30 år siden Norges første krisesenter ble åpnet

I år er det 30 år siden det første krisesenteret i Norden åpnet i Oslo. Nå er 51 sentre åpne over hele landet.

Over 103.000 overnattinger har skjedd for kvinner og barn siden åpningen.

Fjernet skam og tabuer

– Jeg mener krisesentrene er det viktigste sosialpolitiske tiltaket som har vært satt i gang for kvinner siden andre verdenskrig, sier Tove Smaadahl, daglig leder i Krisesentersekretariatet, til NTB.

Hun mener krisesentrene har fjernet mye skam og tabuer, bidratt til et bedre lovverk og ikke minst gitt mishandlede kvinner et sted å rømme til.

Ifølge Smaadahl bor det nesten like mange kvinner på krisesentrene i dag som i 1986. De siste 10-15-årene har imidlertid den etniske sammensetningen endret seg. Til å begynne med var det stort sett etnisk norske kvinner på krisesentrene. Gradvis har det skjedd en økning av minoritetskvinner, og de siste ti årene har sentrene også huset utenlandske kvinner, særlig fra Thailand og Russland, som har giftet seg med norske menn.

I 2006 var 56 prosent av brukerne av en annen etnisk opprinnelse enn norsk.

Ulike grupper

– Rundt en tredel av kvinner med minoritetsbakgrunn på sentrene har vært gift med etnisk norske menn, opplyser Smaadahl.

Kvinner med utenlandsk bakgrunn blir gjennomgående boende lenger på krisesentrene enn etnisk norske kvinner, og de har oftere med seg barn.

– I 2005 begynte vi å ta imot ofre for menneskehandel, det såkalte ROSA-prosjektet, forteller Smaadahl.

I fjor tok norske krisesentre imot 37 ofre for menneskehandel.

– Vi er en bevegelse. Ettersom utbytting av kvinner endrer seg, må vi også endre oss. En mishandlet kvinne har krav på bistand fra det norske samfunnet, sier Smaadahl. I januar i år fikk hun Zola-prisen for sitt arbeid mot kvinnemishandling.

– Reddet mange liv

Kvinnedagen 8. mars ble feiret på Bredtveit kvinnefengsel, med en blueskonsert. Dette var også starten på jubileumsåret.

– Vi ønsker å se på grupper som faller utenfor, og som har et prosjekt inne i fengselet. Vi vet at mange kvinnelige innsatte har vært utsatt for overgrep som de ikke har fått hjelp til å bearbeide. De har levd tøffe liv.

Smaadahl er helt sikker på at krisesentrene har reddet mange liv.

– Det er en skamplett for vårt samfunn at så mange kvinner må rømme hjemmene sine for å redde livet, sier hun.

Nå vil menn også ha krisesentre. Men det vil ikke Smaadahl være med på.

– Vi har slåss for at det skal være et kjønnet særtiltak, og mener det er særdeles viktig. Vi er ikke imot at menn som trenger det, skal få hjelp. Men ikke på krisesentre. De skal være forbeholdt kvinner.

–30 år – hva skal vi kalle festen? spør Tove Smaadahl seg. Det er jo ikke noen fest, ikke noe å feire. Bare noe å markere.

- En selvfølge i dag

Til høsten blir det i hvert fall en større konferanse i Oslo i forbindelse med 30-årsjubileet. Og det kommer også et jubileumshefte.

Astrid Nøklebye Heiberg var statssekretær i Sosialdepartementet da de første krisesentrene i Norge så dagens lys. Hun husker godt småkrangelen mellom kommuner fra den gangen om hvem som hadde rett til å være på de ulike krisesentrene.

– I dag ser vi på krisesentrene som en selvfølge, en naturlig del av det sivile samfunnets beskyttelse av kvinner og barn. Slik var det ikke den gangen, sier Nøklebye Heiberg. (©NTB)