Oljestriden vekket folket

Ett likhetstrekk ved de to sakene er at begge har ført til folkeaksjoner, fastslår Hansson.

I år kan nemlig både Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, WWF-Norge og Bellona melde om mange nye medlemmer, støttemedlemmer og faddere.

- Det er ikke tvil om at Lofoten, Vesterålen og Senja har engasjert veldig mange mennesker, sier Halfrid Hagemoen, leder for Bellonas publikumskontakt.

500 nye støttemedlemmer så langt i år er nesten fem ganger så mange som på samme tid i fjor, konstaterer hun.

Presseansvarlig Heidi Katrine Bang i WWF-Norge kan fortelle om nærmere 2.500 nye støttemedlemmer og faddere, samt en «eksplosiv vekst» i antallet følgere på Facebook til hele 113.000.

- To saker utpeker seg når det gjelder engasjement, vår kampanje mot jakt på truede dyr og Lofoten, Vesterålen og Senja, opplyser Bang.

Klima avsluttet valgkampen

Bellona bidro selv til at det ble stor oppmerksomhet om dette området gjennom hele valgkampen tidligere i år.

- Vi var veldig synlige, både ved at vi reiste rundt i Nord-Norge og ved at vi var mye ute i media, også med kronikker og leserinnlegg, forteller Hagemoen.

Hun mener dette kan forklare mye av veksten i antallet støttemedlemmer.

Også de andre miljøorganisasjonene var svært synlige i kampen for å bevare Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt, igjennom valgkampen.

- Det er tydelig at det skjedde noe med engasjementet. Ved starten av valgkampen var ikke klima og miljø et spesielt dominerende tema, heller ikke i mediene. Men det ble det i økende grad, helt til det endte med at klima ble tema i den siste TV-debatten, påpeker Bang.

Høna eller egget?

I etterkant av stortingsvalget har valgets vinnere blitt enige om at Lofoten, Vesterålen og Senja skal vernes mot all oljeaktivitet de neste fire årene. Men hvorfor endte det slik? Var det på grunn av miljøorganisasjonenes innsats eller som følge av det folkelige engasjementet?

- Det blir en diskusjon om høna og egget, mener Rasmus Hansson, nyvalgt stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne og tidligere generalsekretær i WWF-Norge.

- Men det er opplagt at verken miljøorganisasjonene eller partiene ville hatt noen sak hvis de ikke hadde kunnet vise til et stort og bredt folkelig engasjement. Både akademiske miljøer, kirken, fagforeninger, organisasjoner, partier og fraksjoner i partier har mobilisert for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

- Er det på grunn av det store engasjementet du mener at kampen om dette området kan sammenlignes med kampen om utbyggingen av Altaelva på 1970- og 80-tallet?

- De to sakene har veldig store likhetstrekk, blant annet ved at de begge førte til etablering av folkeaksjoner for vern, svarer Hansson, som selv måtte sone én måned i fengsel etter sitt langvarige engasjement mot Alta-utbyggingen.

Tidsskillesaker

- Begge sakene er også tidsskillesaker, fortsetter Hansson.

- Selv om vi til slutt tapte i Alta, fikk saken store politiske konsekvenser, slik som at det ble slutt på de store vassdragsutbyggingene. Vi fikk også en nytenkning i norsk energipolitikk og en overgang til et nordisk kraftmarked. Og så kom jo også Sametinget som en konsekvens av dette.

- På hvilken måte er Lofoten, Vesterålen og Senja-saken en tidsskillesak?

- I tillegg til at det handler om beskyttelse av naturområder, stiller saken også spørsmål om den norske energi- og oljepolitikken. Den har blitt en symbolsak for hvilken vei utviklingen må gå, i retning en avvikling av oljealderen, svarer Hansson.

- Vil engasjementet og oppslutningen om miljøorgansasjonene nå bli redusert igjen, etter de blåblås foreløpige vern av Lofoten, Vesterålen og Senja?

- Jeg tror hele denne saken bare kommer til å føre til enda mer mobilisering, særlig så lenge det er snakk om en lang serie med uavgjortkamper. Utbyggingstrusselen er fortsatt like levende, den er bare blitt skjøvet litt på i tid. For å holde seg til fotballspråket, er det i høyeste grad liv i kampen ennå, svarer Hansson.

Selv om Alta-saken og Lofoten-saken er like på mange vis, skiller de seg også fra hverandre på et svært sentralt punkt, påpeker han.

- Alta-saken var en forsvarskamp vi tapte til slutt, mens i Lofoten-saken har vi hele tida skåret og vunnet delseire. Vi er mye mer på offensiven og mye lenger oppe på banen i denne kampen. For hvert år og hver stortingssesjon som går, blir oljealderen svakere og eldre og fornybaralderen sterkere. Det er oljeinteressene som må forsvare seg og som er på defensiven.

tor.sandberg@dagsavisen.no