ikke bare vise den stygge, lille skoen min og si at det er hele meg.

Hva er det viktigste du lærte av ham?

– Verdien av statistikk. Vi må ha fakta og vise til når vi skal forstå verden. Jeg tror han åpnet øynene for mange.

Les også: Arven etter Rosling

Hva skjer når vi bare skriver om det kritikkverdige?

– Det er ingen som får med seg utviklingen. Når du verken lærer om det på skolen eller gjennom media er det jo ikke så rart. Hvis vi ikke leser om at stadig flere går på skolen, har vi ingen grunn til å tro annet. Det er et ansvar som media burde ta mer alvorlig. Folk trenger også å høre om den langsomme utviklingen. Jeg tror at hvis flere visste at ni av ti barn går på skole, hadde ikke bærekraftmålet om å sikre alle god utdanning virket like fjernt.

Hvis man kikker på SAIHs facebook-side dukker det raskt opp en sak om den voldelige utviklingen i Colombia. Er det kritiske saker som er problemet eller mangelen og underrapporteringen av framskrittene?

– Det må være en balanse mellom det positive og negative som skjer i verden. Akkurat nå er det veldig mye som går dårlig i Colombia og i Zimbabwe. Vi prøver å bruke mye plass på de positive tingene partnerne våre i andre land gjør, men det har det ikke vært like mye av fordi de står i en veldig krevende situasjon med korona. Det er absolutt mer utfordrende å kommunisere gladsaker under korona.

Les også: Israel, Palestina og popens apati

Jeg husker jeg hadde en forleser som var sint fordi han mente dagens unge ikke er interessert i verden. Han mente vi bare dro hjem og så på Netflix. Det er jo litt sant?

–  Vi startet med 150 frivillige i «Verdens Beste Nyheter» og i dag har vi 700. I tillegg har vi hatt en enorm vekst digitalt. Veldig mange unge sliter med nyhetsvegring, og lar være å følge med på nyhetene. Jeg tenker at mediene går glipp av et stort publikum som gjerne vil lese flere positive og konstruktive nyheter.

Les også: Alle tror det verste

Hvis vi ser på denne månedens nyhetsbilde – er det noen saker du synes burde vært dekket annerledes, eller er det noen viktige positive hendelser som ikke har fått plass?

– Alle BLM-demonstrasjonene (Black Lives Matter red. anm.) som har vært den siste tiden. Det er positivt at så mange samler seg og demonstrerer mot rasisme, og de aller fleste demonstrasjonene har vært fredelige. Men hvis jeg skal kommentere nyhetsbildet, så skulle jeg ønske det var færre ikke-saker som Petter Northug-saken. Jeg syns mediene har vært flinke i dekningen av Hviterussland. Flere har vinklet på at det er første gang så mange har turt å ta til gatene.

Les også: Resultater - av bistand og utviklingspolitikk

Så til de faste spørsmålene. Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke har snakket med flere fremmede. Kanskje spesielt når jeg har vært ute og reist. Etter at jeg ble med i SAIH har jeg blitt mer bevisst på hvor verdifult det er å snakke med mennesker i ulike situasjoner, uten å ville noe eller skulle noe. Det håper jeg å gjøre mer når vi kan reise igjen.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «To Kill a Mockingbird», som jeg fikk til jul da jeg var 13. Det er en sterk fortelling om rasisme og rettferdighet sett fra et barns perspektiv. Jeg leste den igjen for noen år siden. Den var på en måte bedre nå, men det er noe helt spesielt med å lese den som barn.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen