Bistand kan bistå i utviklingsprosesser, men om utviklingspolitikken er feil vil bistand skjelden være mer enn et plaster på såret i den store sammenhengen.
- Vi vet mye om bistand, skrev
Norads kommunikasjonsdirektør Eva Bratholm i
en kommentar til Aftenpostens
oppslag i slutten av januar om at "også i Norge er det stor tvil om bistandseffektiviteten". Bratholm har selvsagt rett. På
Norads resultatportal formidles en mengde eksempler på hva norsk bistand har bidratt til og i årrekke har Norad lagt fram
årlige resultatrapporter om ulike temaer. Fortsatt er det likevel noen som er i tvil om hva som egentlig kommer ut av det, særlig når det gjelder resultater av bistanden i den store sammenhengen.
Resultater i den store sammenhengen
- Forventningene er ikke blitt innfridd, resultatene er ennå ikke godt dokumentert, og faren for at store summer fortsatt sløses bort, er stor, mente nylig Adresseavisen på lederplass under følgende tittel:
"Bedre kontroll avgjørende for norsk bistand."
- Hvor mye skal man bruke på bistand når ingen vet om den virker, spurte Bård Bjerkholt i en kommentar i Dagens Næringsliv i november i fjor. Han hadde vært på et frokostmøte om bistand i regi i Civita, som i fjor blant annet la fram et notat om "jakten på resultater i norsk bistand", og konkluderte slik:
"Problemet er at måloppnåelse i et enkelt prosjekt ikke gir noe svar på om bistand virkelig hjelper i den store sammenhengen."
- Målet er å føre folk ut av fattigdom på varig basis, mente Adresseavisen, men hva det er rimelig å forvente av bistand i den store sammenhengen?
Økonomi er utviklingens "motor"
I debatten om globalisering og handel i Stortinget 19. januar brukte Christian Tybring-Gjedde (FrP) sitt hovedinnlegg til å hevde at "handel virker" og "bistand virker ikke". Hans poeng var at "bistand fører ikke til vekst". Kanskje hadde han oversett at Norads fagdirektør Lars A. Loe i et innlegg i Dagens Næringsliv i november opplyste at "tyngdepunktet i forskningen er nå at bistand har bidratt til økonomisk vekst", men jeg vil uansett gi Tybring-Gjedde et halvt poeng. Det skyldes at handel selvsagt er en viktig del av økonomien, som er "motoren" i et ethvert lands utvikling, på en måte bistand aldri vil kunne være.
Samtidig har Tybring-Gjedde og andre som etterlyser resultater av bistanden "i den store sammenhengen" gått glipp av noe sentralt. Er det noe den bistandskritiske og utviklingspolitiske debatten har vist oss de siste 10-20 årene så er det at det ikke primært er av bistanden, men av utviklingspolitikken, vi bør forvente resultater som økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, mer demokrati og økt respekt for og oppfyllelse av menneskerettighetene på overordnet nivå utover det enkelte bistandsprosjekt.
- Økonomisk vekst og frihandel er den mest effektive veien til utvikling og fattigdomsbekjempelse, skrev utenriksminister Børge Brende (H) da han for snart to år siden lanserte sin utviklingspolitikk i en kronikk i Dagens Næringsliv. Han utdypet sitt syn slik:
"Der vi før diskuterte bistand til fattige land, snakker vi nå i større grad om å legge grunnlag for økt handel, investeringer, næringsutvikling og vekst i privat sektor. Bedrifter som tjener penger, reinvesterer og skaper jobber, er den mest effektive formen for fattigdomsbekjempelse."
Andre ville formulert seg annerledes, men det finnes i dag knapt noen, heller ikke innenfor den såkalte bistandsbransjen, som er uenig i at handel, investeringer og næringsutvikling står sentralt i ethvert lands økonomi og som grunnlag for økonomisk utvikling og avskaffelse av fattigdom, j.f. for eksempel innlegg fra Norad- og UD-veteran Gunnar Bøe i Dagsavisen i januar:
"De viktigste kanaler for tilgang til finansielle ressurser til utviklingsland er landenes mobilisering av egne ressurser gjennom skatter og avgifter, internasjonal handel og private investeringer, og ikke minst kamp mot utbytting og ulovlige pengestrømmer ut av de fattige landene (som er anslått til minst 10 ganger større enn samlet bistand)."
Mange peker på at bistand, for eksempel til helse og utdanning, er viktig for utvikling og i debatt med Civitas Kristin Clemet i Aftenposten før jul pekte tidligere evalueringsdirektør i Norad og ambassadør Asbjørn Eidhammer på at:
"Målet med det meste av bistanden har ikkje vore økonomisk vekst. Mest midlar har gått til helse og utdanning, der bistanden også har nådd sine beste resultat."
Dette kan selvsagt brukes som et vektig argument for bistand, men vel så mye er behovet for finansiering av helse og utdanning et argument for bedre utviklingspolitikk. God politikk når det gjelder handel, investeringer og næringsutvikling m.m. er, i tillegg til å skape jobber, også viktig for å skape inntekter til staten - inntekter som igjen kan brukes til blant annet helse og utdanning og annet som sikrer innbyggernes sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og som bistand tradisjonelt har bidratt til å finansiere. Nettopp derfor har kamp mot skatteparadiser, kapital- og skatteflukt blitt en stadig viktigere del av utviklingspolitikken. Både bistandens og utviklingspolitikkens langsiktige mål er jo i prinsippet å gjøre den langsiktige utviklingsbistanden overflødig.
Virker handel og investeringer?
At investeringer, handel, næringsutvikling m.m. er sentrale elementer i ethvert lands utvikling innebærer ikke at alle investeringer, all handel og all næringsutvikling bidrar til å fremme sentrale utviklingspolitiske mål og dette er ofte sentrale stridstemaer i utviklingspolitiske debatter.
- Det fattige land ønsker seg mer av, er investeringer – ikke gaver, skrev for eksempel Civitas Kristin Clemet i et innlegg i Aftenposten i november. Dét kan hun ha rett i, men "investeringer er et tveegget sverd", mente Desmond McNeill ved Universitet i Oslo (UiO) i et innlegg i Dagsavisen, og vet vi egentlig om investeringer "virker"? Det siste var spørsmålet fra Benedicte Bull, også ved UiO, som i sitt svar til Clemet i Aftenposten mente at:
"Påstanden i Regjeringens stortingsmelding om næringsutvikling i utviklingssamarbeidet fra i sommer: 'Økonomisk vekst ledsages ofte av mer åpenhet, demokrati, respekt for menneskerettigheter, bevaring av miljø og likestilling' er dessverre ikke særlig mer enn ønsketenkning."
Og noen uker før Tybring-Gjedde i Stortinget argumenterte for at "handel virker" skrev Rick Rowden en artikkel i tidsskriftet Foreign Policy der han mente at "Afrikas oppsving er over" og begrunnet det slik:
"Afrika ville aldri kunne komme særlig langt uten industri - og det kan de ikke gjøre med dagens handels- og investeringsavtaler."
Når investeringer, handel, næringsutvikling og økonomisk vekst ikke nødvendigvis bidrar til å fremme sentrale utviklingspolitiske mål skyldes det dels interessemotsetninger og politikk på nasjonalt plan og på internasjonalt plan er det dessverre ofte slik at nasjonale og andre egeninteresser veier tyngre en utviklingshensyn når Norge og andre land utformer sin politikk. Derfor var engasjementet rundt FNs klimatoppmøtet i Paris i fjor stort. Derfor settes det nå et kritisk fokus på Statoils virksomhet i Angola. Derfor krever stadig flere at regjeringen innfører utvidet land-for-land rapportering (ULLR). Derfor hilses nå Norges Banks nye krav om respekt for menneskerettighetene i de mer enn 9000 selskapene oljefondet har investert i verden over velkommen av norsk sivilsamfunn. Og derfor blir det også meningsløst å kreve resultater av bistand som i beste fall kan forventes av god utviklingspolitikk - nasjonalt og globalt.
Ny evalueringsinstruks gjelder bare bistanden
Et enstemmig Stortinget har sluttet seg til ambisjonen om å fremme en mer samstemt politikk for utvikling. På UDs nettsider er det forklart at "å gjøre norsk politikk mer samstemt for utvikling handler om å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller hemme fattigdomsreduksjon i utviklingsland". Spørsmålet blir da hvordan norsk handelspolitikk, næringslingslivspolitikk, landbrukspolitikk, våpeneksport, forvaltningen av oljefondet og så videre bidrar til å fremme og hemme sentrale utviklingspolitiske målsettinger, herunder FNs nye bærekraftsmål?
Hva gjøres for å få innsikt i slike resultater av norsk utviklingspolitikk? Utover generelle og ofte ideologisk basert påstander om at økt handel de siste tiårene har bidratt til "å løfte millioner ut av fattigdom" er svaret dessverre at det gjøres svært lite. UD og Klima- og miljødepartementet oppdaterte rett før jul sin instruks til Norad når det gjelder evalueringsvirksomheten. Der står det at:
"Evalueringsvirksomheten skal dokumentere i hvilken grad arbeidet for å realisere fastsatte mål i norsk utviklingspolitikk er effektivt, relevant og oppnår resultater som forutsatt."
Problemet er at til tross for at denne evalueringsvirksomheten eksplisitt er knyttet til "mål i norsk utviklingspolitikk" så omfatter den bare bruken av bistandsmidler og ikke den bredere utviklingspolitikken eller det vår utenriksminister kaller "den mest effektive formen for fattigdomsbekjempelse".
På tide å evaluere resultater av samstemt politikk for utvikling
Dagens fokus på evaluering av bistand er høyst utilstrekkelig. Det hjelper lite om det kan dokumenteres at norsk bistand bidrar i positiv retning, dersom landets egen politikk eller andre sider ved norsk og internasjonal politikk trekker i negativ retning. De sentrale resultatene på overordnet nivå vi ønsker å se, som avskaffelse av fattigdom, bærekraftig økonomisk vekst, demokrati og respekt for menneskerettighetene, vil ikke komme som resultat av én enkelt innsatsfaktor, men mange. For stadig flere mellominntektsland er betydningen av bistand blitt mindre, men samtidig har erkjennelsen av politikkens betydning for utvikling blitt stadig større.