«Vi vil kjempe videre»

Fredrik Fasting Torgersen omsatte sitt livs erfaringer i dikt:

Tenk

Tenk deg, du menneske,

at du er tredd inn på en krok

og kastet

ut i det ukjente

der vesener grådigere

enn dine tanker kan fatte

jafser etter deg.

Kan du tenke deg dette?

Heldigvis hadde Torgersen vett og selvkontroll nok til å velge refleksjonen – tankene og undringen – fremfor raseriet. Ellers hadde uretten fortært ham. Fengsel i 16 år. Og så de lange årene, alle forsøkene, ventingen på svar, venting på vedtak. Fra først til sist; et vell av feil og ulovligheter rammet ham. Han bet tennene sammen, bet det i seg. To år og syv måneder i isolat – en tortur som ville knekket de fleste. Men når fangevokterne gløttet inn om morgenen og spurte hvordan det sto til, ble de møtt med et bredt smil: Jeg har det aldeles utmerket!

Et helt liv bar han på drømmen om at noe stort og vakkert en dag skulle skje. At systemet skulle åpne seg, at det skulle komme en beklagelse. Hans liv ble en tålmodighetsprøve. Han besto prøven. Rettsvesenet så han på med en blanding av forferdelse og hoderystende undring. Oppreisningen måtte komme fra andre kanter. Og den kom – i så mange former og fra så mange – at han følte seg frifunnet. Han visste det som står på sløyfen på kransen fra vår gruppe: – Du er frikjent.

Fredrik var et godt menneske, snill, raus, omtenksom. Han spurte: Er du bra av forkjølelsen, hvordan går det med moren din? Og han interesserte seg for svaret. Ingen som kjente ham kunne tro at han hadde begått et drap. Ville han ha brukt hele livet på å bli frikjent om dommen hadde vært riktig? At vi kan stille slike spørsmål og føle oss sikre på svaret spiller ingen rolle. I en straffesak er det ikke gjetninger, men sikre bevis, som skal kreves. De fantes ikke, tvert imot, en rekke sikre bevis utelukker Torgersen.

I 1958 bygde dommen på selveste Vitenskapen. Femti år senere slo fremragende vitenskapsfolk alarm. Med professor Per Brandtzæg i spissen sa de fra om at konklusjonene var verdiløse og at de følte skam over de sakkyndiges arbeid den gang. Nå ble tonen i rettsapparatet en annen. Det ble avfeid som en aksjon og sagt at vitenskapen kan mene hva den vil.

Men slik er det selvsagt ikke. Naturens lover, logikken og matematikken gjelder overalt, også i rettssalene. Det trengs ikke noen lov fra Stortinget om det. Jurister må få trening i grunnleggende vitenskapsteori og slutningslære om man skal kunne forebygge nye justismord. Det er slike viktige reformer Torgersensaken må resultere i.

Ofte vil det som på overflaten kan virke som en veldig interessant og påfallende indikasjon, et indisium, ved nærmere kontroll vise seg å gå opp i damp som rene tilfeldigheter. Det var dette professor Ståle Eskeland oppdaget etter at Høyesterett i 2001 hadde avslått kravet om gjenopptakelse. Og dette lå i bunnen da Eskeland kort tid etter kalte sammen en liten arbeidsgruppe. Med årene har gruppen utvidet seg enormt i deltakertall og tverrfaglighet, i tung og allsidig kompetanse. Et utrolig fascinerende og stimulerende miljø å få være med i. Vi vet at vi gjør en viktig jobb for samfunnet når vi prøver å få en slutt på tro og synsing om indisier i straffesaker, slutt på at rene gjetninger bakes inn i en omtrentlig helhetsvurdering.

Gruppen har vært ledet av to motiver. Dels rettferdighet for Fredrik, dels, og det innrømmer vi gjerne, et ønske om å bruke saken. Som Fredrik selv ønsker vi å hindre nye justismord. Det har vært mye å glede seg over i de seneste årene. En erfaren politijurist og en kjent dommer, Unni Fries og førstelagmann Nils Erik Lie, har hver for seg sett grundig på hva deres etater presterte i 1957–58. Begge endret syn og ble helt sikre: dommen er uriktig.

Like før han døde fikk Fredrik oppleve at to av de fremste tungvekterne blant advokatene kom på banen, Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen. Det nye kravet om gjenåpning av saken lar seg ikke avslå, det må bli den endelige sluttstrek.

Vi vil takke for å ha lært Torgersen å kjenne, og vil minnes ham i ærbødighet og respekt. Han var neppe klar over hvilken enorm betydning saken hans har hatt for forståelsen av grunnleggende feil i den juridiske tenkemåten når det gjelder bevisvurdering. Torgersen har utrettet noe stort med sitt liv. Vi takker ham for nær 60 års innsats for rettssikkerheten.

La oss lyse fred over mannen og mennesket Fredrik Fasting Torgersen. Men vi kan ikke sette sluttstrek. Vi vil kjempe videre, det visste Fredrik. Han kunne dø i fred, i visshet om at frifinnelsen vil komme, før eller senere. Den kunne komme raskt, hvis det fortsatt fins noen der ute som vet svaret og kjemper med sin samvittighet. Gi oss løsningen! Om det oppleves som vanskelig, snakk med en som har taushetsplikt, presten eller fastlegen. Det vil bli en lettelse, – for den som vet noe og for oss alle. En stor tjeneste som vil fortjene takk fra det norske samfunn.

Og det vil endelig kunne bli fred rundt Torgersens minne.

Minnetalen ble framført på vegne av Torgersengruppen.