Han sa det om resultatene av bistand til helse og utdanning. Men, bakgrunnen for uttalelsen var langt fra positiv. Det handlet om en undersøkelse om hva nordmenn og svensker vet om verden der ute. Og vi vet lite, altfor lite. Folk flest tror verdens tilstand er langt mer deprimerende enn det er grunnlag for. Det er mange flere nordmenn som tror at fattigdommen i prosent er doblet de siste årene, enn de som svarer som rett er, at den er nesten halvert.
Rosling er kunnskapsrik, morsom og har en fantastisk formidlingsevne. Og han har helt rett. Verken myndigheter, media eller organisasjoner har lykkes med å fortelle om de store framskrittene som er gjort på en rekke områder de siste femti årene.
Hvorfor har vi ikke fått det til? Jeg tror det er fire hovedgrunner:
- Vi i bistandsmyndighetene har stort sett satset på informasjonsinnhold og kanaler som når de som allerede er interesserte og snakker samme språk som oss.
- Det ligger i medienes oppdrag og natur at de i hovedsak formidler negative nyheter og hendelser som skjer raskt. Utvikling over tid slår dårligere igjennom.
- Organisasjonene har en egeninteresse i å fokusere mer på nød enn på framgang.
- Det er veldig mye annet å interessere seg for og bruke tiden på.
Det er selvfølgelig nyanser. Av og til bryter vi gjennom lydmuren. Det finnes en og annen gladsak i media. Organisasjonene formidler også av og til at verden er mer mangfoldig enn at en ekstra hundrelapp fra nettopp deg kan gjøre susen. Men i store trekk, tror jeg at hovedårsakene ligger i punktene over.
Er det så farlig da om folk ikke vet så mye og ikke er veldig interesserte, så lenge oppslutningen er høy om et høyt bistandsnivå? Ja, sier Rosling. Uvitenheten er i følge han et demokratisk problem: «Hvordan skal vi ta avgjørelser når folk ikke aner hvordan verden faktisk ser ut?», sier han i et intervju i siste nummer av Bistandsaktuelt.
Roslings funn er i og for seg ikke oppsiktsvekkende for oss som jobber med informasjon om internasjonale spørsmål og bistand. Vi har ferske målinger gjort av blant andre SSB og IPSOS som viser at både kunnskapen og interessen for vårt felt er ganske liten. Vi må nok dessverre også erkjenne at Norad blant folk flest ikke oppfattes som en veldig spennende etat. Det er ikke verdens beste utgangspunkt for å få gjennomslag.
Kan vi bli bedre? Ja, selvfølgelig kan vi. Men kampen om oppmerksomheten er hard. De gangene vi finner de rette kombinasjonene av innhold og form, er det mulig å nå fram. Da FNs rapport om framgangen på Tusenårsmålene kom i sommer, - kjempet vi en kamp for å få fram de gode nyhetene. Vi vant noen slag, tapte andre. Vi må vinne flere kamper om oppmerksomheten. Slik at ikke alle lenger tror det verste om verden der ute.