1968 var en turbulent periode for Det demokratiske partiet.
Den sittende presidenten Lyndon B. Johnson valgte å ikke stille til andre embetsperiode, og visepresident Hubert Humphrey ble presidentkandidat uten å ha vunnet nominasjonen i primærvalget, som er den innledende valgrunden der det velges hvem som skal stille opp som kandidat til presidentvalget.
Vietnamkrigen skapte intern splittelse i partiet, og det var voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi under partiets katastrofale nasjonalkonvensjon i Chicago.
Demokratene samles nå i Chicago for å nominere Kamala Harris som deres presidentkandidat og Tim Walz som hennes visepresidentkandidat til valget i 2024.
Historiske paralleller
Som i 1968, har den avtroppende presidenten Joe Biden gitt fakkelen videre til Kamala Harris uten at hun har vunnet nominasjonen. Igjen er det splittelse inntern i partiet om en oversjøisk krig, denne gangen krigen i Gaza.
Det er ventet store demonstrasjoner i Chicago til konvensjonen, hvor flere tusen skal være i ferd med å mobilisere seg til propalestinsk protest.
Humphrey ble sett som en representant for den upopulære krigspolitikken, protestene under konvensjonen skapte negative medieoppslag, Johnson ga lite støtte til Humphrey og Humphrey kom for sent med sin politiske tilpasning. Det svekket Humphreys kandidatur, og han tapte til slutt valget mot Richard Nixon, som utnyttet den politiske uroen til sin fordel.
Les også: John Bolton til Dagsavisen: – Det er ikke en tom trussel
Selv om man kan trekke historiske paralleller mellom konvensjonen i 1968 og den kommende konvensjonen i 2024, mener professor i statsvitenskap Hilmar Mjelde likevel ikke at det kommer til å utspille seg likt som for 56 år siden.
Splittelsen om Gaza-krigen er ifølge Mjelde reell, men den interne spliden er også begrenset.
– Gaza-krigen er ikke en sak som vil avgjøre dette valget. Utenrikspolitikk kommer langt ned på listen av viktige saker for velgerne.
Under Vietnamkrigen var USA selv i krig med mange falne soldater, og det er ikke tilfellet nå, så derfor får Gaza-krigen ikke så stor innenrikspolitisk betydning som den gangen, mener han.
Les også: Harris vil appellere til velgernes lommebøker
Oppturer og nedturer
Etter at Harris ble den demokratiske kandidaten i midten av juli, har hun sett en markant økning i entusiasme. Dette viser seg gjennom positive meningsmålinger, økte bidrag og store mengder mennesker som har samlet seg for å se henne på møter over hele landet.
Hennes politiske karriere har hatt oppturer og nedturer. Hun hadde en kortvarig og mislykket presidentkampanje i 2019, men ble likevel valgt som Joe Bidens visepresidentkandidat i 2020.
Harris har forbedret sine politiske ferdigheter etter en vanskelig start som visepresident, inkludert økt synlighet i utenrikspolitikken og som en sterk stemme for abortrettigheter etter opphevelsen av Roe v. Wade, noe som bidro til å mobilisere demokratiske velgere i mellomvalget i 2022.
Til tross for støtten hun har oppnådd i partiet, er det fortsatt usikkerhet om hun kan appellere bredt nok til å sikre seier i valget, skriver BBC.
Les også: Eks-ambassadør: – Donald Trump er «den gamle mannen» nå
– Negativ multiplikator
Mjelde tror ikke at Harris står overfor en tilsvarende risiko for å miste velgere på grunn av partiets indre uenigheter og de ventede demonstrasjonene under konventet som Humphrey i 1968.
– Alderen var en negativ multiplikator for Biden og forverret hans øvrige politiske problemer, inkludert hans sterke Israel-støtte. Harris flyter på en enorm velvilje og entusiasme fordi hun representerer noe nytt, sier Mjelde.
Det bør demme nok opp, mener USA-eksperten.
– Jødiske proisraelske velgere er også en større og viktigere velgergruppe enn de propalestinske aktivistene, selv om sistnevnte kan få betydning i Michigan. At aktivistene markerer motstand, betyr ikke at de ikke vil stemme på henne. Det verste som kan skje for Gaza er at Trump vinner og det vet aktivistene.
Les også: Forandringen demokratene må tro på
Største politiske øyeblikk
Tvilen om Harris’ evne til å stille som kandidat til USAs høyeste politiske embete er også kommet fra Biden.
Den amerikanske journalisten James Traub sier til den danske avisa Information at det sier noe om Bidens respekt for Harris at han ikke la til rette for en rettferdig konkurranse «blant den neste generasjonen av demokrater», men i stedet trakk seg i midten av juli der det ikke lenger var mulig.
Det handlet også om at Biden var stålfast på at han var den eneste som kunne seire over Trump, men Biden-administrasjonen har også gjort lite for å endre den offentlige oppfatningen eller styrke Harris’ posisjon, når hun har vært upopulær.
Konvensjonen i Chicago omtales som hennes største politiske øyeblikk, og det spekuleres i om hun vil klare å overbevise både partiet og velgerne om sin kompetanse til å lede landet.
– Jeg tror hun kan klare det fint. Hennes imageproblemer skyldes i betydelig grad at velgeres oppfatning av en visepresident henger tett sammen med synet på presidenten. Det vet vi fra forskning, sier Mjelde.
Selv om Harris nylig har opplevd en bølge av entusiasme, er hun fortsatt ikke veldig kjent blant folk flest som ikke følger politikken nøye, påpeker Mjelde.
– Hun har derfor svært gode muligheter for å relansere seg selv i rikspolitikken, sier han.
Harris forventes å bruke anledningen ved den kommende nasjonalkonvensjonen til å tydeliggjøre sitt budskap og sin visjon for USA før valget.
Les også: Harris vraket flere stjerneskudd. Det kan ha gitt dem en fordel
