Angrer på massevis

Hvem: Thomas Hylland Eriksen (55)

Hva: Professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hvorfor: Han er tildelt UiOs forskningspris for 2017.

Gratulerer med Forskningsprisen. Hva betyr en slik pris for deg?

– Den prisen betyr enormt mye for meg. Jeg er både overrasket og overveldet, men først og fremst glad for at forskningen min er blitt lagt merke til også utenfor mitt eget fagmiljø.

Blir det uro og misunnelse i akademia når folk er så populære som du?

– He he ... jeg er nok minst like upopulær som populær utenfor akademia, når sant skal sies. Men generelt har jeg i alle år opplevd at det er like mye fellesskap som konkurranse i mitt miljø, og at vi klarer å sette pris på hverandre.

I et multikulti-samfunn burde vi være åpne og interesserte, men isteden er mange bare blitt redde for å miste seg sjæl?

– Ja, og det er forståelig. Men husk at begge deler skjer samtidig i ett og samme samfunn. Det er jo her vi har noen av de største politiske friksjonene i vår tid, mellom åpenhet og lukkethet, mellom renhet og blanding, kan du si. Ofte handler det om å finne en balanse; det som er destruktivt er en type polarisering hvor folk slutter å stole på hverandre, slutter å lytte til annerledes tenkende, og glemmer at noe av det som kjennetegner mennesker, er at vi er forskjellige fra hverandre.

Hva er typisk norsk? Å være god?

– Tja, jeg vet ikke helt det. Kanskje det som er aller mest typisk norsk er å være opptatt av Norge og hva som er typisk norsk.

Vi lever i en tid da det verste man kan gjøre er å røyke inne – når ble vi så moralistiske?

– Dette handler om en type perfeksjonisme som kan være nokså skadelig – det kan virke som om vi har mistet evnen til å akseptere at mennesker er feilbarlige vesener med sine små og store skavanker og laster. Det var større takhøyde for en generasjon siden. Nå fremstår du som taper hvis du er overvektig eller har skjeve tenner. Så den nye moralismen, som for en stor del har sine røtter i California, passer som hånd i hanske til den skandinaviske protestantismen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Nå må jeg dessverre tenke meg om ... så jeg bekrefter kanskje det vi snakket om nå nettopp. Ikke sant, det er lett å være spontan bare man får tenkt seg om først. Det nærmeste jeg kommer å skeie ut, er kanskje å sitte oppe mesteparten av natten med en konjakk eller to mens jeg ser på film. Noe særlig mer ellevilt blir det ikke, er jeg redd.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde flere. De viktigste var nok Alice Cooper og Charles Darwin. Skal jeg være ærlig, er jeg litt svak for begge to fremdeles. Darwin har jeg til og med skrevet en bok om. Men det kommer neppe noen bok om Alice Cooper fra min hånd, skjønt man vet jo aldri.

Er det noe du angrer på?

– Ja, massevis. Men heldigvis angrer jeg ikke på noen av de store tingene i livet, bare mange små. Heldigvis finnes både glemsel og tilgivelse der ute, så alt i alt ser det ikke så ille ut.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Definitivt min kone. Det føles trygt og godt. Vi har det alltid hyggelig, og ville nok klart å holde motet oppe til heismontørene dukket opp og slapp oss ut gjennom luken i taket.