Langer ut mot norsk asylpolitikk

Han sikter til det planlagte omsorgssenteret for enslige mindreårige asylsøkere i Kabul, et samarbeid mellom Norge og Afghanistan.

- Mange unge gutter flykter fordi de vil unngå å rekrutteres av militsgrupper. Dersom man sender dem til Kabul, er det stor fare for at de blir lette ofre for tvangsrekruttering. Jeg tror man må tenke seg om nøye, sier Thomas Hammarberg til Dagsavisen.

Som FN-rådgiver på menneskerettighetsspørsmål og tidligere Europarådkommissær har Hammarberg jobbet mye med menneskerettigheter. Nå går han hardt ut mot norsk asylpolitikk, som han mener ikke tar hensyn til barns rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon.

Liten forståelse

Det såkalte om-sorgssenteret er ment å være et utdannings- og omsorgstilbud som skal gjøre det mulig å returnere enslige, mindreårige asylsøkere til Afghanistan.

- Tanken med et omsorgssenter er at det er best for barna å bli sendt tilbake og å være i nærheten av foreldrene sine. Men det er ikke alltid slik, sier Hammarberg. Han er sterkt skeptisk til ordningen, som han mener vitner om liten forståelse om hvorfor barn er på flukt.

- Ofte fungerer flukten som en enighet mellom gutten og familien. Og ofte har han reist nettopp fordi han vil unngå å ende opp som barnesoldat, sier Hammarberg.

- Det er svært mange unge som flykter til Norge fra Afghanistan. Roten til deres flukt er krig og konflikt. Om man vil løse problemet med asylsøkere, må man begynne her, sier han.

Kritisk til alderstesting

Og kritikken stopper ikke ved omsorgssentrene. Hammarberg peker på flere ting ved norsk asylpolitikk:

* Ventetida er for lang. Det finnes barn i Norge som har ventet på svar på asylsøknaden sin i fire år.

* Forhørerne fungerer ikke godt nok. Ofte har forhørerne ikke nok kunnskap om landet barnet kommer fra.

* Metoden man bruker for å aldersteste asylbarn, fungerer ikke godt nok.

- Grunnen til at man bruker det, er at man ønsker å fastsette alderen eksakt når det er mistanke om at en asylsøker lyver. Men når man tar røntgen av håndledd og tenner, tas det ikke hensyn til at kropper vokser forskjellig. Likevel sleper man denne metoden etter seg, selv om sterk medisinsk ekspertise viser at det ikke blir bra, sier han.

- Hva er alternativet?

- Man må stole på at barn og familien forteller sannheten. Og så må man akseptere at man ikke alltid kan få et eksakt svar. Man bør være sjenerøs, sier Hammarberg.

En kriseperiode

Det siste er lettere sagt enn gjort. Hammarberg mener han ser tendensen i hele Europa: Innvandringsfiendtlig retorikk fester seg, og motstanden mot å ta imot innvandrere øker. Det får konsekvenser for asylpolitikken.

- Det allmenne fremmedfiendtlige får mer plass. Det påvirker hva som blir praksis. Vi er inne i en kriseperiode nå, mener Hammarberg.

- Jeg tror ikke alle beslutningstakere har forstått hvor radikal Barnekonvensjonen er. Den krever mye når det gjelder respekt for barns rettigheter. Det krever igjen kompromisser som kan være smertefulle, spesielt i en tid der det å ta imot migranter ikke er politisk populært, sier han.

Han synes det er trist å se at stater ikke følger opp erklæringer de selv har ratifisert.

- Det var et gap der fra før av, da konvensjonen ble skrevet. Det skulle blitt mindre, men vi ser at avstanden mellom det som står nedfelt i Barnekonvensjonen og praksis, vokser, sier Hammarberg.

- Har du forståelse for at innvandringspolitiske hensyn kan veie tungt?

- Det er en uro for kulturkrasj. Og det er et problem, men hva er alternativet? spør han retorisk.

Han mener frykten for ankerbarn, altså at foreldre sender barn til Norge for så å søke familiegjenforening, er overdrevet.

- Flukt er en konsekvens. Roten til det hele er krig og elendighet. Botemiddelet er en mer rettferdig verden. Men det kommer til å ta tid, og det er en del av den globale virkeligheten, sier han.

- Det egentlige problemet, er at barn har det ille. De er ikke lykkejegere. De flykter, sier Hammarberg.

irene.thoresen.ronold@dagsavisen.no

Asylbarna

Streng, men rettferdig: Det er mantraet for norsk asylpolitikk. Drag­kampen om hvor streng politikken skal være har pågått kontinuerlig blant de rødgrønne.

13. mai 2008: SV og Sp vant fram i striden om asylbarna - regjeringen dropper de mest omstridte forslagene til innstramming i asylpolitikken.

… men senere samme høst la regjeringen fram 13 punkter for innstramming av asylpolitikken. SV tok dissens.

Høsten 2009: Under forhandlingene om regjeringserklæringen Soria Moria 2 var asylpolitikken igjen et smertelig tema.

1. oktober 2010: «To-tre års tid i et barns liv er et hav av tid»

Justisminister Knut Storberget (Ap) varslet ny asylpolitikk for barnefamilier i Aftenposten. Målet for stortingsmeldingen «Barn på flukt» må være å gå foran og være et av de beste i Europa på vegne av asylbarna.

Meldingen ble utsatt. Og utsatt. Og utsatt.

Imens lever asylbarn, som er født og oppvokst i Norge, med en evig trussel om utkastelse.

3. mars 2012: Dagsavisen bringer historien om 30 av de 450 barna som Jens Stoltenberg vil kaste ut.

31. mai 2012: Ingen regelendringer, ikke amnesti eller saker stilt i bero. Men barneminister Inga Marte Thorkildsen (SV) får spille ut seieren om at asylbarn med avslag på søknad om opphold skal få sakene vurdert på nytt, barnas beste skal bli hørt.

7. juni 2012: Justisminister Grete Faremo la endelig fram stortingsmeldingen «Barn på flukt».