SARPSBORG (Dagsavisen): På dagen ti måneder etter at Ove Gundersens kone Heidi Iren Graarud måtte gi tapt etter en lungetransplantasjon, kommer vi hjem i parets enebolig. 160 kvadratmeter fremstår som satt på pause, stillheten råder.
– Det er til tider uutholdelig, sier Gundersen, før vår samtale og intervju.
Dagen etter får Dagsavisens journalist følgende melding: «Jeg ville bare si at jeg ble tappet etter samtalen. I natt sov jeg faktisk flere timer sammenhengende. Det skal også sies at jeg ikke hadde klart dette for en måned siden.»
Sykdom med dårlig prognose
Ove Gundersen er bystyrerepresentant for Sarpsborg Frp og medlem av Eldrerådet i kommunen. Fra et tidligere ekteskap har han en voksen datter. I 28 år fikk han og Heidi Iren dele livet sammen. 3. november 2023 døde hun. 63 år gammel.
– Pappa blir 90 og mamma 88 år. Naturlig nok tenker man på døden. Det er livets gang, men å miste ektefellen som er i begynnelsen av 60-årene, det er for tidlig, sier han ettertenksomt. Som 26-åring opplevde han også et grusomt tap, da hans lillebror valgte å begå selvmord.
Du må selv ta grep. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg gått til grunne.
— Ove Gundersen om den tunge sorgen etter konas bortgang.
Heidi Iren Graarud hadde en lang sykdomshistorie. Men tross utfordringene hadde verken hun eller Ove tenkt at livet skulle ende i 60-årene. Da Heidi var 37 år begynte hun å få problemer med helsen. Pusten hadde blitt unormalt tung. I begynnelsen av 2000-tallet klarte hun ikke å fortsette i jobben som apotektekniker.
– Heidi Irens diagnose ble først satt i 2010. Idiopatisk lungefibrose. Det ble gradvis tyngre og tyngre. I begynnelsen av 2020 ble hun satt på transplantasjonsliste for å få nye lunger. I juni samme år, midt i pandemien, fikk hun nye lunger. Smittevernregimet etter den store operasjonen var selvfølgelig omfattende, forteller enkemann Gundersen, og fortsetter:
– Det ble flere sykehusopphold, året etter at hun kom hjem fikk vi noen gode måneder sammen og kunne ta noen kortreiste turer med bobilen. Men høsten 2021 fikk hun igjen store problemer med å puste, det endte med at hun ble lagt i kunstig koma på Rikshospitalet og tilkoblet respirator. Paradoksalt nok under en pandemi, hadde hun fått en «vanlig» lungebetennelse. Det ble flere uker i koma, som endte med at hun fikk det som på fagspråket har samlebetegnelsen Critikal illness, muskelsvakhet etter intensivforløpet. Hun klarte ikke å lee på mer enn øyelokkene da hun ble vekket. Alle funksjoner måtte trenes opp igjen.
Bestilte selv plass på palliativ avdeling
Ove Gundersen forteller at lungetransplanterte ikke har noen «garanti» for et langt liv i etterkant. 5 til 15 års levetid er erfaringene, sier han.
Noen kan selvfølgelig leve lenge med transplanterte lunger, men for Heidi Iren ble det drøye tre år.
– Hun takket ja til transplantasjon våren 2020. Hadde hun passert 60 år ville hun sannsynligvis ikke fått tilbudet, tenker enkemannen.
Heidi Irens rom i eneboligen står fortsatt slik det var da hun sterkt pleietrengende fortsatt bodde hjemme. For to år siden ble hun dårligere og dårligere. Ove Gundersen valgte selv å ta ansvar, stelle sin syke kone. 24/7. Men med store pusteproblemer, problemer med å ta til seg næring og sterk beinskjørhet fattet hun selv beslutningen om å bli innlagt på palliativ avdeling ved Helsehuset i Sarpsborg. I oktober 2023. Ektemannen berømmer de ansatte på avdelingen.

Heidi Iren Graarud visste hva som kom til å skje. Kort tid etter innleggelsen tok hun en beinhard beslutning.
– Hun sluttet å ta immundempende medisiner. Heidi Iren visste at det var kort tid igjen. I fjor sommer begynte vi å snakke om det uunngåelige. Døden, forteller enkemannen.
Han stopper opp i noen sekunder.
– Det var Heidi Iren som tok det opp. Døden hadde jeg vondt for å akseptere. 28 år sammen var snart over. På den ene siden nekter man sannheten å trenge inn, men samtidig innser du realitetene.
Heidi Iren Graarud innså at det nærmet seg slutten, ektemannen Ove måtte være en god lytter. I en forferdelig tung tid. Årene hjemme tæret på, forteller han.
– Man blir utslitt. Alltid være beredt. Det daglige spørsmålet fra meg til Heidi ble: «Er det greit at jeg lufter bikkja nå?». En tung tid, men samtidig ser du ingen alternativer. Folk kunne si til meg: «Hvorfor ber du ikke om hjelp?» Jeg svarte alltid: «Skal jeg bare se på at andre gjør det jeg kunne ha gjort?».
– Det var Heidi Iren som fikk meg til å innse at hun måtte legges inn på palliativ avdeling. Hun hadde selv bestilt sin egen plass.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Søkte et «mentalt anker»
Når man vet at man kommer til å miste noen som betyr mye, inntrer ventesorgen. For Heidi Iren og Ove ble det seks måneder. Hun ønsket å planlegge sin egen begravelse. Kistedekorasjon og urne.
Samtidig søkte hun etter en «åndelig» støtte, forklarer han:
– Ingen av oss har hatt noen religiøs forankring, personlig er jeg agnostiker, men de siste årene lente Heidi Iren seg mer og mer til alternative tanker. Jeg liker å kalle det et «mentalt anker». Ser du i hylla vår finner du flere bøker om klarsynthet og gjenfødelse. Samtidig fant hun aldri ut av hva hun skulle lære av livet hun har levd nå, hvorfor så mange plager og vondt? Det spørsmålet døde hun med.
– Hver enkelt griper nok et halmstrå når døden nærmer seg. Løsningene kan bli forskjellige. Noen finner trøst i Bibelen, andre tyr til flaske og som Heidi Iren, bruk av alternative tankesett. Døden er det eneste vi med sikkerhet vet kommer, en eller annen gang. «Tro» er i den forstand å ha noe å klamre seg til, legger han til.
– Sliten av å eksistere
De tre siste årene av Heidi Iren Graaruds liv snakket ikke ekteparet om fremtiden. Samtalene dreide seg om hva de hadde opplevd sammen. Paret bestemte seg tidlig for at de ikke skulle få barn sammen. Livet og gleden med flere hunder lyspunkter, fra første til nåværende firbeinte familiemedlem. Veivalgene de tok. Hva som skapte felles glede og samhold i livet.
Vi håndterer sorg og tap av nære forskjellig. Etter at kona Heidi tok sitt siste åndedrag, beskriver Ove Gundersen tilværelsen som at gulvet var borte og han så rett ned i avgrunnen.
– Man blir sliten av å eksistere. Det er like mange måter å sørge på som det er mennesker i denne verden, er min mening – men at dagene går som en berg og dalbane når man har mistet en nær, det er helt sikkert. Noen dager går greit, andre er blytunge.
Jeg gråter ikke når vi møtes til samtaler i sorggruppa, men ofte etter at jeg har kommet hjem.
— Enkemann Ove Gundersen
Ove Gundersen har «møtt veggen» to ganger i løpet av arbeidslivet. Nå er han AFP-pensjonist, men introduksjon av Mindfulness hjalp ham tidligere tilbake på jobb. Bruk av tankene noe han også benytter seg av i det tunge sorgarbeidet.
– Utfordringene etter Heidi Irens død er å ha en hel tankerekke i hodet. Det begynner å bli bedre, men jeg er heller ikke redd for å si: «Beklager, men nå falt jeg ut» – i samtale med andre. Skrive har jeg holdt på med lenge, ærlige Facebook-innlegg uten innpakning er også noe av mitt sorgarbeid. Når jeg får satt ned teksten, sett og lest – blir det min praktiske metode. Jeg er en god praktisk omsorgsperson, men ikke den første som tørker tårene på andre, eller tilbyr en skulder å gråte på … ja, det er kan hende noe jeg kjenner på i dag.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
– Er det lov å le nå?
Hvordan man møter en sørgende oppleves veldig forskjellig, føler Ove Gundersen.
– Etter at min bror tok livet sitt i 1986 valgte folk å gå over på andre siden av veien for å unngå å møte meg. Vi har kommet noe lenger i dag, folk unngår meg jo ikke. Men ofte ser jeg at det den andre personen «stivner litt». Min strategi er at jeg «bryter isen» og tar kontakt. Når det er sagt, det koster meg en del å være slik. Vi er forskjellige som mennesker, usikkerhet i møte med en mann som akkurat har mistet sin livspartner, er garantert mye av årsaken til ulik tilnærming.
Én ting er enkemann Ove Gundersen veldig tydelig på:
– Det kommer ikke en kjeft på døra og spør om du trenger hjelp etter å ha mistet noen nære. Her tenker jeg ikke på familie og naboer. Men hjelpeapparatet. Etter å ha undersøkt litt selv fant jeg en sorggruppe, og ble med i denne. Heidi Irens psykolog fikk jeg også noen timer hos. Du må selv ta grep. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg gått til grunne, mener han og fortsetter:
– I de fleste situasjoner fremstår jeg nok som veldig rolig, snakkesalig og med veloverveide ord, men inne i meg er det fortsatt kaos. Det er som om to planeter har krasjet i mitt hode.
Ove Gundersen trekker innimellom på smilebåndet når han forteller historier ekteparet har opplevd. Det hadde han ikke klart for noen måneder siden.
– Nei. Jeg fikk skyldfølelse. Tenkte; Er det lov å le nå? Det å tillate seg å ha alle følelser kommer etter hvert. Sorggruppa en god møteplass, her får man en bekreftelse på at egne tanker ikke er «syke». Jeg gråter ikke når vi møtes til samtaler i sorggruppa, men ofte etter at jeg har kommet hjem.
Snakket om ektemannens sorgprosess
Uregelmessig søvn har vært en belastning. Fortsatt dukker mareritt opp når Ove Gundersen krystallklart hører kona roper på han om natten. Det tar noen sekunder på sengekanten før han våkner skikkelig.
Sorgprosessen og livet etter sin bortgang var også noe Heidi Iren snakket om med sin ektemann.
– Vi var begge enige om at sorgarbeidet ikke skulle bli altoppslukende. Dyrke selvmedlidenhet og sorg. Hele tiden løfte opp «det er synd på meg»-holdningen, forteller han og forklarer:
– Men det krever at man jobber med seg selv, bruker mulighetene for profesjonell hjelp og personer rundt deg.
Enkemann Ove Gundersen har med hjelp av venner, ryddet i sin avdøde kones klesskap. Foreløpig har han ingen planer om å skifte bosted. Eller kommune. Først skal perioden som lokalpolitiker fullføres.
Han kikker opp og avslutter:
– Jeg har ikke hatt vanskelige tanker rundt det å fortsatt bo her. Har ikke problemer med det fysiske rommet. Men selvfølgelig, det er til tider veldig tunge dager. Samtidig fortsetter jeg med fredagsrengjøringen. For å «ta eierskap» flytter jeg innimellom på bilder, lamper og bøker i huset. Mange ting du ser rundt deg nå står ikke på den samme plassen som da Heidi Iren levde.
Les også: Meteorologen: – Med klimaendringene blir det våtere
Les også: Datteren (18) døde: – Genseren lå lenge på badet. For å klemme, trykke og snuse på