Pink har funnet stilen

Gjennom tre album har Pink strevd noe med å finne stilen. Når hun nå står påterskelen til å bli en av klodens virkelig store popstjerner gjør hun etklokt trekk: Nemlig å lage sin hittil beste plate. Den viser hennes styrkesom vokalist den rendyrker pop/rock-stilen som hun gjør best og den harmer enn nok av slående låter til å innfri forventningene hos et nysgjerrigpublikum.

Singelen «Stupid Girls» og den medfølgende videoen traff noe i tidsåndenmed sin selvsikre Paris Hilton/bimbo-satire. Albumet følger opp i god stilPink er både smart morsom sår og tøff. Den mer rock-orienterte stilen klerPinks litt hese kraftige stemme godt. Hun prøver heller ikke å være hiplenger tidligere har hun samarbeidet med alt fra Peaches til Babyface ogBeck de eneste gjestene denne gangen er den amerikanske viserock-duoenIndigo Girls hvor det helt umulig kan være noen kommersielle baktanker.

Protestlåten deres – «Dear Mr President» – er imidlertid noe av ethøydepunkt: Vel er rocken full av Bush-kritikk men sjelden på dettesalgsmessige nivået og uansett er dette en sterk tydelig og åpenbartpersonlig engasjert låt – «let me tell you about hard work/minimum wage witha baby on the way» synger Pink. Det er ett av flere eksempler på hvordanPink framstår som en arvtaker etter Eminem i skildringen av en «whitetrash»-underklasse som ellers mest omtales i reaksjonær countrymusikk.

Pink finner ikke opp kruttet her – ingen skal beskylde henne for å væreoriginal – men det er krutt i låtene hennes. Og for første gang låter detsom om Pink er blitt den hun vil være.