Sola har akkurat stått opp over Fornebu i Bærum. Der er Bjørn Olav Tveit allerede på plass. Han er en av kun 659 ringmerkere i Norge med gyldig lisens per dags dato, ifølge Miljødirektoratet.
I det såkalte mistnettet som Tveit har spent opp for å fange fugler, henger en lettere fortumlet trepiplerke.
– Nå skal den bæres inn til ringmerkingslaboratoriet vårt. Der vil den bli påsatt en ring av aluminium med en unik tall- og bokstavkode. Så skal vi slippe den ut igjen, forteller Tveit mens de store nevene hans nærmer seg den lille fuglen.
– Et viktig verktøy
De 659 ringmerkerne i Norge, ligger ikke på latsida. Årlig ringmerker de mellom 200.000 og 250.000 fugler, fordelt på om lag 250 ulike arter.
Det får Dagsavisen opplyst fra Norsk Ringmerkingssentral, som ble etablert allerede i 1914, og som er en del av Museum Stavanger.
Ringmerkernes arbeid – som er frivillig og ulønnet, er av stor betydning for fuglene her til lands, forteller Håvard Husebø, rådgiver ved Norsk Ringmerkingssentral.
– I en tid hvor mange fuglebestander er under press, kan ringmerkingen være et viktig verktøy i miljøovervåkingen ved å belyse årsakene bak eventuelle bestandsendringer, sier Husebø.
En rekke fuglearter i Norge har gått sterkt tilbake de seneste tiårene, og som Dagsavisen tidligere har skrevet, har over 180 arter blitt utryddet globalt sett, mens mer enn 1.400 arter er utrydningstruet.
– Ringmerking gir oss mulighet til å samle data på reproduksjon og overlevelse i fuglebestandene. Ringmerkingen kan også være en nøkkel til hvilke forvaltningstiltak som kan iverksettes, påpeker Husebø.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
– Trenger unge mennesker
Men nå er Husebø bekymret for rekrutteringen av nye ringmerkere.
– Mange av dem som er aktive ringmerkere, begynte ringmerkingskarrieren i sine guttedager på 1970-tallet, og er i dag godt voksne menn. Så det er bare et tidsspørsmål før mange av disse ikke kan bidra lenger.
Husebø er krystallklar på hva som er nødvendig nå.
– Lange tidsserier med kvalitetssikrede data er avgjørende for å belyse de endringene som foregår i naturen. Det er derfor viktig at ringmerkingsarbeidet i stor grad fortsetter etter samme mal som tidligere.
– Vi trenger å rekruttere flere unge mennesker til å være med og bidra til å innhente disse viktige miljødataene, understreker Husebø.
Lokallaget til BirdLife Norge i Asker og Bærum, forsøker nå å gjøre noe med dette.
– Vi har nettopp igangsatt en rekrutteringsgruppe, med kurs og åpne dager, forteller Bjørn Olav Tveit, som sitter i styret til fugleforeningen.
– Forrige helg hadde vi et kurs med 17 deltakere, hvor vi først hadde en teorikveld om ringmerking, og så to morgener fra soloppgang til i 10-tida, hvor vi ringmerket fugler.
Les også: Uværet herjer – dette bør du sjekke (+)
– Det er jo et håndverk
Flere av disse kursdeltakerne er blant dem som er sammen med Tveit denne morgenen på Fornebu, som nok mange fortsatt forbinder med helt andre ting som flyr, enn fugler.
– De har blitt invitert til å prøve seg litt som medhjelpere, for å se om de synes det er gøy å ringmerke, og for å se om de har håndlaget. Det er jo et håndverk å ikke skade fuglene, påpeker Tveit, etter forsiktig å ha plukket trepiplerka ut av mistnettet.
– Dette er et spesialnett med fin tråd, og fuglene setter seg ikke fast i nettet. I stedet faller de ned i en lomme, forteller Tveit.
– Stort sett kan vi plukke dem uskadet ut derfra. Bare en sjelden gang er det noen slitne eller syke fugler det blir for mye for – det å havne i et ringmerkingsnett. Så det blir en avveining mellom den vitenskapelige verdien ved å ringmerke fugler, og det at ikke alle klarer seg.
Tveit har hatt god tid til å fundere over dette aspektet ved å være ringmerker, ettersom han begynte å ringmerke fugler allerede på 1980-tallet.
– Jeg synes det er spennende å ringmerke fugler, og så er det nyttig for forskningen og miljøvernet. Dette er også del av den generelle fugleinteressen min. Jeg både fotograferer fugler og skriver bøker om dem. Slik er det for mange, ringmerking er en gren av fugleinteressen.
«Guide til Norges fugleliv – de beste lokalitetene og mest ettertraktede artene», er en bøkene fra Tveits hånd.
Les også: Jokke: Stadig større etter 60 år (+)
– Grundig opplæring
Det at en gyldig lisens er nødvendig for å kunne ringmerke fugler, framgår av viltforskriftens paragraf 2-4, opplyser Jo Anders Auran, seniorrådgiver i Miljødirektoratet.
– Ringmerking er en vitenskapelig forskningsmetode som gir lov til innfanging, håndtering, påsetting av ringer og hold av vilt. Det er viktig med både oppbygging av kompetanse og kunnskap for å beherske dette. En godkjenning i form av en lisens beviser da at vedkommende innehar dette, sier Auran.
– Ringmerkingsarbeidet skal utføres i henhold til en god etisk standard med god dyrevelferd som et altoverskyggende fokus, understreker Håvard Husebø ved Norsk Ringmerkingssentral.
– Hva må til for å få en slik lisens?
– Det er en krevende prosess å bli ringmerker, svarer Auran.
– Man må gjennom en grundig opplæring som omfatter opplæring i hvordan man arts-, kjønns- og aldersbestemmer de fuglene man fanger. Videre er det opplæring i hvordan lovverket er, og etikk og dyrevelferd, blant annet.
– Du må også ha ringmerket minst 1.500 fugler for å kunne få lisens, forteller Bjørn Olav Tveit.
– Vi noterer hvem som ringmerker hver eneste fugl og melder fra til Ringmerkingssentralen om det.
Denne morgenen på Fornebu er det dermed noen av de frammøtte fugleinteresserte, som med Tveits kyndige veiledning, kan ta de første stegene mot de nødvendige 1.500 ringmerkingene.
– Du må også ta en eksamen og bli anbefalt av en som har gyldig lisens, før du kan få lisens som ringmerker, tilføyer Tveit.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
– Dugnadsbasert arbeid
– Gjør Miljødirektoratet noe for å sikre rekrutteringen av nye ringmerkere?
– Ringmerking som metode for overvåking av fugler, er mye knyttet til folkeforskning på ideell basis. I all hovedsak er all merking frivillig, dugnadsbasert arbeid, svarer Jo Anders Auran i Miljødirektoratet.
– Vi bidrar med noe midler til denne overvåkingen på ett par fuglestasjoner – Lista og Jomfruland, men utover dette, i svært liten grad.
Auran tilføyer likevel at Miljødirektoratet også gir tilskudd til prosjekter hvor ringmerking er en del av arbeidet som utføres.
– Rekrutteringen skjer gjerne gjennom slike prosjekter og av fuglestasjoner som driftes av ulike lokallag av Birdlife Norge, forteller Auran.
– Hvordan har antallet ringmerkere utviklet seg de seneste årene?
– Antall har vært relativt stabilt, med en svak økning av ringmerkere som deltar i ulike forskningsaktiviteter, svarer Auran.
– Hvor mange ringmerkere er det behov for?
– Det er vanskelig å angi et eksakt antall. Norge er et stort og langstrakt land med store variasjoner i fuglelivet. Det er derfor viktig å ha ringmerkere med god geografisk spredning. I tillegg er det snakk om mange arter, så jo flere kvalifiserte og aktive ringmerkere vi har, jo bedre datagrunnlag vil vi få.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
– Utviklingen er urovekkende
I Oslo-området er det 30-40 stykker med såkalt A-lisens for ringmerking. For dem er Fornebu det beste stedet å ringmerke fugler, for det er her det er registrert flest ulike arter, forteller Bjørn Olav Tveit.
Akkurat denne morgenen er han spesielt begeistret over at en isfugl har havnet i mistnettet.
– Dette er en sjelden fugl, men arten har i noen år har hatt reir i sandbankene ved Løkke bro i Sandvika, den såkalte Monet-broen, forteller Tveit.
Løkke bro over Sandvikselva, har fått dette tilnavnet fordi den franske impresjonistiske maleren Claude Monet foreviget den i 1895.
– Etter å ha ringmerket fugler i flere tiår, hva tenker du om situasjonen for fuglene i Norge?
– Generelt sett er utviklingen urovekkende. Vi ødelegger naturen og driver med habitatsrasering. Insektene blir borte og det påvirker fuglene, svarer Tveit.
– Det er mange som synser om situasjonen for fuglene, men for å finne ut hva som faktisk hender med dem, er det nødvendig med systematisk datainnsamling, påpeker han.
– Det er spesielt viktig å framskaffe data og kunnskap om artene det er få av og bestandene som sliter, sier Håvard Husebø ved Norsk Ringmerkingssentral.
– Men hvilke arter som har problemer kan endres. Det er ingen som vet med sikkerhet hva framtida vil bringe for fuglene våre.
---
Ringmerking av fugler
- 200.000-250.00 fugler ringmerkes i Norge hvert år, fordelt på cirka 250 ulike arter.
- Fuglene fanges i hovedsak ved hjelp av såkalte mistnett. Det er også en del fugleunger som blir ringmerket i reiret og før de blir flyvedyktige.
- Ringene som fuglene merkes med, er laget av aluminium eller stål.
- Aluminium er mer utsatt for korrosjon og slitasje, har dermed kortere levetid, og brukes derfor i hovedsak på kortlivede spurvefugler.
- Stål er langt mer holdbart og brukes på alle arter som oppholder seg i saltvann og på stein/berg, typisk vade- og sjøfugler med lang levetid.
- På ringene står det et unikt identifikasjonsnummer og en returadresse for institusjonen som har utstedt ringen.
- Finner man en død ringmerket fugl i Norge, bør det meldes inn til Norsk Ringmerkingssentral ved Museum Stavanger.
- På sentralens nettsider finnes et eget rapporteringsskjema for dette.
- Sentralen får årlig inn 1.500-2.000 meldinger fra folk som har funnet en død ringmerket fugl.
- Ringmerkere fanger også ringmerkede fugler på ny.
- En stadig større del av informasjonen om fuglene kommer fra såkalte fargemerker, laget av plast, som blir påsatt fuglene i tillegg til den vanlige metallringen.
- Disse plastringene kan leses av på avstand uten at fuglen blir fanget inn på ny.
- Årlig registreres det nå om lag 75.000 funn av levende ringmerkede fugler.
Kilde: Norsk Ringmerkingssentral
---
