– Jeg har vært en kasteball i systemet. Jeg ble sendt fra sted til sted, og var enten for syk eller for frisk til å få hjelp. Men her ble jeg møtt med varme, omsorg og gode samtaler, og det reddet meg fra å begå selvmord, sier Anne Winther, som i noen dager i vår hadde eget rom her inne i lokalene til lavterskeltilbudet Livslosen på Lovisenberg i Oslo.
Nå står hun sammen med den besøkende helse- og omsorgsministeren Jan Christian Vestre (Ap) foran det de internt kaller «Håpets vegg», en vegg der store deler er dekket av takknemlige lapper fra folk som har bodd her i sine fem tilmålte døgn.
– Ingen skal være kasteballer i systemet vårt. Sånn skal vi ikke ha det. Alle i Norge som trenger hjelp, skal få hjelp på det nivå de trenger det. Folk må få kjappere behandling, og jeg har veldig tro på lavterskeltilbud som Livslosen. Dette ønsker vi oss mer av, sier Vestre til Dagsavisen.
– Ikke en Paracet en gang
Livslosen holder til i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenbergs lokaler, og tar imot mennesker i akutt livskrise på kort varsel, inntil fem om gangen. Det er innredet som et hyggelig gjestehus, og folk som bor her blir omtalt som «gjester», ikke pasienter. Fagdirektør Erik Normann er veldig tydelig overfor Dagsavisen på at dette ikke er et helsetilbud. Her får folk snakke om livet og selvmordstankene sine, men det stilles ingen diagnoser.
– Her finnes det heller ingen medisiner. De får ikke en Paracet en gang, sier Normann til Dagsavisen.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
«Dere er fine folk»
Det er heller ingen som blir behandlet her. Du kan fritt låse deg inn og ut og få være i fred på rommet hvis du trenger det. Det fins heller ingen psykiatere eller psykologer, men elleve ansatte med variert fagbakgrunn og frivillige hjelpere som har møtt mennesker i krise før.
Noen av dem er pensjonerte sykepleiere, sosionomer eller folk fra humanitære organisasjoner, og en av de frivillige Dagsavisen møter, forteller med et smil at hun egentlig er siviløkonom.
Det knyttes gjerne sterke bånd mellom frivillige og gjester i løpet av de korte dagene. Flere av gjestene Dagsavisen snakket med, fortalte at det var befriende å fortelle «nøytrale», kloke mennesker om noe så tabubelagt som selvmordstanker uten å føle på skyld og skam.
«Dere er fine folk» og «Tusen takk for raushet, varme, empati og omsorg», står det på to av avskjedslappene på Håpets vegg. «Har ikke lenger planer om å ta selvmord», står det på en annen, og, der en sørgmodig hilsen: «Jeg skulle ønske Storebror hadde hørt om dette stedet i tide. Hilsen Lillesøster».
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Mennesker med tap
Dagsavisen treffer flere tidligere gjester, som har kommet tilbake for å treffe helseministeren. De er av begge kjønn, er i ulik alder og kommer fra ulike deler av landet. Det eneste menneskene som kommer hit har til felles, er at de er i akutt krise, at livet har stoppet opp for dem, og at de har selvmordstanker.
– Noen har allerede satt datoen for når de skal ta livet sitt, og har bestemt seg for metode. Det de alle har til felles, er at de har blitt rammet av en plutselig krise som følge av tap, enten det nå er tap av ektefelle, barn, jobb eller økonomisk trygghet. Det kan være flere store endringer som skjer i livet samtidig, forteller daglig leder Ingrid Nyhus til Dagsavisen.
Gjestene blir kontaktet etterpå for å høre hvordan det går med dem. Siden Livslosen åpnet i 2021 har 320 mennesker fått hjelp der. Gjestene blir fulgt opp i ettertid med telefoner og brev. 91,5 prosent sier at oppholdet har hjulpet på selvmordstankene.
Men etter fem døgn må gjestene reise hjem. Tanken er at de ikke skal bli avhengige av dette tilbudet, men få en ny start.
– Jeg gråt veldig da jeg måtte reise hjem, for jeg hadde følt meg så trygg her. Det var litt skummelt, men det gikk bra. Jeg har det greit nå og er i jobb, sier en av de tidligere gjestene, som helst vil være anonym i avisen.
Hun var en av dem som hadde satt en dato.
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Flere selvmord enn før
Generelt øker antall selvmord i Norge. I 2023 var det totalt 693 mennesker som begikk selvmord, ifølge tall fra Dødsårsaksregisteret. Dette var en økning med 70 personer fra 2022. Vestre innrømmer også at det er for lang ventetid for hjelp til folk som sliter psykisk.
Samtidig sier Vestre at det i tall fra september viser en liten reduksjon i ventetiden på psykisk helsevern for både voksne og barn, sammenlignet med året før.
– Det er en liten reduksjon, ikke veldig stor, men dette kan tyde på at trenden er snudd, og at vi er på vei nedover, mener Vestre, som samtidig innser at regjeringen har mye å gjøre for at «alle i Norge som trenger hjelp» skal få det. Han lover at de skal styrke innsatsen for psykisk helse både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Han mener også at sykehusene må prioritere psykisk helsevern foran somatikk, altså behandling av fysiske sykdommer og skader.
– Vi har sagt at veksten i ressurser til psykisk helsevern i sykehusene skal være større enn samlede veksten, sier Vestre.
Les også: Kristian Blystad – I en særstilling innen nor
Ny plan
Vestre setter også sin lit til regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse. Det skal brukes 3 milliarder over en periode på ti år.
– I tillegg la vi på 100 millioner ekstra i forslaget til statsbudsjett neste år. Dette er for å styrke lavterskeltilbud i kommunene, som Livslosen, sier Vestre, som er glad for at Helsedirektoratet støtter prosjektet med rundt 10 millioner hvert år.
– Jeg ville komme hit i dag for å se stedet med egne øyne og snakke med de som har vært gjester her, de som jobber her, og ikke minst møte de frivillige. Vi må huske på at mange sliter psykisk, og at dette kan ramme oss alle sammen. Men mye av det kan forebygges med tidlig hjelp og tidlig innsats, også før ting utvikler seg til diagnoser og psykiske lidelser, mener Vestre.
Han tar farvel med Anne Winther og de andre gjestene på Livslosen. Etterpå tar Winther fram et trekkspill og holder en liten konsert for tidligere hjelpere og gjester.
– Det er mye som tungt og trist i livet. Men nå vil jeg gjerne spille Beethovens «Til gleden», sier hun.
Og det gjør hun.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
