Wasim Zahid, overlege, kardiolog og stjerne i sosiale medier feier inn på Espresso House på Majorstua, fin i tøyet og med svikt i frasparket. Dette er hans valgte møteplass, og nå blir det kake og sukkerfri brus, ikke kaffe. Det siste har han sluttet med etter at han møtte Pimp Lotion, rapper og musikkprodusent med ekstremt kosthold:
– Han liker ikke å være slave for noe. Og det syns jeg er en god tanke, så jeg sluttet. Før hadde jeg problemer med å sove. Det problemet er blitt borte.
Kaffekuttet er selvfølgelig godt dokumentert på nettet, som mye annet i Wasims hverdagsliv.
– Du er veldig aktiv på nettet, liker du oppmerksomhet?
– Ja, jeg liker oppmerksomhet. Men det er ikke synlighet for enhver pris jeg er ute etter. Jeg liker å nå fram når jeg har noe å melde.
Les portrett: Anne B. Ragde har besøkt dødens venteværelse. Det ville hun ikke vært foruten (+)
«Humanist med sterk tro på medmenneskelighet». Profilen hans på X, tidligere Twitter avslører også at Wasim er kardiolog, PhD og forfatter, at han bor i Lommedalen. Og en kjapp gjennomgang av innleggene hans i den senere tid vitner om et stort engasjement, spesielt mot krigen i Gaza. I august ble han beskyldt for antisemittisme av mannen han kalte et snøflak, og kvitterte med å legge til enda et adjektiv: patetisk.
– Det går varmt for seg på X når du er i slaget?
– Israel/Palestina-konflikten er en gammel konflikt som jeg har vært opptatt av siden jeg var tenåring. Allerede den gangen opplevde jeg å bli provosert av maktmisbruk og den undertrykkelsen som preger okkupasjonen. Det er grov urettferdighet og jeg tror nok at dette med rettferdighet og urettferdighet appellerte til meg tidlig.
– Norge som et våpenproduserende land bør gå litt i oss selv?
– Ja, ting er komplisert, ikke sant. Vi skal vi jo ikke selge våpen som brukes av Israel, men det skjer allikevel siden de vi selger til selger videre til noen andre, og så havner det der til slutt. Å produsere våpen er noe man kan ha en filosofisk diskusjon om, hvorvidt det noensinne er etisk. Så kan man jo si at man kan ha våpen for å avverge eller forsvare seg, men …
Å produsere våpen er noe man kan ha en filosofisk diskusjon om, hvorvidt det noensinne er etisk.
— Wasim Zahid
– Det blir sånn «fighting for peace is like fucking for virginity».
– Ja, ikke sant? Det er noe med det. At vi mennesker i det hele tatt må ha tilgang til noe voldelig for å kunne løse problemer eller ha fred, det er jo litt deprimerende i seg selv. I den sisten tiden har det vært mye fokus på investeringene til oljefondet, at det investeres en del penger i selskaper som direkte eller indirekte bidrar til ondskapen. Det er også noe som engasjerer meg, for det er en av de tingene vi kanskje kan gjøre noe med her lokalt. Så jeg har tro på at det hjelper å engasjere seg der.
– Tror du at man kan bli født ond?
– Nei, det tror jeg ikke. Men jeg tenker at det ligger i menneskets natur å tenke på seg selv, være egoistisk og beskytte sine egne, at det er et instinkt som gjør at noen kan være villige til å gå veldig langt. Og jeg tror ikke nødvendigvis alle de som vi kaller for ondskapsfulle ser på seg selv som det, de fleste klarer på et eller annet vis å rettferdiggjøre handlingene sine og tenke at det er en rettferdig sak de kjemper.
Les portrett: Øystein Sunde fikk nuggen i norsk, men har meget i språksløyd (+)
Haters gonna hate. Når du blir synlig i sosiale medier blir kampen mot hets og skjermtroll en del av gamet. Og Wasim har hatt sine feider. Ikke minst gikk det en kule varmt på YouTube under pandemien der han tok et oppgjør med Kari Jaquesson og konspirasjonsteoretikere om covid-19-vaksiner og såkalt deep state.
– Du er lege i indremedisin og kardiologi. Hvordan har du tid til å være så aktiv i sosiale medier i tillegg? Jeg vil jo tro at du har en ganske heftig arbeidsrutine?
– Jeg er heltidslege, overlege på Drammen sykehus, og det er en sju-til-fire-jobb. Men etter klokka 16.00 så har man tid, og i helgene har man tid når man ikke har vakt.
Så ikke før er arbeidsuka over og fredagstacoen fortært – yes, både han og familien er avhengig av den – så kommer kameraet på hos Wasim, og sånn holder han på helt til søndag kveld. Han elsker kameraer, ikke bare å stå foran, men også bak, legge på lyd, redigere.
– Hvis du går på min YouTube-profil vil du se at det er utelukkende videoer om linser og kameraer og lys og mikrofoner jeg er interessert i. Jeg elsker å pusle med det tekniske. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske.
Les portrett: Humordronninga er tilbake. Men egentlig lengter Anne-Kat. Hærland bare hjem (+)
– Så valgte du likevel å bli lege, hvorfor det?
– Det hadde jeg bestemt meg for veldig tidlig, allerede i barndommen. Og det var sikkert på grunn av påvirkning fra foreldrene mine. De skapte den interessen hos oss og var veldig glade da flere av oss kom inn på medisin.
Hjemme fikk han og søsknene bøker om kroppen, og legeyrket sto høyt i kurs.
– I pakistansk kultur så er det høyt respektert å være lege, å jobbe med helbredelse, med liv og død. Det er noe litt mystisk, kroppen er litt mystisk, og det å kunne lindre noens smerte ses veldig opp til. En lege blir møtt med stor respekt, fordi du regnes som en god person. Det har nok gitt yrket mye av sin status, mer enn en god lønn.
– Var det sånn at du ville prestere for å gjøre foreldrene dine til lags?
– Nei, det var nok mer at vi tidlig forsto at det var lurt for oss å gjøre det bra siden vi ikke har noen stor arv som venter på oss etter generasjoner som har tjent seg rike. Vi må bygge opp alt selv. Da blir det å studere for eksempel kunst eller musikk litt for usikkert. Jeg synes det er veldig fint at man kan gjøre det i Norge, det betyr at når man har velstand, så er man ikke redd for … eller, man trenger ikke passe på at regningene må betales, og at det bare er mat på bordet.
Han påstår at han aldri har angret på yrkesvalget, selv om det selvsagt også kunne vært gøy å jobbe med TV.
– Litt av en kontrast?
– Ja, men jeg må si at jeg synes det er verdens beste yrke å være lege. Det er noe med å være nyttig, hjelpe folk, løse problemer og skape ro i utrygge situasjoner. Det føles bra å kunne gjøre det.
– Hjertelege, det er jo virkelig å deale med liv og død?
– Vi håndterer ofte ekstremt dårlige pasienter. Da må man ha evnen til å tre litt fram, ta ansvar og styring. Men så er gevinsten også veldig høy når du lykkes.
Les portrett med Anette Hoff: I kjelleren og opp igjen (+)
Han er født i Norge, sikkert med sine meningers mot. I oppveksten kunne han i alle fall smykke seg med klengenavnet «guru».
– Det var de yngre søsknene mine som kalte meg det, ler han.
Wasim er nummer to i en søskenrekke på fire. Som så ofte skjer med «dritten i midten» ble han tidlig flink til å ordne opp i både egne og andres greier.
– Jeg vet ikke om jeg ble så tøff. Men selvstendig, jo. Jeg har aldri vært en som ber om hjelp, helt fra jeg var liten forestilte jeg meg at man liksom måtte ordne opp selv.
– Men altså, guru? Forklar.
– Sikkert fordi søsknene mine så opp til meg og forventet at jeg hadde alle løsningene, da. Hvis de lurte på noe, så spurte de meg, og så jeg var liksom han kloke som ga dem svarene, ler han.
Faren, Ghulam Rasool Zahid, flyttet til Norge i 1973 og kort tid etter kom også moren, Shaukat Zahid, hit med sin nyfødte datter, Wasims eldre søster. Faren var utdannet advokat. I Norge fikk han jobb i resepsjonen på et hotell. Senere ble han billettkontrollør og trikkefører. I blokka på Hovseter delte Wasim rom broren.
– Ja, jeg delte rom med broren min helt til jeg var 20 år, smiler han.
Les portrett med Tuva Moflag: – Det er et poeng for meg å vise at ting ikke er perfekt (+)
Han minnes Hovseter som «en tøff enklave midt i villastrøket».
– Det var vestkantens østkant kan du si, med blokker og noen kommunalboliger og sosialboliger. Så det var jo noen problemer på senteret, med narkotika og kriminalitet og sånn. Et litt røft miljø. Vi bodde litt lenger mot Voksen, som var et veldig fint område. Men vi gikk på skole på Hovseter, og av og til var det litt skummelt å være der på grunn av miljøet. Jeg synes likevel at jeg hadde en veldig fin barndom.
Da han begynte i første klasse snakket han kun urdu.
– Var det mange andre pakistanere på Hovseter?
– Nei, veldig få. Jeg tror det var oss og kanskje en familie til. Kan bare huske det var oss i klassene. Forresten, det er én ting jeg har tenkt ganske mye på, sier han og forklarer:
– Her om dagen snakket jeg med en kompis, han også lege, født og oppvokst her, høyt utdannet. Vi snakket om at det kunne vært spennende å flytte utenlands, for eksempel England eller USA. Men, så kom vi til at det virket litt skummelt. Dette synes vi altså, to ressurssterke personer som har all mulig kunnskap, kan google alt, og kjenner kulturen. Det fikk meg til å tenke på foreldrene våre, den reisen de gjorde på 70-tallet, hvor man ikke hadde noe internett og bare måtte å skaffe seg informasjon på andre måter. De hadde ikke telefon engang. Likevel reiste de til et land de ikke hadde hørt om før, ikke visste noe om, og hvor de snakket et språk de ikke forsto i en kultur de fortsatt ikke har forstått fullt ut. Den generasjonen, som gikk til det skrittet står det enorm respekt av. Det er takk være dem at vi har de livene vi har i dag. Jeg tror ikke jeg hadde hatt det samme livet i Pakistan.
I ungdomsårene var Michael Jackson helten. Favorittlåta var «Billy Jean» og han elsket å kopiere idolets «moonwalk». Det hender han har samme musikken på øret den dag i dag når han trener, men han er mer forsiktig med lyden etter at han pådro seg tinnitus.
– Det skjedde under en bhangra-konsert på Rockefeller. Jeg var 19 år og hadde begynt å gjenoppdage min kulturelle bakgrunn. Jeg vokste jo opp sammen med nesten bare nordmenn, og hørte på norsk og amerikansk musikk, og ble foret med amerikansk kultur. Men på universitetet kom jeg i kontakt med andre norskpakistanere, og begynte å oppdage mye mer av mine røtter. Jeg ble interessert i pakistansk film og musikk. På denne konserten satt vi ganske langt fremme og etterpå, da vi kom ut pep det i ørene. Det er ikke helt uvanlig på konserter med høy lyd, og jeg tenkte at det ville gå over. Det gjorde det ikke.
– Det høres plagsomt ut …
– Det er ganske slitsomt. Du kan ikke nyte stillheten, sier han, skakker på hodet, og holder for det ene øret.
– Hvis jeg er stille akkurat nå, så kan jeg høre pipelyden. Men når vi sitter og prater sammen, eller ser på TV, så plager det meg ikke. Det er hvis det er stille, som når jeg går og legger meg, da merker jeg det med en gang.
Les portrett: Tuva Livsdatter Syvertsen har gjort karriere på eldgammel folkemusikk (+)
Som student på Blindern ble han kjent med en jevnaldrende jusstudent ved navn Abid Raja. I 1996 dro de til Punjab sammen fordi Rajas bror skulle gifte seg.
– Lå det i kortene at du en dag også ville gifte deg med en pakistansk jente?
– Jeg tror det. Det er liksom sånn når man er en minoritet i et land, så søker man til sitt eget. Det var ikke slik jeg var helt bevisst på at jeg ikke ville gifte meg med en norsk kvinne, det bare ble helt naturlig for meg at det skulle være en annen norskpakistaner, ikke arrangert eller importert fra Pakistan, men en jeg valgte selv.
Det er liksom sånn når man er en minoritet i et land, så søker man til sitt eget.
— Wasim Zahid
– Er du troende?
– Nei. Jeg er jo født og oppvokst i en muslimsk familie, og det var islam som var barnetroen min. Som voksen har gudsbildet eller og gudsforståelsen blitt litt fremmed for meg. Men kulturelt sett er jeg mest muslim. Det er de jeg føler jeg tilhører i solidaritet med. De muslimske verdiene som jeg fikk i oppveksten har jeg fortsatt, ting som høflighet, respekt for andre, å hjelpe fattige. Alle de snille verdiene har jeg fått gjennom troen.
– Kanskje det ikke er så merkelig at gudsbildet blir litt annerledes for en som jobber som hjertelege?
– Vel, noen klarer det. Men for meg var det ikke forenlig med å ha en gudstro. Nå er det ingen big deal for meg, jeg har fortsatt de samme vennene og den samme familien.
Les portrett: Hold kjeft, det er Liv Gulbrandsen (+)
Han er en grubler. Og har han først begynt å gruble på noe går det fort over til skikkelig gnag.
– Jeg er veldig slave av tankene mine. Hvis jeg er bekymret men vet at det ikke hjelper å gruble, så grubler jeg likevel og kanskje enda mer, jeg liksom marinerer meg enda lenger inn i bekymringen. Jeg syns det er vanskelig å tømme hodet.
– Hva bekymrer deg mest i livet, da?
– Jeg er litt konfliktsky.
– Nå tuller du!
– Nei, det sant. Jeg liker ikke at det er krangel og uenighet i familien, å måtte ta parti. Det hater jeg. Jeg er ofte veldig bekymret for at noe sånt skal oppstå før store familietreff. Da tenker jeg: «håper ikke det blir at noen sier noe som andre misforstår» og at jeg blir stående i midten.
– Så du lager deg noen tenkte bekymringer og går og gruer deg for ting som mest sannsynlig ikke skjer?
– Ja, det er veldig dumt, men før slike besøk går jeg og spenner meg i stedet for å glede meg. Og så går det jo som oftest bra, for det skjer jo ingenting.
– Hvor kommer disse tankene fra tror du?
– Jeg vet ikke. Jeg er redd for dårlig stemning tror jeg.
Les portrett: Abida Raja: – Nå lar jeg ikke redselen styre meg lenger (+)
Når han en gang iblant sjekker antallet følgere i sosiale medier, blir det takk og lov godstemning. I skrivende stund har han 76 tusen følgere på X, 77,7 tusen på YouTube og 125 tusen på Instagram.
– Ja. Og 75 tusen på TikTok, legger han smilende til.
– Så snart blir det fullt crew med produksjonsassistenter, stylister og alt?
– Å nei, dette er et one-man-show, smiler han.
Han har fått flere tilbud om å være med i realityprogram på TV, men har takket nei så langt.
– For meg handler det om å lykkes med et budskap, engasjere folk, formidle, hele den pakka der.
Tematikken i de forskjellige kanalene hans spenner fra treningstips og betroelser om godterishopping på Normal – han elsker lakris or sjokolade – til småplukk om folkeskikk, gaming, testikler, aldring og politikk.
– Godt og blandet?
– Faget mitt er hjertesykdom, det er der jeg kan mest. Men det blir for smalt for publikum. Hvis jeg skulle hatt en kanal om bare mitt spesialfelt, så hadde ikke folk giddet å se på. Så for å nå ut litt bredt har jeg valgt å utvide innholdet.
Da Kourtney Kardashian gikk ut på Instagram med påstander om at de blå munnbindene som ble påbudt under pandemien var helseskadelige, slo «guru» Wasim til: han laget en lang, forklarende YouTube-video der han plukket fra hverandre alle realitystjernens argumenter bit for bit, akkurat slik han også gjorde med flere av Kari Jaquessons argumenter under pandemien. Men det er ikke bare kjendisene som får gjennomgå, han har også pålagt seg selv mange krevende oppgaver, som å kutte ut sukker og kaffe. Og i da han selv bestemte seg for å komme i form, og få tilbake en kropp han kunne være stolt av, tok han med seg følgerne gjennom hele prosessen som ble godt dokumentert med før- og etterbilder i baris. Han mener det var tøft, men enkelt.
– Det var ikke snakk om slankesprøyter, men enkel matte?
– Ja, skal du gå ned i vekt må du ta inn færre kalorier enn du forbruker, være streng og asosial. Slutte å omgås folk. Da blir du slank.
Les portrett: I tiår etter tiår har Åge Aleksandersen kommet på besøk til bygd og by over hele landet (+)
---
5 favoritter
Bok: «The Reluctant Fundamentalist» av Mohsin Hamid. Handler om hatet mot muslimer etter 11. september
Film: Litt klisjé kanskje, men liker «The Shawshank Redemption». Og britisk krim med handling fra et litt landlig sted i England.
Musikk: Michael Jackson, men også Metallica og litt forskjellig hiphop.
Mat: hva som helst pakistansk. Verdens beste kjøkken!
Sted: Hjemme i Lommedalen
---
---
Wasim Zahid (49)
Lege, spesialist i indremedisin og kardiologi.
Lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, forfatter, foredragsholder og youtuber. Ofte omtalt som Twitter-legen.
Har vært nestleder i tankesmia Minotenk og medlem av Forum for sosial- og helsetjenester ved migrasjon (SOHEMI)
Var medlem av Mannsutvalget, som ble oppnevnt 26. august 2022
Styremedlem i Amnesty International Norge.
Gift. Bor i Lommedalen med kone og fire barn på 22- 20- 17- og 16 år
---
