«Hadde en kvinnelig regissør laget en krigsfilm, med kvinnelig hovedrolle, ville det vært fantastisk», svarte regissør av den nye filmen «Nr. 24», John Andreas Andersen.
Det er kanskje dette som er kjernen av problemet?
Jeg gikk hardt ut i podkasten «Tusvik&Tønne» og kritiserte filmen om motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Helt uten tanke på at det skulle brukes som «ragebate» i VG dagen etter. Men i frykt for å bli oppfattet som sutrende kvinne som ikke tåler mannsfilmer om helter, tenkte jeg å utbrodere her.
En tendens i de fleste norske krigsfilmer er at kvinnene blir portrettert med svært vakkert hår, smale midjer i rubinrøde kjoler og små håndvesker som hjelper de tapre, tøffe motstandsmennene under okkupasjonen. Eller de er fattige, har strikkejakke og framstilles redde. I filmen «Nr. 24» får vi ikke engang se torturen av den ene kvinnen, Reidun Andersen, mens mennene blir både banka og brent på lerretet. Det er her jeg surner.
Jeg vet ikke om vi bør skrive og lage flere krigsfilmer om andre verdenskrig
Hvorfor blir jeg så forbanna på disse krigsfilmene om disse mannlige heltene vi alle elsker? Er det fordi de fleste av disse krigsfilmene er laget av menn? Nei, Sønsteby skal så klart få sin egen film, men vi trenger ikke å sitte igjen med endimensjonale kvinnekarakterer og føle at vi har sett alt om denne krigen før for det? Jeg trenger noe nytt, jeg trenger større perspektiv.
For kvinner var så mye mer. Tjueåringen Anne Sofie Østvedt var en av landets viktigste spioner under krigen, og hjalp blant annet Sønsteby og gutta å overleve. Du kan høre om henne i podkasten fra Nasjonalbiblioteket «Gamle Greier: Kodenavn Aslak. Studinen som ble storspion». Du har Skarpskytterlottene i Finnmark, som snart bør bli en TV-serie, du har teaterstykket «Drontheim», som settes opp på Trøndelag Teater i januar, som handler om motstandskvinnene Thora og Johanna Matheson, der sistnevnte ble drept i Ravensbrück.
Eller Anne Marie Breien, som reddet livet til nesten hundre nordmenn, mange kunne fått dødsstraff, men som på listig vis fikk reddet dem fordi hun hadde vært nazisten Fehmers elskerinne. Sønsteby og Milorg-sjef Jens Christian Hauge ville ikke vite av henne. De prøvde å få henne dømt for landssvik i stedet. Boka kom ut denne uka og heter «Fehmers liste» av Alexander Wisting og Jan Helge Østlund.
Les også: Lærdommen fra skoleballaden i Innlandet er at det ikke nytter, uansett hvor flink du er, skriver Jo Moen Bredeveien
Eller min egen slektning, Mai Eitrem, Hauges sekretær gjennom krigen, tok trofast med seg alle hemmelighetene i graven. Men da de skulle ta bilde av Milorg-ledelsen etter krigen, var det hennes venn og sjef Hauge som ba henne gå til side fordi bildet «bare skulle være med oss menn», som hun fortalte oss da vi var små.
Eller hva med Werna Gerhardsen, som var sykkelbud og kurér under krigen, men som Einar Gerhardsen ikke forteller noe særlig om i sine memoarer, skriver Sigrun Slapgard i boka om Werna. Ingeborg Refling Hagen ble bevoktet av 16 menn døgnet rundt under deler av fangenskapet under krigen, en dokumentar jeg håper snart blir laget. 2000 kvinner satt i Grini fangeleir, de får sin egen utstilling på Grinimuseet 14. november, så nei, Ørjan Greiff Johnsen i Nettavisen, jeg er ikke historieløs når jeg savner tøffere kvinneroller i norske krigsfilmer. Jeg kunne ramset opp i evigheter.
Det fins et unntak fra regelen, filmen «Spionen» om skuespilleren Sonja Wigert, som både var regissert og skrevet av menn. Men i «Nr. 24» blir ikke nøkkelpersonen Gudrun Collett viet fem minutter engang for sitt arbeid. Vi får vite i filmen at hun har leiligheter over hele Oslo, og hun kommer som en føkkings Florence Nightingale og advarer Kjakan i en av leilighetene. Mild, ren og lite andpusten serverer hun frokost, mens han spretter opp og putter håndgranatene i lomma. Som om alt står på spill for Kjakan, men ikke Gudrun?
For som vi ser: En historie full av heltinner over hele landet. Men de fleste som har skrevet litteraturen om heltene, er for det meste menn, slik Trude Teige skrev i VG denne uka. Og de som har lyst til å skrive manus eller lage film om krigen, er også mest menn.
Spørsmålet jeg stiller er: MÅ en «kvinnelig» regissør lage denne filmen om kvinnene? Hvorfor kan ikke disse filmene inneholde begge kjønn? Gjerne laget av en mann. Hvorfor klarer ikke denne mannegruppa i filmbransjen å vise de kule historiene om kvinnene også? Vi trenger jo ikke egne filmer, de kan inneholde alt på én gang. Det er jo flust av dobbeltagenter, elskerinner, tortur, voldtekter og drap som en film trenger. Jeg forstår at vi trenger én helt, én hovedperson å forholde oss til, men hvor blir det av nyansene i alle bikarakterene? Det er det evige kameraderiet, det evige sviket, den evige filmatiseringen av nazistene opp Karl Johan og dynamitten som sprenger det som sprenges skal.
Les også: Israels moralske kollaps, skriver Lars West Johnsen
Jeg vet ikke om vi bør skrive og lage flere krigsfilmer om andre verdenskrig. Det må snart nå en topp! Det er kanskje det kvinnene i filmbransjen prøver å si, siden de ikke lager metervis med krigsfilmer om de samme fem åra gang på gang. Hele filmen lukter at menn har klappet hverandre på ryggen og sagt godt jobba. Hvor blir det av kritikken Sønsteby har fått i ettertid? At han kuppet hele narrativet om hjemmefronten? Hadde det ikke vært modig å lage en film der vi viste at heltene ikke var så store som vi ville ha det til? Vi vet mer om hva hjemmefronten visste, vi vet hvem som ba kvinnene tie og hvilke menn som fikk skinne.
Mitt andre poeng, i samme episode av podkasten, var at vi har kriget i så mange andre land, i skalkeskjul «for fred». Vi har menn som har ofret livet, menn med PTSD og skral psyke som lever den dag i dag. Menn som burde fortelle historiene fra kriger i Irak, Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak igjen, Libya og Mali. Det er flust av helter og antihelter. Noe er fortalt i serien «Nobel», men også her er det kvinner som kan portretteres. Det er mest sannsynlig en slik krig våre soldater skal ut i igjen. Det er den verden vi lever i nå, selv om vi luller oss inn i vadmelsbukser og nylonstrømper fra 1940-tallet.
Vi må aldri glemme, sier vi. Det er sant. Vi skal aldri glemme, og gutta i filmbransjen glemmer aldri andre verdenskrig − vær du sikker. Men vi trenger ikke bruke titalls millioner på å lage endimensjonal heltefilm om en krig ingen lenger kan relatere seg til. Kriger har vi dessverre flust av, også på eget kontinent, men gi dem som skal skjønne at vi aldri skal glemme et bedre og bredere bilde.
Så «aldri glemme» kan byttes ut med «aldri oppleve».
