Navn i nyhetene
Svevde etter VM-bronsen
Sven-Tore Jacobsen husker ikke at han løp rundt i hallen med det norske flagget etter at håndballjentene startet suksesseventyret i 1986.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Hvem: Sven-Tore Jacobsen (62)
Hva: Daglig leder og i styreformann i Rikstotoklinikken.
Hvorfor: Startet håndballeventyret med VM-bronsen i 1986. Trente jentene til OL-sølv i 88 og 92, samt VM-bronse i 93.
Håndballjentene ble hele landets yndlinger da de vant VM-bronse i 1986, med deg som trener. Hva husker du best fra det mesterskapet?
– Det er egentlig mange ting. Husker den siste kampen mot Øst-Tyskland, at vi greide å slå dem. Vi ledet ved pause, og var forutseende nok til å tro at de ville finne på noe i andre omgang. Og vi greide å holde hodet kaldt uansett. Den ville løpingen etterpå med flagget var ikke planlagt. Jeg husker ikke engang opplevelsen. Jeg bare svevde rundt. Men har sett bilder og blitt fortalt hva som skjedde.
Hadde håndballjentene vært der i dag, om dere ikke hadde vunnet bronsen i 86?
– Det blir veldig hypotetisk. Men etter det mesterskapet var det mange som begynte å spille håndball. Vi fanget mange av de store idrettstalentene.
Det var mye turbulens rundt deg som trener. Blant annet sa Kjersti Grini at du var «crazy». Hva tenker du om dette i dag?
– Det flirer jeg stort sett av. I sånne type jobber må man gjøre valg som er ubehagelig. Å ta ut en tropp til et mesterskap gjør at noen som blir skuffet, og det er en del av gamet.
Var du vanskelig å ha med å gjøre?
– Det må andre uttale seg om. Men jeg hadde tanker om hvordan ting skulle være. Har man ikke egne filosofier blir det galt. Resultatene er det viktigste. Jeg hadde mine feider med den russiske treneren Igor Turtsjin og østerrikske Gunnar Prokop. I kampsituasjon var vi temperamentsfulle, men ikke utenfor. Faktisk så var nylig barnebarnet til Gunnar Prokop med og trente med oss i Strindheim.
Hvor godt følger du med på håndball i dag?
– Jeg var helt borte fra det i sju-åtte år, men nå følger jeg godt med. Jeg trener Strindheims G-18 og seniorlaget.
I disse dager spiller jentene om sitt tredje strake OL-gull. Hvordan tror du jentene gjør det?
– I den sammenhengen er jeg entusiast og håper på det beste. Jeg blir fortvilet når de ikke får det til, og gleder meg over de gode situasjonene.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg var veldig aktiv kristen i sin tid, så jeg må si Bibelen.
Hva gjør deg lykkelig?
– Det er mange ting. Besøk av barnebarn, se gode håndballkamper, travløp, eller en hest som har gjort det bra.
Hvem var din barndomshelt?
– Gjermund Eggen. Jeg var til stede da han vant femmila under VM i Holmenkollen i 1966, og det var en stor opplevelse.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg kunne sikkert vært mer huslig.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Tror ikke jeg gjør noe spesielt.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
– Jeg har gått i tog en gang, og det var for gratis barnehage. Men det virket tydeligvis ikke. Men barns rettigheter er vesentlig, og alle disse voldtektene rundt forbi skjærer i meg. Det er ille.
Er det noe du angrer på?
– Sikkert en hel masse.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det er mange. Akkurat nå er det madammen, Hilde. Jeg jobber i Oslo og bor i Trondheim. Vi hadde godt tålt en slik situasjon.