Innenriks

Fra badekjole til strandpysjamas

Fra å dekke kroppen mest mulig – til å eksponere kroppen så mye som mulig. Bademotens historie er full av provokasjoner.

Bilde 1 av 5

Et tilbakeblikk på kvinners bademote sier ikke bare noe om motebildet generelt, men også mye om skiftende holdninger til kroppseksponering, personlig hygiene og hvorvidt kvinner bør bedrive idrett.

– På 1800-tallet var poenget at kvinner skulle dekke til kroppen mest mulig, sier Kari-Anne Pedersen, konservator ved Norsk Folkemuseum.

Bading, spesielt i sjøvann, ble betraktet som helsefremmende. I Christiania fikk man det første badehuset i 1820. Det var kun for menn, men sommeren etter kunne også kvinner bade der – mellom klokken seks og ni om morgenen, tre dager i uka. Menn og kvinner badet hver for seg, enten i ulike badehus, på forskjellige strandområder eller til ulike tider på samme område.

Til tross for kjønnsdelt bading var det et poeng å vise seg minst mulig fram på veien mellom omkledningshuset og vannet. I England fantes sågar omkledningsvogner med hester, som dro vognene lengst mulig ned mot vannkanten.

– Kvinners kropper var ikke noe man skulle se, sier Pedersen.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Solen blir sunn

Det store skiftet skjedde da man oppdaget at det var sunt med litt sol på kroppen.

– Holdningene til solen endret seg rundt 1920. Solbrunhet var ikke lenger bare for folk som arbeidet ute, forteller konservatoren.

Blant de velstående lag ble det mote å kle av seg for å få farge, og man kunne gjerne tilbringe late soldager på stranden. Det ble vanlig at menn og kvinner var sammen på stranden, som ble en arena for rekreasjon – og kanskje litt flørt. Bronsebrune Coco Chanel og motedesignerne Paul Poiret og Madeleine Vionnet bidro til en løsere, ledigere klesstil for kvinner. Der damene før hadde hatt heldekkende strømper, korsetter og lange, tilkneppede kjoler, krympet strandtøyet. Ermene ble korte, eller kuttet helt ut, strandskjørtene krøp oppover til lårene.

Den såkalte strandpyjamasen, bestående av løse bukser, med eller uten jakke over bare ermer, ble et av de første eksemplene på bukser for kvinner – og ble brukt ved flanering på stranden. Da paven i Roma i 1930 så seg nødt til å gå ut med en advarsel mot usømmelig bekledning for kvinner, nevnte han spesielt strandpyjamasen.

– Det var særlig varianten med bare armer som ble sett på som provoserende, sier Dag Hundstad, forsker ved Universitetet i Agder.

Han har skrevet om strandpyjamasen i boken «Norges historie i 25 ting».

LES OGSÅ: Fullt i Oslos nye friluftsbad

«Frisone»

Opprinnelig ble plagget laget i silke, men senere kom det billigere utgaver med andre tekstiler, som bomull. Draktene var ofte fargeglade, og en del hadde østlig inspirert dekor.

– Mens stranden for mange ble sett på som en frisone, ble det ofte sterke reaksjoner når kvinnene brukte strandpyjamasen i andre deler av det offentlige rom, som på kafeer, forteller Hundstad.

Sommeren 1934 fortelles det om flere slike opptrinn, blant annet i Kristiansand. Her måtte en kafévertinne nekte fem damer i strandpyjamas servering. «De var barbeinte, bararmede og for øvrig også bare, så det var en gru», kunne vertinnen fortelle. (NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen