Sjøfartsnasjonen ror igjen

" ATEN: I dag morges får vi tro Norge tok sin første OL-medalje i Aten og selvfølgelig måtte den komme i roing. Denne sporten har garantert norske OL-medaljer i over 30 år nå. Det er en grunn til det.

Ingen annen norsk sommeridrett kan vise til tilsvarende leveranse av OL-medaljer i moderne tid. Suksessen har kommet som resultat av en ekstrem toppidrettssatsing der den norske eliten ville fått plass i en gummibåt. Men av en eller annen grunn får man fram utøvere som er sære nok til å drive denne idretten der man må like ensomhet hardt arbeid fuktighet og minimal økonomisk uttelling. Og de får ikke engang fiske underveis.

Sporten var knapt synlig i Norge før brødrene Frank og Alf Hansen rodde seg gjennom 70-tallet og vant gull sammen i Montreal i 1976. De var favoritter foran Moskvalekene i 1980 også men da holdt Norge seg borte. Siden har det kommet nye roere gjerne fra akademiske miljøer til Årungen sør for Oslo der nervesenteret ligger. Dagens suksess er tuftet på den organiseringen dagens generalsekretær Kjell Emblem fikk på plass rundt 1970. Hansen-brødrene satte standard for hvilket treningsnivå man måtte ligge på. Landslagstreneren Åke Fiskerstrand utviklet treningsmetodene avdøde Rolf Sæterdal ble en av verdens fremste eksperter på høydetrening og i Olympiatoppen ble roerne et forbilde på hva systematikk kan føre til.

Olaf Tufte er det siste medaljeproduktet av dette arbeidet om han ikke er noen utpreget akademiker er han kanskje den største perfeksjonisten sporten har hatt. Han har cirka 4000 turer opp og ned Årungen mens moren har stått på kjøkkenet og gjort klar noen av de største lunsjer på vei mot denne morgenkvistens finale på Schinias rostadion utenfor Aten. Det var ikke snakk om å glede seg til finalen.

Roing er ingen masseidrett. Og den vil aldri bli det. I Danmark er det turkultur rundt rosporten. I Norge tar man ikke med seg singlesculler men kajakk eller kano når man vil dyrke turlivet på idylliske innsjøer. Roing er for de typene som vil utsette rygg lår og armer for ekstreme belastninger. Og som har sans for teknisk utvikling i å flytte en robåt mens man er aktiv toppidrettsutøver. Etterpå går roere på ski. Olaf Tufte er en habil Vasalopp-løper med overarmer skapt for ni mils staking. Om sommeren hogger han heller ved og jobber på gården når han ikke trener.

Men han er den første nordmann som har suksess alene i båten. 70-tallet sendte ordet dobbeltsculler inn i det norske språket og det ble båttypen det ofte ble satset på fordi det passet de to som kanskje ble best i en liten treningsgruppe. I Sydney satt også Olaf Tufte i dobbeltsculler men makkeren la opp etter sølvmedaljen og Olaf måtte legge en ny plan. Bonden fra Tufte valgte å satse alene. På veien til dagens OL-finale har han tatt to VM-titler og er beskrevet som den norske idrettsutøveren som trener mest. Men man kan ikke bare trene mest men også mest effektivt.

Norge har en lang kyst med mange båter men bare en Olaf Tufte. I kjølvannet kommer det kanskje flere men det er ikke sikkert. Roforbundet merker nedgang i antall talenter som er innstilt på å satse det som skal til. Idretten merker at 70-tallets treningsvilje ikke i samme grad gjelder de som nå vokser opp. Olaf Tufte og dagens andre norske finalister Nils-Torolv Simonsen og Morten Gundro Adamsen tilhører unntakene. De setter av noen år av sine liv til å se hvor langt det er mulig å perfeksjonere seg. De to sistnevnte satser garantert videre mot Beijing i 2008 fordi finaleplassen i Aten var så inspirerende at de følte de har fått betalt for slitet. Ikke i kroner og øre men i tilfredsstillelsen i å ha nådd et personlig mål. Den følelsen er fortsatt gangbar særlig i olympiske idretter.

Kuriositet: Roing kom med på OL-programmet i 1900 ifølge de fleste olympiske oppslagsverk. Men det er feil. Roing sto også på kjøreplanen i Aten i 1896 men da skulle man ro på sjøen utenfor Pireus. Der blåste det så mye da lekene ble holdt i april (!) at alle roøvelser ble avlyst.