Nyheter

Møtet med voldsutsatte kvinner og barn ble starten på hennes store livsprosjekt

Ekstrajobben på Norges første krisesenter i studietiden var det som startet alt. I godt over 40 år har voldsforsker Kristin Skjørten (66) brukt all sin kraft på å bekjempe vold i nære relasjoner.

---

Hvem: Kristin Skjørten (66)

Hva: Voldsforsker og kriminolog

Hvorfor: Nylig slått til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Ledet Norges største forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Viktig bidragsyter i utviklingen av Norges første krisesenter og Europas første behandlingstilbud for menn som utøver vold i nære relasjoner.

---

Den Kongelige norske St. Olavs Orden tildeles nordmenn som har utmerket seg «for landet og menneskeheten». Hvordan kjennes det å få en slik utmerkelse for ditt arbeid mot vold i nære relasjoner?

– Helt overveldende. Etter at jeg gikk av med pensjon i fjor har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg har vært som har fått jobbe med det jeg brenner for i hele min yrkeskarriere. Også kom dette på toppen. Det er en stor anerkjennelse som viser at folk har sett det jeg har gjort. I tillegg er det en klar heder til alle dem som jobber for å bekjempe vold i nære relasjoner. Utnevnelsen bidrar også til å løfte temaet.

Var du på Slottet og møtte Kongen eller Kronprins Haakon?

– Nei jeg var ikke på Slottet. Jeg mottok ordenen fra Slottets kansellisjef Mette Tverli på Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Men som mottaker av St. Olavs Orden kan du søke om audiens hos Kongen. Jeg har ikke gjort det enda, men vurderer å gjøre det.

Hvordan vil du definere vold i nære relasjoner?

– Fra begynnelsen av 2000-tallet har det vært en betegnelse på vold og overgrep som skjer i hjemmet. Dette inkluderer flere typer overgrep og kan omfatte både menn, kvinner og barn. Også barns volds mot eldre foreldre er eksempler på hva dette omfatter.

Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»

Av alt du har bidratt med på feltet, hva er du selv mest stolt av?

– Det er vanskelig å trekke fram én ting. Jeg har i stor grad vært fri til å rette fokus mot det jeg selv synes har vært viktig og der jeg mener vi har manglet kunnskap. Men jeg synes jeg har gjort en innsats og fått til ting. For eksempel de siste årene hvor jeg har jobbet med foreldretvister – det vi tidligere omtalte som barnefordeling etter samlivsbrudd. Forskningen min har bidratt til å endre barneloven slik at barn har fått større beskyttelse mot vold og overgrep.

I tillegg har jeg jobbet med mer kontroversielle spørsmål, som for eksempel å sette spørsmålstegn ved om det er mulig å bekjempe vold i nære relasjoner gjennom rettsapparatet. Selvsagt skal vold i hjemmet straffes. Likevel må forebygging og andre tiltak rettet både mot offer og voldsutøver, ha en viktig plass i dette arbeidet.

Hva er årsaken til at dette arbeidet betyr så mye for deg?

– Jeg begynte å jobbe på krisesenter i Oslo i 1979 mens jeg studerte på Blindern. Møtene med kvinner og barn som var utsatt for vold og overgrep vekket et sterkt engasjement i meg. Det ble starten på mitt livsprosjekt. Flere av dem jeg jobbet sammen med den gang har også valgt yrkesvei ut fra det de så og erfarte på Norges første krisesenter, etablert i Oslo i 1978.

To år før dette hadde tre norske kvinner deltatt under et tribunal i Brussel. Med seg hjem tok de ideen om å etablere et krisesenter for kvinner i Norge. Men først måtte de bevise for norske myndigheter at det eksisterte et slikt behov. Dette var bakgrunnen for at det ble opprettet en krisetelefon. Etter ett år hadde de dokumentert at vold i nære relasjoner ikke bare var et problem i utlandet men også i Norge. I løpet av fem år hadde arbeidet vokst til en grasrotbevegelse som spredde seg til hele landet med nærmere 50 krisesentre og krisetelefoner.

Da regjeringens første handlingsplan mot kvinnemishandling kom i 1983, var kvinnemishandling i Norge synliggjort, politisert og etablert som et samfunnsproblem på myndighetenes dagsorden.

Voldsforsker Kristin Skjørten er tildelt St. Olavs orden og slått til ridder av 1. klasse for sitt arbeid med å bekjempe vold i nære relasjoner gjennom mer enn 40 år.

Det er tidligere sagt om deg at kjernen i ditt virke er ønsket om at voldsutsatte skal bli møtt med anerkjennelse og respekt. At livene deres skal bli bedre. Hvor står Norge i dette arbeidet i dag?

– Sett i et 40-års perspektiv har mye skjedd. Vold mot kvinner, barn og menn anerkjennes som et problem. Det møtes ikke lenger med vantro, men som noe man tar på høyeste alvor. Omfanget av ulike hjelpetiltak og profesjonaliteten i hjelpeapparatet har endret seg voldsomt. Men vi har fortsatt en jobb å gjøre. I Støre-regjeringens siste handlingsplan «Fri fra vold» (2021-2024), omtales vold i nære relasjoner som et samfunnsproblem, folkehelseproblem og en av samfunnets største likestillingsutfordringer.

Les også: Hun kan bli bli Oslo-biskop: Mange spør om Sunniva Gylver vil be for dem (+)

Vold i nære relasjoner rammer uavhengig av sosial klasse. Kan du si litt om denne type vold som fenomen?

– For å si det kort; det nære forholdet mellom voldsutøver og offer er det som gjør denne typen vold så særegen. Barn er avhengig av foreldrene sine. Både for kvinner og menn starter gjerne de næreste relasjonene med forelskelse og kjærlighet før volden inntreffer. Ulike typer bindinger og følelser gjør vold fra våre nærmeste mye mer sammensatt og komplisert enn annen vold. Konsekvensene er som regel veldig store på så mange plan.

I møte med voldsutsatte kvinner og barn på krisesenter, hva gjorde mest inntrykk?

– Utryggheten de kjenner på når hjemmet, som skal være vår trygge havn, utgjør en alvorlig trussel. Dernest hvor vanskelig det kan være å løsrive seg. Mange er av ulike grunner fanget i situasjonen. For mange kan det ta lang tid fra de søker hjelp første gang til de bestemmer seg for å bryte ut.

Er det fortsatt skam og tabuer knyttet til det å bli utsatt for denne type vold?

– Ja, det tror jeg mange føler. Vold i nære relasjoner er et brudd med alt du drømte om og håpet at skulle bli. Vi har kommet et godt stykke på vei når det gjelder å fjerne følelsen av skyld og ansvar hos ofrene, men er på ingen måte i mål.

Hvor har vi størst forbedringspotensial i kampen mot vold i nære relasjoner?

– Vi trenger mer kompetanse og kunnskap om hvor man best kan imøtegå denne type vold. I tillegg mener jeg vi må gå litt tilbake til start og gi krisesentrene enda større økonomisk romslighet. Det er helt avgjørende for at de skal kunne være der for alle som trenger dem.

Hvordan kan hver og en av oss bidra til å stoppe vold i nære relasjoner?

– Vi må være bevisst at dette skjer, og at det kan skje i familien, blant venner eller kolleger på jobb. Det er ikke bare noe som skjer der ute et sted. Også må vi være mindre redde for å bry oss. Hvis de som opplever problemene oppfatter at du er en trygg person å støtte seg på, kan det også være lettere å åpne seg.

Hva gjør deg lykkelig?

– Lykkefølelse består i å kjenne glede ved det du gjør i hverdagen. For meg kan det være en tur i skogen eller tid med venner og familie. Jeg tror små gleder i hverdagen i bunn og grunn er det som gir oss en god lykkefølelse.

Hvem var din barndomshelt?

– Ingen spesielle.

Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er ikke flink til å vaske huset. Jeg vasker alltid i etapper. Dermed blir aldri hele huset rent samtidig. I en periode hadde jeg vaskehjelp og kom hjem til helt rent hus. Det var en opplevelse.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg synes det er morsomt å reise til nye, spennende steder. Men det kan også være å sette meg i sofaen og sluke en serie. Nå sist «So long Marianne» på NRK. Serien er basert på kjærlighetsforholdet mellom norske Marianne Ihlen og musikeren Leonard Cohen. Etterpå kastet jeg meg over Axel Jensens bok Ikaros som jeg hadde i bokhylla, og gikk på biblioteket og lånte bok om Axel Jensen. Jeg gikk inn i det på mange ulike måter. Bibliotekene er en gave til folket som vi bør benytte oss mer av.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Vold, seksuelle overgrep, undertrykkelse og urettferdighet mot mennesker. Både i Norge og verden ellers.

Er det noe du angrer på?

– Nei, egentlig ikke.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Forfatter Erika Fatland. Akkurat nå leser jeg Sjøfareren. Den er fantastisk. Hun har en imponerende evne til å flette sammen fortid og nåtid. Skulle gjerne lyttet mer til hennes tanker og refleksjoner.

Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)

Les også: Anmeldelse: NRK-serien «Oro jaska» er et ungt skrik mot stillhetskulturen (+)

Mer fra Dagsavisen