Regionsreform – uten forankring i folket?

Sterke politiske krefter arbeider intenst med å realisere Forvaltnings- og regionsreformen eller demokratireformen som er det nye navnet. Et arbeid jeg vil påstå pågår helt uten forankring i folket. Så lenge man ikke har definert hvilke oppgaver regionene skal få forvaltningsmessig ansvar for og hva slags inntektssystem de skal forvalte etter så framstår målene med reformen som meget uklare.

Å kalle reformen en «demokratiseringsreform» når ingen kjenner innholdet i den er mildest talt en total skivebom. Det er en omskriving virkeligheten. Jeg er av den formening at skal man gjennomføre en slik reform må den innebære en synlig gevinst for den enkelte borger samfunnsøkonomisk i forhold til demokratiet som helhet og en demokratisk kontroll. Så langt er ingen av disse faktorene påvist. Jeg mener også at vi skal ha tre forvaltningsnivåer men ikke gjennom Storregioner og fortsatt svekkelse av folkestyret og politikermakt.

Regionsreformen synes å være styrt av markedsliberalisme hvor et viktig mål nettopp er å redusere politisk makt og overlate mer styring til markedet (hvor økonomi styrer mer enn politisk makt). Eller sagt på en annen måte; å markedstilpasse flere offentlig tjenester. Det betyr mer privatisering mer bruk av anbud og konkurranseutsetting som for arbeidstakere som rammes betyr økt press på opparbeidede rettigheter hva angår lønns- og arbeidsvilkår med tilhørende frustrerende omstillinger med nedbemanninger høyt sykefravær og utstøting av utsatte arbeidstakergrupper m.v.

Regionalisering er en villet politikk i EU hvorfor skal da venstresidens partier presse så sterkt på for en reform som bare betyr mer EU-tilpasset høyrepolitikk? I Norge har Høyre uttrykt at de bare vil ha to forvaltningsnivåer (stat og kommune) et syn som generelt deles av mange velgere på høyresiden. Med høyresidens signaler om å si nei til opprettelse av regioner gjør at reformen politisk er ganske skjør. Vedtas reformen i denne stortingsperioden kan man risikere at reformen får et kraftig skudd i baugen om vi får en høyredominert regjering etter valget i 2009 (reformen er tenkt gjennomført med virkning fra 2010). Uten en bred politisk forankring i folket er reformen kort og godt ikke liv laga.

Hva slags makt og hvilke styringsmuligheter regionene vil få vil være helt avhengig av hvordan regionene blir finansiert (dvs. hvilket inntektssystem de får). Skal opprettelsen av regioner ha noen maktpolitisk hensikt må regionene selv få ansvaret for innkreving av skatter og en del avgifter. Det betyr i tilfelle at disse oppgavene overføres fra dagens kommuner over til regionene og det er jeg ikke så sikker på at kommunene vil. Innføres det en modell med regional skatteinnkreving kan det på sikt bety at vi får store geografiske skatteforskjeller regionene imellom hvilket kan få konsekvenser for standarden og hvilke tilbud som blir gitt befolkningen fra region til region. Overføres makt fra stat til regionene betyr det at statsmakten (Stortinget) svekkes betydelig. En av de viktigste årsakene til at Norge kåres til et av verdens beste land å bo i skyldes nettopp at vi har en sterk nasjonalstat og en sterk nasjonal styring.

Regionsreformen vil uten tvil svekke denne kvaliteten. Det videre arbeidet med regionsreformen bør derfor stoppes – i hvert fall inntil den har fått den nødvendige forankringen i befolkningen.

Jørund Hassel