Sønsteby var den siste gjenlevende av den legendariske motstandsgruppen Oslogjengen fra 2. verdenskrig.

Sønsteby sovnet stille inn torsdag, etter noen tids sykdom. Nylig ble han, som første nordmann, tildelt Forsvarets hederskors. Krigskorset med tre sverd har han båret siden 1946.

På statens regning

Regjeringen har besluttet å hedre Sønstebys minne ved at han gravlegges på statens bekostning. Ordningen innebærer at gravferden skjer i familiens regi, på statens regning. Det er ikke faste regler for hvem som får en slik begravelse. Regjeringen fatter vedtak i hvert enkelt tilfelle.

En statlig bekostet begravelse må ikke forveksles med en statsbegravelse, som skjer i offentlig regi og stort sett er forbeholdt medlemmer av kongehuset.

Gunnar Sønsteby ble født 11. januar 1918 på Rjukan. Etter at han var ferdig med gymnaset i 1937, flyttet han til Oslo. Han utførte førstegangstjenesten i HM Kongens Garde, hadde en rekke småjobber og begynte etter hvert å studere sosialøkonomi.  Sønsteby har fortalt at han begynte å studere fordi det var vanskelig å få jobb, og at han ikke var blant de ivrigste studentene.

Friluftsmann

I oppveksten tilbrakte Sønsteby mesteparten av fritiden på tur i fjellene rundt Rjukan, og i Oslo trakk turstiene i Nordmarka langt mer enn lesesalen på universitetet. Han var hyttesjef på studenthytta på Svartor, inntil han ble kastet ut av nazistene i 1940.

Sønsteby var 22 år da krigen kom til Norge i 1940. Han har fortalt hvordan han ble rasende på tyskerne og Qusling og raskt bestemte seg for å slutte seg til de norske styrkene på Østlandet. Allerede i 1940 ble han også en del av det gryende motstandsarbeidet.

I 1943 ble han sendt til England, hvor han fikk opplæring som fallskjermhopper og sabotør –  og ble en del av spesialagentene i den såkalte Kompani Linge-gruppen. Sønsteby var på det tidspunktet allerede en erfaren motstandsmann i Oslo, og har fortalt at han ikke var den letteste eleven å sette i skole: «Jeg visste mer enn instruktørene om hva som ventet oss der hjemme».

Nr. 24

Tilbake i Oslo ble han, under kodenavnet Nr. 24,  leder for den sagnomsuste Oslogjengen, en gruppe på tolv spesialagenter. Gruppen ble spesielt kjent for sine mange spektakulære sabotasjeaksjoner, deriblant senkingen av det tyske transportskipet Donau utenfor Drøbak i 1945, og sprengningen av Arbeidskontorets arkiver, for å stoppe nazistenes mulige mobilisering av titusenvis av norske unggutter til Østfronten.

Andre kjente aksjoner var kuppet mot Norges Bank i 1942, som sikret eksilregjeringen trykkplater for norske sedler, og  kapringen av en last med 75.000 rasjoneringskort.

Andre kjente medlemmer av Oslogjengen var Max Manus og Gregers Gram. Sønsteby fikk tilnavnet «Kjakan» fordi han på spøk pleide å introdusere seg som «Umulius Kjakabråten».

Et særtrekk ved medlemmenes møteform var at de syklet rundt i Oslos gater når de skulle planlegge sine aksjoner. De tok ikke sjansen på å møtes på kafé eller andre steder innendørs. Av den grunn valgte billedhuggeren Per Ung å fremstille Gunnar Sønsteby med sykkel, nikkers, anorakk og skyggelue, da statuen av Sønsteby ble avduket på Solli plass i Oslo i mai 2007.

Livsfarlig arbeid

Sønsteby visste godt at han bedrev et livsfarlig arbeid under krigen. Han sto øverst på Gestapos «most wanted»-liste, og fortalte at han visste altfor mye til at han kunne bli tatt i live. Store deler av krigen bar han derfor alltid med seg en håndgranat, for å kunne ta livet av seg dersom han ble tatt. Først i 1943, da en telegrafist i Linge-kompaniet ble torturert til å oppgi Nr. 24s ekte navn, ble tyskerne klar over hvem som skjulte seg bak de mange identitetene.

Gestapo dro da sporenstreks til Rjukan og arresterte Sønstebys far, Gustav Sønsteby, og truet med å skyte ham, hvis Sønsteby junior ikke overga seg. Men faren hadde i forkant gitt klar beskjed til sønnen om at hvis noe slikt skulle skje, så skulle han ikke melde seg. Faren ble ikke skutt, men måtte sitte to år på Grini.

For sin innsats under krigen er Sønsteby tildelt en rekke hedersbevisninger og priser i Norge og utlandet. Sønsteby er landets høyeste dekorerte borger, og var helt til 2011 den eneste som hadde mottatt Krigskorset med tre sverd. Han er også utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden og har mottatt HM Kongens Erindringsmedalje i sølv, samt tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren, for å nevne noen.

Bare få dager før hans død, avduket finansminister Sigbjørn Johnsen en statue av Sønsteby på Rjukan torg, noe Sønsteby skal ha satt svært stort pris på.

«Intelligent, effektiv og aktiv»

Sjefen for den skandinaviske delen av den britiske etterretningen under krigen (SOE), oberst J.S Wilson, har uttalt at Sønsteby var «den mest intelligente, den mest effektive og den mest aktive agenten i Norge under krigen».

Sønsteby selv omtalte seg imidlertid alltid som «middelmådig og gjennomsnittlig i alt». Han mente også at det var hovedgrunnen til at det var så vanskelig for Gestapo å få fatt i ham.

Etter krigen bodde han fem år i USA, studerte ved Harvard, og gikk senere inn i oljebransjen. Han har jobbet og bodd i Panama og New York, vært direktør i Akergruppen og Norinvest. I 1971 startet han sin egen konsulentvirksomhet. Har hatt utallige styreverv i næringslivet.

Siden krigen har han også viet også store deler av sin tid til å holde foredrag om krigsårene og mane til viktigheten av å kjempe for demokratiet, både i inn-og utland. Sønsteby holdt til sammen flere tusen foredrag, nærmere tusen av dem i USA.

Kongevenn

Sønsteby var nær venn av kongefamilien, og var forlover for Erling Lorentzen da han giftet seg med prinsesse Ragnhild i 1953.

Ifølge biografien «Gunnar Sønsteby, 24 kapitler i Kjakans liv» av Arnfinn Moland, som kom i 2004, ble Sønsteby bedt av kong Haakon og kronprinsesse Märtha om å hjelpe til med å undergrave forholdet mellom Lorentzen og prinsessen, noe Sønsteby nektet å gjøre. I tillegg til to biografier om Sønsteby, er det også blitt laget film og TV-serie om hans dramatiske krigsopplevelser.

Sønsteby var en ekte spreking til det siste, og gikk skiturer helt fram til sitt 89. år. På 90-årsdagen kunne han fortelle at han fremdeles tok armhevninger og mageøvelser hver eneste morgen og kveld, og han mente det var en viktig del av hemmeligheten bak hans høye alder.

Sønsteby var gift med Anne-Karin, som han møtte i Halden på begynnelsen av 1950-tallet, og de fikk tre døtre. (

Fikk sin egen statue på Rjukan

Bare to dager etter at han ble hedret med en statue på Rjukan torg, døde krigshelten Gunnar Sønsteby.

– Vi er veldig glade for at vi fikk hedret ham med en statue mens han fortsatt levde, sier ordfører Steinar Bergsland (H) i Tinn.

Sønsteby var for syk til å delta da statuen ble avduket på frigjøringsdagen 8. mai, men var kjent med markeringen. Både barnebarn og oldebarn deltok i seremonien.

– Statuen står på torget, midt i bybildet. Vi må nok få til en minnemarkering der, det er jo et naturlig sted for det, sier Bergsland.

Sønsteby var født og oppvokst på Rjukan i Tinn kommune, og holdt kontakt med barndomsstedet også etter at han ble voksen.

– Han var en ordentlig rjukangutt og har betydd mye for Tinn. Han stilte bestandig opp, sier Bergsland.

Ordføreren møtte krigshelten flere ganger. Og Sønsteby hadde alltid tid til en prat, minnes han.

– Han var alltid så hyggelig. Før hadde jeg et konditori på Rjukan, og han kom innom flere ganger for en prat. Der fikk han treffe gamle kjente og prate om gamle dager, sier Bergsland.

Ordføreren sier lokalsamfunnet var kjent med at Sønsteby var syk, og forberedt på at det kunne gå mot slutten.

– Det er en veldig trist dag, og tankene går til familien hans, sier Bergsland.

Arnfinn Moland: – Gunnar ga seg ikke før det var umulig

– Gunnar er Gunnar, og han ga seg ikke før det var absolutt helt umulig å stå imot, sier Hjemmefrontmuseets leder Arnfinn Moland om krigshelt Gunnar Sønstebys bortgang.

– Det var først og fremst bra at han ikke måtte ligge i sykesenga noe særlig lenger. Når det er sagt, er det veldig vemodig. Han var den absolutt mest profilerte personen fra motstandskampen, sier Moland til NTB.

Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus festning vil holde åpent og stå til rådighet for alle som har spørsmål om Gunnar Sønsteby.

– Han var en viktig samarbeidspartner for museet i flere tiår, forteller Moland.

Han beskriver Sønsteby som en fantastisk inspirasjonskilde, en mann med et pågangsmot helt utenom det vanlige og en rakrygget person.

– Jeg besøkte ham hjemme i forrige måned. Da var han veldig svekket, men Gunnar er Gunnar, og han ga seg ikke før det var absolutt helt umulig å stå imot, sier lederen for Hjemmefrontmuseet. (NTB)