«Vi må gi det meningsløse en mening»

Familien har ikke klart å fjerne minnebordet som ble satt fram for fem år siden. Det er blitt en del av stua. På bordet ligger dagboka som lillebroren skrev på skolen for å komme seg gjennom dagene det første året. I andreetasjen står rommet til Fredrik Lund Schjetne fortsatt nærmest urørt. Det er bare noen uker siden moren Monica orket å rydde vekk klærne i skapet. Hun la dem i plastbokser og skrev navnet til Fredrik på lokkene. Hun spurte sine sønner om det var greit at senga ble tatt ut av rommet, men da fikk hun stygge blikk: «Senga skal ikke bort», kom det kontant fra brødrene til Fredrik.

Sist vi snakket sammen var det vanskelig å gjennomføre intervjuet. Setningene ble kvalt av gråt. Da hadde det gått ett år siden 18-åringen Fredrik Lund Schjetne ble drept ved pumpehuset på Utøya.

Brødrene til Fredrik, Dennis og Rino, er i underetasjen. De vil helst slippe å bli intervjuet. Helt siden det forferdelige skjedde, har de ønsket å leve som normalt. Ikke bare være broren til han som ble drept. Men Roy og Monica vil snakke selv om de vet hvor slitne de kommer til å være etterpå.

– Før ble jeg sliten når jeg var med på dugnader, fotballcup og kanskje en fest på én dag. I dag er jeg mer sliten når jeg våkner om morgenen enn jeg var på mitt mest slitne før, sier Monica.

Når hun er ute blant folk hender det at hun blir grepet av panikkangst.

– Jeg kan skjelve fra hæla og opp til øra – innvendig. Men det synes jo ikke utenpå. Jeg klarer å sette opp et smil.

Monica har gått inn og ut av arbeidslivet helt siden Fredrik ble drept. Det siste året har hun vært sykmeldt. Hun forteller at hun sliter med en posttraumatisk stresslidelse og at hun fortsatt trenger behandling. Problemet har vært at behandlingsoppleggene har vært for korte. Nå går hun og venter på en ny behandling. For noen uker siden falt hun sammen på ny. Nav ringte.

Les også: Stoltenberg om terroren i Europa og 22.juli: – Dette er en verdikamp

– De sa jeg hadde fått avslag på søknaden om arbeidsavklaringspenger. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke om dagpenger. Men for å få dagpenger må jeg være arbeidsfør. Legen min har sagt klart ifra om hvordan det står til. Nå har jeg fått min siste utbetaling og aner ikke hva jeg skal gjøre. Hva skjer med meg hvis jeg blir tvunget ut i full jobb nå? Vil jeg overleve det? Jeg vet ikke.

Roy kikker bort på kona. Han er rasende over hvordan hun er blitt behandlet.

– Nav sparker vekk det økonomiske fundamentet uten forvarsel. Så lite tenker samfunnet på ofrene fem år etter!

Roy er selv 50 prosent sykmeldt. De siste to årene har han greid å stå i full jobb, men da Anders Behring Breivik stevnet staten for brudd på menneskerettigheter og saken kom opp i retten, ble det for mye. Han begynte å slite med panikkangst, og skal nå inn i et lignende behandlingsopplegg som kona har hatt.

Les også: Nærbildet av beredskapen. Tre redningsledere om skrekkdøgnet

Ingen av dem klarte å følge saken som Breivik vant mot staten i første runde.

– Jeg ble så sint. Han har ødelagt mitt liv, mine sønner har det vondt og trøblete – og så snakker han om menneskerettigheter. Hva med mine menneskerettigheter? Han hadde ingen rett til å ta fra meg Fredrik. Nå fikk han det rampelyset han ville ha, mens vi går ned. Når skal det slutte? Spør Monica.

Hun forteller at det er en voldsom påkjenning å se bilder av Breivik.

– Jeg snakket med en mamma som mistet sin datter. Hun sa at hånda er det verste, det å se fingrene som trakk av da datteren ble drept. Jeg forstår henne, men for meg er det ansiktet som er verst. Det ansiktet var det siste Fredrik måtte se – det må jeg forholde meg til – og det gjør noe med deg.

De mener begge at hele saken burde gått for lukkede dører, og at mediene ga den altfor stor plass.

– Det var bare dere i mediene som mente at denne saken skulle dekkes så voldsomt. Ingen jeg snakket med eller var i kontakt med i disse dagene skjønte hvorfor han fikk all oppmerksomheten, sier Roy, som understreker at han er glad for at vi har et velfungerende rettssystem.

Nå må han selv gå nye runder med Nav og få behandling fordi han ikke fungerer godt nok til å stå i full jobb. Roy og Monica mener kunnskapen om traumer og traumebehandling er svært lav ute i kommunene – både når det gjelder skolen, det kommunale hjelpeapparatet og hos Nav.

– Jeg vet jeg er hard nå. Men min opplevelse av Nav-systemet er at det består av underkvalifiserte mennesker over hele fjøla. For å få hjelp må du komme i rullestol og helst med både armer og bein i gips. Den dag i dag skjønner de ikke hvor store utfordringer vi har hatt og har. Hovedproblemet slik vi ser det er at det generelt sett er altfor liten kunnskap om psykisk helse, sier Roy.

Les også: Eirik Hoff Lysholm - For noen starter sommeren 23.juli

Familien Schjetne bærer på to store traumer. Året etter massakren på Utøya, ble 16-åringen Sigrid Giskegjerde Schjetne funnet brutalt drept i Oslo. Sigrid var datteren til broren til Roy. Verden raste sammen på nytt.

– Da broren min ringte og sa: «Nå kommer det på TV-en», fikk jeg helt panikk. Jeg nektet å tro at det var henne.

Han hadde da vært med å lete etter sin niese i flere dager. Verken Roy eller Monica tror de har greid å bearbeide dette traumet. Da Sigrid ble funnet drept, måtte de bruke all sin energi på å ta seg av barna som allerede slet tungt i hverdagen og på skolen. Yngstesønnen Dennis hadde vært livredd helt siden storebroren ble drept. All trygghet var borte. Han kunne ikke sove med åpne vinduer, og vegret seg lenge for å gå ut. På skolen måtte han ofte forlate klasserommet. Han ville ikke gråte foran sine medelever. Da søskenbarnet ble drept, greide ikke Monica lenger å si at verden var trygg. De kjempet en lang kamp for å få en assistent som kunne følge opp yngstesønnen. Først etter to og et halvt år fikk de hjelp. Da gikk det bedre. Den mellomste, Rino, som lenge hadde vært fast bestemt på å fullføre videregående til normert tid, måtte innse at det ikke gikk da Sigrid ble drept. Alt låste seg også for ham.

Da Dennis skulle begynne på ungdomsskolen i fjor måtte Monica og Roy gå en ny runde med skolen for å få lærerne til å forstå at yngstesønnen fortsatt ikke fungerer normalt. De berømmer læreren som har hatt hovedansvaret for sønnen, selv om det også denne gangen skulle ta nesten et år før sønnen fikk et opplegg som gjorde at han fungerte.

Monica og Roy mener det er viktig å snakke om problemene de har møtt fordi det angår så mange. Og da tenker de ikke bare på ofrene etter 22. juli.

– Etter alt vi har opplevd de siste årene, er det åpenbart for oss at lærerne må skoleres bedre i menneskelig atferd. En krise for en elev kan være at en nær slektning dør eller at en pappa blir skadet i en ulykke. Det er nok til at en elev ikke fungerer. Det hjelper ikke at lærerne har god kompetanse i norsk, engelsk og matematikk hvis de ikke greier å håndtere sorg og traumer og ta seg av dem som havner utenfor. Her er det altfor liten kunnskap. Det er ingen som fanger opp elevene som ikke greier å være i klasserommet. Skolene har ikke ressurser. Dette burde kunnskapsministeren være opptatt av når han snakker så mye om kompetanse.

Det er det samme de har opplevd med helsevesenet og Nav – kunnskapen om psykiske lidelser er for lav.

– Behandlingsoppleggene som Nav tilbyr varer i 12 uker. Med en sånn livssituasjon som vi har hatt, så forventes det altså at man skal bli frisk på noen uker, nærmest stønner Roy.

Monica som er fylkesleder i Akershus for støttegruppa etter 22. juli, mener kommunene rundt om i landet har holdt dem på en armlengdes avstand. De merket det selv da kommunen de bor i skulle lage nye beredskapsplaner for å håndtere kriser.

– Vi spurte om det var noe vi kunne bidra med. De var ikke interessert. Det skulle ikke være en 22. juli-greie. Men grunnen til at vi ønsket å bidra var at vi har sett veldig tydelig at de traumene vi har gått igjennom er lik andre krisetraumer, sier Monica. Roy tror det skyldes en slags redsel blant de kommuneansatte at de ikke fikk komme med sine synspunkter.

– På det statlige plan har vi lite å utsette, men kommunene har gjort en forferdelig dårlig jobb, og da blir det nok vondt å involvere mennesker som kan si noe om hva som gikk galt. Vi ønsker jo ikke å være stygge med noen, men skal man gjøre ting bedre, må man se på hva som ikke fungerte. Vi fikk Gjørv-rapporten som så på det store bildet, men på det lokale plan har det ikke vært noen evalueringer.

– De har evaluert seg selv, da, legger Monica til.

Selv om de har veldig mye å utsette på den lokale oppfølgingen de har fått, forteller de at livet er bedre nå enn da vi møtte dem sist.

– Vi tok tidlig et bevisst valg: Vi skulle ikke bli bitre. Jeg kan bli sint når jeg tenker på hvorfor politiet ikke kom tidsnok – hvorfor ingen fikk sendt registreringsnummeret til alle politidistriktene. Men jeg stopper der. Det var én mann som drepte 77 mennesker. Min oppgave har vært å være mamma. Hvis jeg blir ødelagt, blir mine barn og Roy ødelagt, sier Monica.

I fem år har hun båret armbåndet med påskriften: «Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»

– Det er det vi har prøvd å ta med oss videre. Når noen kan gjøre noe så ondt, så må det være en motsats. Som presten sa i begravelsen til Fredrik: «Vi må gi det meningsløse en mening.»

Roy begynner å snakke om kunstneren og smeden Tobbe Malm som har ønsket å lage et minnemonument med jernroser for å forevige rosetoget – et prosjekt Roy både støtter og liker. Han savner at det snakkes mer om de verdiene folket samlet seg om da en hel nasjon var i sorg.

– Jeg mener ikke at vi skal gå i rosetog hvert år, misforstå meg ikke, men de holdningene og verdiene som ble løftet fram i dagene etter 22. juli er blitt veldig borte. Min påstand er at det er mer fremmedhat i dag enn våren 2011.

– Sånn sett har gjerningsmannen vunnet.

Han blir stille en lang stund, før han begynner å snakke om flyktningdebatten som har rast det siste året.

– Den debatten som pågår nå kunne ikke skjedd høsten 2011. Jeg klarer ikke å følge den – det nivået regjeringen legger seg på – jeg blir så sint at jeg blir usaklig. Det gagner ikke saken at jeg sier noe.

Monica får tårer i øynene. Å bekjempe fremmedfrykt og rasisme var en av de viktigste kampsakene til sønnen Fredrik.

– I dag savner vi 69 unge stemmer – de sterke stemmene som hadde disse verdiene så kraftig i seg. De kunne gjort en forskjell.

Roy mener det ikke må glemmes at angrepet 22. juli var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF.

– Vi må huske at det som skjedde 22. juli først og fremst var et angrep på de antirasistiske og sosialdemokratiske verdiene som Arbeiderpartiet sto for. Det er hevet over enhver tvil selv om den politiske verdenen har forsøkt å vanne det ut og bare kalt det et angrep på demokratiet.

I kjølvannet av flyktningdebatten mener de det er viktig å få fram dette poenget.

– Det er litt skummelt å si det, men han hadde vært medlem av Fremskrittspartiet. Han fant seg ikke til rette der og gikk mye lenger, men det er noe i det tankesettet på høyresiden som ga grobunn for det han sto for. Når jeg hører alt det stygge som sies om flyktninger, tenker jeg på det – at det var det tankesettet som tok livet av våre ungdommer, sier Monica.

Roy blir redd og provosert av politikere som bruker en hard og uforsonlig retorikk i flyktningdebatten.

– Jeg savner ikke å bli minnet på hvordan ungdommene våre ble drept. Men jeg synes alle bør stille kritiske spørsmål til hvordan politikere som Listhaug ordlegger seg. Ingen stiller spørsmålet: «Kan dette føre til radikalisering?»

Han lar seg også provosere av politikere som bare fokuserer på muslimer når det snakkes om terror.

– Når vi vet at det bare er høyreradikale som har utført terrorhandlinger i Norge, blir det veldig rart å høre på regjeringen som bare snakker om hvor farlig det er med radikale muslimer. Vi skal ha søkelyset på dem også, men det sentrale er jo at radikale med ekstreme holdninger er farlige uansett hvor de kommer fra.

De mener begge at det bør snakkes mer om 22. juli og radikalisering i skolen, og at tematikken må inn allerede i grunnskolen.

– Kristopher Schau sa det veldig fint: «Vi er nødt til å kjenne ham». Skoleelever i dag må lære så mye at de gjenkjenner tankesettet. Når elevene er unge, trenger man ikke gå i detalj på hva som skjedde den dagen, men de kan lære om radikalisering, sier Roy.

Monica legger til:

– Hvis ikke svikter vi i hvert fall de 77 som ble drept.

Hun er mest bekymret for de ensomme ulvene.

– De som radikaliseres i dag sitter mye alene på rommet og finner bekreftelse gjennom andre som nærer seg av det onde. Å lære om nettvett og netthatet må være grunnleggende å få inn i skolen. Og i den debatten kan man dra inn hvordan mennesker blir radikalisert.

Før vi går forteller Monica og Roy at de har forsøkt å gi sine sønner mange opplevelser som kan gi gode minner fra tida etter at det grusomme skjedde. De har også oppsøkt stedene der familien moret seg sammen da Fredrik levde – som i Liseberg. Den første gangen var det ingen som klarte å ha det gøy der. Men de reiste dit igjen og igjen, og til slutt ble det lystbetont for alle. Og alltid når de er på tur har de Fredrik med seg. De snakker om ham og lar han være en del av det de opplever sammen.

– Vi har fortsatt store utfordringer. Men hvis jeg skal se stort på det føler jeg at vi har et godt liv, sier Monica.

– Dagliglivet fungerer ganske bra. Vi kan ikke sitte i en krok å hulke. Det tar for mye energi, sier Roy.

Men Monica blir fremdeles bekymret hvis ikke barna svarer med en gang når hun kontakter dem.

– Jeg henger litt fast i det. Kvelden før og på formiddagen 22. juli ringte jeg til Fredrik. Jeg fikk ikke noe svar. Til slutt sendte jeg en melding og spurte: «Lever du, eller?» Like etter fikk jeg svar: «Det er klissbløtt i teltet, men jeg har det kjempefint!»

Monica blir stille en stund. 22. juli 2011 fortsatte hun å ringe til eldstesønnen til langt på kveld.

– For mange er «lever du?» eller «gi et livstegn» bare en frase. For meg er det ikke det. Jeg må vite at de faktisk lever.

Nåværende ordfører i Eidsvoll, John-Erik Vika, gir følgende uttalelse per e-post:

«Massakren i Oslo og på Utøya var en nasjonal tragedie. Lokalt har det rammet Eidsvoll og familien Schjetne hardt. Eidsvoll kommune ønsker ikke å kommentere familien Schjetnes utspill eller kritikk. Vi har forståelse for at familien kan tenke at samfunnet rundt dem ikke har gjort nok for dem i den vanskelige situasjonen de er i.»

Følg Dagsavisen på

[ Facebook ]

og

[ Twitter ]

!