Erkjenner at regionreformen var en hestehandel

Regionreformen er en av de mest utskjelte av regjeringens reformer. Nå forteller arkitektene bak hvorfor reformen ble som den ble.

Regionreformen kom i stand etter forhandlinger i Stortinget i forrige periode mellom regjeringspartiene Høyre og Frp, og støttepartiene Venstre og KrF. Regjeringspartiene, som begge har programfestet at de vil legge ned fylkeskommunenivået, var i utgangspunktet bare interessert i en kommunereform.

KrFs Geir Toskedal var sentral i arbeidet med kommune- og regionreformene. De to reformene henger tett sammen, og regjeringen hadde neppe fått sin kommunereform om den ikke samtidig lovet støttepartiene å gjennomføre en regionreform.

– Ga regjeringspartiene subsidiær støtte til KrF og Venstres ønske om regionreform, mot at støttepartiene ble med på kommunereform – altså en form for byttehandel?

– Ja, både òg. Det ble fullt ut akseptert at KrF ikke var med på tvang i kommunereformen – vi fikk den friheten. Regjeringen var med på regionreformen fordi vi var med på kommunereformen – vi inngikk en avtale om det. Men de visste nok også at det var flertall på Stortinget for å beholde fylkene, sier Toskedal til Dagsavisen.

Les også: Høyre: – Viken vil gi regionen styrke

– Politikk er å gi og ta

Venstres mann i arbeidet med reformene, André Skjelstad, beskriver reformforarbeidet på en litt annen måte. Han mener «byttehandel» er feil ord å bruke.

– Det er for enkelt. Politikk består av å gi og ta, sier han.

– Det er mer presist å si, og jeg oppfattet også Sanner slik, at det var viktig å se helheten, og ha en fylkesreform og en kommunereform samtidig. Men selvfølgelig – det er ingen tvil om at hjertet til regjeringen banket sterkest for å gjøre noe med kommunene.

I samarbeidsavtalen som ble undertegnet etter forhandlingene i Nydalen høsten 2013, var det enighet om å gjennomføre en kommunereform. Året etter fremmet Venstre et forslag om å beholde fylkeskommunene som fikk flertall i Stortinget.

– Da vi senere satt i forhandlinger med regjeringspartiene og de skulle ha støtte til sin kommunereform, mente vi at det var naturlig også å se på fylkesnivået. Vi mente at det hadde en klar sammenheng med regjeringens forslag til hvilke oppgaver kommunene skulle få. Det ville svekke fylkeskommunene om eksempelvis ansvaret for kollektivtransport eller videregående skoler ble overført til kommunene, sier Skjelstad.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Enighet om «maks 10-11»

Dagsavisen har i en artikkelserie rettet søkelyset mot regionreformen. Partiene bak reformen har flere ganger understreket at den er et kompromiss – og ingen har virket spesielt fornøyde.

– Vi i KrF mente at vi burde begynt med regionene. Vi begynte i feil ende, vi begynte med kommunene. Oppgavefordelingen måtte gå mest mulig parallelt. Men vi hadde gjort en avtale med de andre partiene om kommunereform og regionreform, sier han, og viser til at det i avtalen var enighet om at 10–11 fylker skulle være maks.

– Hvordan kom dere fram til akkurat det antallet?

– Vi diskuterte saken, og gikk med på 10–11.

– Hva var argumentene for akkurat det antallet?

– Nja, det kan jeg ikke si, akkurat. Men det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform, sier Toskedal.

Mest bråk har det blitt i Nord-Norge, og tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark går langt fra på skinner.

– Når det gjaldt Nord-Norge, så var det mange parametere som burde vært lagt inn som krav til en region. Det går på geografi, folketall, by- og sentrumsfunksjoner, og infrastruktur. Det var mange elementer som gjorde det mulig. Vi kunne ikke ha tre fylker i Nord-Norge, for da ville det blitt 12–13 nye regioner. Vi var enige om maks 10–11. Så diskusjonen sto mellom å gjøre Nord-Norge til ett fylke, eller dele det i to.

– Det høres ut som en rent skjematisk inndeling?

– Nei, det var det ikke. Ser man på geografi, folketall og infrastruktur, så hadde det ikke gått med fortsatt tre fylker i Nord-Norge. Vi fant ut at 10–11 skulle være maks. Jeg kunne gått lenger ned. Og jeg mener at staten kunne avgjort dette på en annen måte. Det ble ingen god prosess.

Les saken: Lundteigen mener Viken er en dårlig vits

Befolkningstallet

Skjelstad forklarer behovet for sammenslåing i Nord-Norge slik:

– Befolkningsgrunnlaget er en vesentlig bit. Men også muligheten til å få en region med en større by, en form for regionsenter, i Tromsø, som kan være en motor for utvikling i regionen.

– Mange finnmarkinger vil kanskje motsette seg den ideen.

– Det vil selvsagt vært flere motorer i en slik region. Alta eksempelvis. Men å ha én stor motor vil også være en kraft for de andre motorene i regionen. Og vi gjør jo dette fordi vi mener at vi kan desentralisere oppgaver fra staten og ned til de nye regionene, og flytte makt og beslutninger nærmere befolkningen. Jeg er helt sikker på at når det roer seg, så vil man se at dette blir en rimelig stor styrke for den nordligste landsdelen.

– Men når motviljen er så sterk – spiller det en så stor rolle om reformen ender med 11 eller 12 regioner?

– Det som spiller en rolle, er at det bør være et visst befolkningsgrunnlag i hver region. Finnmark med 76.000 innbyggere vil ikke ha den samme styrke til å ta over større oppgaver. Møre og Romsdal ble stående alene, men der er det over 260.000 innbyggere. Hadde vi latt Finnmark stå alene og heller slått sammen Nordland og Troms, som det ble snakket om, så hadde vi hatt et Finnmark helt ulikt alle de andre regionene. Skulle vi da beholdt generalist-prinsippet om at alle fylker skal drives på den samme måten, eller tilpasset for Finnmark?

Er ikke ferdig ennå

Over tid tror han det vil få negative konsekvenser for Finnmark å bli stående alene med sine 76.000 innbyggere, som da vil bli langt færre enn i landets øvrige fylker.

– Og dette er et område der vi må ha sterk tilstedeværelse – det er viktig for den norske stat, både sikkerhetsmessig og ressursmessig. Dette er et landområde som er større enn Danmark, og med store avstander. Jeg tror oppriktig at den løsningen vi har valgt er den beste for Finnmark. Så har jeg selvfølgelig respekt for at finnmarkinger mener det ikke er slik. Men finnmarkingene må også ha respekt for flertallet på Stortinget. Det er ikke bestandig man får det slik man vil.

– Hvorfor er det viktig med en regionreform?

– Det er viktig at regionene har en oppgaveportefølje, store og viktige oppgaver som er tilpasset og der beslutningene tas nærmere innbyggerne. De store oppgavene i dagens fylker er fylkesveiene, de videregående skolene, og kollektivtilbudet. Venstre ønsker at fylkene skal få flere oppgaver, sier Skjelstad, som gjør det klart:

– Når det gjelder oppgaver til fylkene, er vi ikke nødvendigvis ferdig med den runden vi er i gang med nå. Venstre vil jobbe for overføring av mer makt og flere oppgaver. Og det er det samme med kommunereformen. Den er ikke ferdig, den kommer til å fortsette. Dette er ikke statisk.