Mono i stereo

Mono! Navnet er litt enfoldig i et nytt århundre men vekker likevel minnerom popmusikkens mest entusiastiske tider. Omslaget på dette albumet ersterkt preget av 60-tallet men musikken er aktuell nok. Café Mono i Oslohar de siste årene klart å etablere seg som hovedkvarter for store deler avbyens rockemiljø. En lang rekke artister som har spilt der har bidradd tildenne hyllesten 43 i alt. De fleste med innspillinger som de færreste harhørt. Faren med så mange låter som ikke er gitt ut før er ofte at det er engod grunn til at de ikke er blitt prioritert men her er anstendigheten godtivaretatt.

De mange innslagene gjør plata ujevn men viser til gjengjeld bredden iMonos program. Fra DumDum Boys til å begynne med til Arild Nyquist &Terje Wiik med «Jeg takker» til slutt. Dette er høydepunktet på plata ogspesielt gripende med tanke på at Nyquist døde en uke etter en opptreden påMono.

I tråd med Monos program får vi en rekke anledninger til å oppdage ukjenteartister som fortjerner større oppmerksomhet. Vi savner likevel flerecoverlåter som ofte gjør slike plater ekstra morsomme. Som når ChristerKnutsen spiller Chris Bell Girl From Saskatoon gjør Ramones ellerMuzzlewhite tolker Manowar!