I en melding fra hans kone og åtte barn heter det at Kris Kristofferson døde fredelig i sitt hjem lørdag 28. september, omgitt av familien. For de fleste var han kanskje mest kjent som skuespiller. Sangene hans var kanskje mest kjent med andre artister. Han gjorde seg også sterkt gjeldende som politisk aktivist i årenes løp. Men i morgentimene etter at dødsbudskapet kom er det sangeren Kris Kristofferson vi gjerne hører igjen, selv om stemmen ikke var hans aller sterkeste side.
Faren og farfaren til Kris Kristofferson var begge yrkesmilitære, og han fulgte i deres fotspor, med fire år i den amerikanske hæren, der han til slutt ble helikopterpilot. Han sluttet i 1965 for å dyrke musikkinteressen, og flyttet til Nashville, der han hadde sivile oppdrag som pilot på dagtid, og skrev sanger om kvelden. «Me And Bobby McGee», «Help Me Make It Through The Night», «For The Good Times», «Sunday Morning Coming Down» og mange andre ble spilt inn av Janis Joplin, Elvis Presley, Frank Sinatra, Gladys Knight og enda flere.
Kristofferson selv var godt voksen, 33 år gammel, da han albumdebuterte i 1970 med plata som bare het «Kristofferson». Denne begynte med den fornøyelige «Blame It On The Stones», som akkurat som tittelen antyder er et fornøyelig ironisk utfall som gir The Rolling Stones skylden for alle samfunnets problemer. De skulle spilt den inn selv før det er for sent.
Les også: Maggie Smith (1934 - 2024): En sarkasmens mester
Kris Kristofferson hadde en framtoning som gjorde ham til en ny yndling i Hollywood. Han startet i den Dennis Hopper-regisserte filmen «The Last Movie» (1971), fortsatte sammen med Bob Dylan i «Pat Garret and Billy The Kid» (1973), og gjorde også en fin figur i Martin Scorseses «Alice Doesn’t Live Here Anymore» (1974). Han spilte mot Barbra Streisand i en svært suksessrik nyinnspilling av «A Star Is Born» (1976), og i actionkomedien «Convoy» (1978). Han har selv fortalt at det var skjebnen til rollefiguren i «A Star Is Born» som fikk ham til å endre livsstilen sin. Det må nok sies at den brutale beskrivelsen av bakrusen i «Sunday Morning Coming Down» var basert på personlige erfaringer.
Samtidig kom mange av hans beste album i disse årene på 70-tallet, inkludert flere fine utspill med hans daværende kone Rita Coolidge.
Jeg møtte Kris Kristofferson foran en konsert i Oslo i Ekeberghallen i 1987, da han snakket om sitt rykte som countrysanger:
– Jeg begynte egentlig som countrykomponist i Nashville, men jeg opptrådte på små rockeklubber, og jeg kom til rockefestivalen på Isle Of Wight i England. Jeg måtte ut av Nashville for å få spille, og hadde kanskje mer til felles med folk som Bob Dylan og Neil Young, og folk-tradisjon fra Woody Guthrie, forklarte han. Innspillingene fra 70-tallet ligger ganske riktig et sted mellom visesang og rock, mer enn i den tradisjonelle countrymusikken.
Les også: Portrettintervju med Kari Svendsen
Likevel hadde Kris Kristofferson senere en naturlig plass i supergruppa The Highwaymen, sammen med Johnny Cash, Willie Nelson og Waylon Jennings. «Countrymusikkens raddiser» var overskriften i Arbeiderbladet før en konsert i Oslo Spektrum i 1992.
På det omtalte møtet i Oslo i 1987 var Kristofferson mest opptatt av forholdene i Nicaragua, og USAs rolle der. Han var en helhjertet aktivist gjennom hele sitt liv, for det meste kritisk innstilt til amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk. I Norge besøkte han Protestfestivalen i Kristiansand flere ganger.
– Jeg har alltid forsøkt å si sannheten slik jeg oppfatter den. Jeg var protestsanger allerede fra den første LP-en min, mente han, og viste til tidlige sanger som «The Law Is For The Protection Of The People» og «Burden Of Freedom». – Derfor er tekstene viktige. Hvis du ikke forstår dem er jeg redd det ikke er så mye igjen på hente på konsertene mine. Jeg er ikke spesielt god til å danse, humret Kristofferson, i det nevnte intervjuet fra 1987.
Under en hyllestkonsert for Bob Dylan i Madison Square Garden i 1992 ble Sinéad O’Connor møtt med pipekonsert etter å ha revet i stykker et bilde av paven i et TV-program noen dager før. Det var Kris Kristofferson som tro støttende til på scenen, hjalp henne med å holde motet oppe, og hvisket «don’t let the bastards get you down» til henne – men likevel hørbart for de som tok opp konserten.
På albumet «Falne engler» fra 1999 ble Sigbjørn Nedlands norske gjendiktninger av sangene til Kris Kristofferson tolket av Lynni Treekrem, Henning Kvitnes og Steinar Albrigtsen. Et utvalg av hans mest kjente tekster om kjærlighet, religion, politikk og bakrus, for å sitere vår egen anmeldelse.
I 2021 ble det kunngjort at Kris Kristofferson hadde trukket seg tilbake for godt. Sist jeg så ham var på Roskilde Festival i 2013. Der spilte han i en og en halv time en ettermiddag med sola midt i fjeset, med så mange av sine gamle sanger at vi kom ut av tellingen. Alene på den største scenen, foran tusener på tusener, kom sangene til sin fulle rett, med krystallklar diksjon, selv om stemmen uunngåelig nok var noe mer rusten enn før. Etterpå var det Metallicas tur på den samme scenen. De rullet inn i Roskilde med trailer etter trailer, bokstavelig talt med tons of rock og assistenter i hopetall, mens Kristofferson og kona dro sin vei alene i en liten varevogn.
«Me And Bobby McGee» kom tidlig i konserten, «Help Me Make It Through The Night» ikke langt etter. Fortsatt hadde han en time igjen, men han sang og spilte og spilte og sang, og kom også til «For The Good Times» etter hvert. Dette var gode tider. «Dere har et stort hjerte», sa han til slutt, og takket publikum for tålmodigheten. Han hadde et stort hjerte selv, og nå er det vi som skal takke.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Les også: Leiebolig: – Mange tar til takke med dårlige boliger fordi de er redde for å bli sagt opp (+)
Les også: Anmeldelse: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama (+)
