Trodde pumpehuset var trygt

Andrine Johansen (17) var en av de få som overlevde massakren ved pumpehuset. Her ble 14 personer drept mens hun selv lå og så på.

– Jeg tenkte det var det perfekte gjemmestedet, det lå ved vannet og var et lite hus, fortalte hun i retten. Mange gråt i dag mens hun forklarte seg om hva hun så og opplevde.

Kjærlighetsfylt

Johansen var i kafébygget da skytingen begynte. Hun og mange andre flyktet ned den bratte skrenten til pumpehuset.

De som hadde søkt tilflukt ved pumpehuset trøstet hverandre og ringte hjem. Johansen beskrev stemningen som koselig og kjærlighetsfylt.

Men hun følte likevel at pumpehuset ble et dårligere skjulested siden det var mye folk og en del støy der. Hun gikk derfor litt lenger bort, mot en stein litt lenger øst for Pumpehuset.

Rasling i gresset

Gjerningsmannen kom til pumpehuset cirka klokken 18.10, som et av de siste stedene før han ble pågrepet.

– Vi hørte plutselig rasling i gresset. Så stiller han seg bredbeint på toppen av den lille bakken ned til pumpehuset. Han sa: «Har noen sett han? Jeg er politimann, gjerningsmannen er fremdeles på frifot, men jeg har en redningsbåt i nærheten». Noen roper etter bevis. Da blir han frustrert og skyter av det første skuddet. Det traff i steinen, 10 centimeter fra der jeg satt, fortalte Johansen.

Ville lokke fram hjelpere

Johansen så flere drap ved Pumpehuset før hun selv kastet seg ut i vannet. Hun kjente et lufttrykk mot brystet og skjønte at hun var skutt.  Det kom blod opp i halsen hennes, og hun ble redd for  å drukne i sitt eget blod. Mens hun lå der i vannet så hun Breivik henrette flere personer bak Pumpehuset.

– En jente i vannet roper «hjelp meg, vær så snill». Jeg tror han forsøkte å bruke henne som lokkemiddel. Men da ingen kom, drepte han henne. Folk ved pumpehuset spilte døde, men han gikk rundt og henrettet dem. Jeg så han skjøt en venn av meg 10 centimeter fra hodet hans. Jeg så en bli skutt mot veggen til pumpehuset og at han seg nedover langs veggen, forklarte Johansen.

Smilte da han skjøt

- Etter at han var ferdig ved Pumpehuset forsikrer han seg om at de i vannet ble skutt.  Han sikter mot meg. I det han hevet geværet, smilte han. Så fyrte han av.

Hun kjente at et skudd gikk gjennom genseren som hadde blåst seg opp i vannet. Da Breivik på nytt retter skytevåpenet mot henne, kaster Henrik Rasmussen (18) seg foran Breivik og tar imot kulene.

– Jeg ser bare at han faller sammen. Han ofret livet sitt for meg, fortalte 17-åringen mens hun gråt sammen med flere i retten.

Henriksen, som var fra Hadsel i Nordland, ble truffet av tre skudd, blant annet i hodet og i ryggen, og døde på stedet.

-  Og der blir jeg liggende og tenkte over alt mulig rart. Jeg forstår at alle rundt meg er døde og at jeg ikke er død selv.

Hun fortalte også at Braivik  var i en slags gledesrus da han skjøt folk, og utrykte dette med «hoho» eller «haha».

Breivik ristet i retten på hodet av dette.

Spilte ikke død

Kort tid før hun ble reddet, krabbet hun seg bort til de døde som lå ved pumpehuset. Hun tok hånden til bestekameraten. De hadde tidligere, mens de løp, avtalt at de skulle spille død dersom gjerningsmannen oppdaget dem.

- Jeg sa til ham at han kunne slutte å spille død nå. Gjerningsmannen er borte og vi er trygge, sier hun.

Men bestekameraten var død.

Mer politisk bevisst

En 18 år gammel kvinne som vitnet i Oslo tingrett etter lunsj i dag, fortalte at hun bare ble mer politisk bevisst etter hendelsene på Utøya.

– Jeg vil si jeg er mer aktiv nå. Jeg sitter i lokalstyret i AUF i Moss og er vararepresentant i fylkesstyret. Sånn sett har vel tiltalte hjulpet meg til å bli mer aktiv. Takk! nikket hun ettertrykkelig og satte øynene i retning Anders Behring Breivik.

Hun ble truffet av et skudd i beinet da hun var på sørspissen av øya. Med en kule i låret, kastet hun seg i vannet for å svømme unna.

Målte ikke avstand

Stående på tå ute i vannet så hun Breivik snakke med en liten gutt. Forsvarsadvokat Geir Lippestad stilte spørsmål om hva som skjedde på dette tidspunktet, men 18-åringen hadde problemer med å svare. Hun fortalte at hun sto på tærne med vann opp til nesetippen.

– Jeg var opptatt med å berge mitt eget liv. Jeg var egentlig ikke så opptatt av å måle avstanden på hvor langt ut det var, svarte hun.

– Jeg har tenkt mye på hva jeg kunne gjort annerledes. Og jeg tenker på han som gjorde det – det er jo tydelig en person som har mangel på sosiale antenner, sa hun, mens Breivik smilte og kikket ned.

– Men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Han som har gjort dette, må jo leve med det han har gjort, sa hun.