Når israelske ledere helt åpent erklærer full gjenerobring av Gaza og at den palestinske befolkningen skal fordrives, må vi stille oss spørsmålet: Hva skal til før flere våger å snu i sin støtte til Israel? Hva skal til for at vi våger å handle?
Befolkningen på Gaza-stripen har vært under bomberegn i 600 dager. Siden 2. mars i år har Israel stengt alle grenseoverganger og nektet å slippe inn mat, drivstoff og medisinsk utstyr. Hjelpeorganisasjoner sier lagrene er tomme og at de svakeste dør som følge av dette. Sult sprer seg. Over 2300 palestinere er drept siden Israel brøt våpenhvilen for to måneder siden og gjenopptok bombingen av det allerede fullstendig ruinerte Gaza, hvor 90 prosent av befolkningen er drevet på flukt og det aller meste er ødelagt. Og nå er det klart: Israels sikkerhetskabinett har enstemmig vedtatt full gjenerobring av Gaza – og en mulig tvangsforflytning av millioner av palestinere.
Å endre mening er ikke svakhet. Det er styrke. Det er innsikt. Og det er vårt eneste håp akkurat nå.
Det handler ikke om gisler. Det handler ikke om sikkerhet. Det handler om land. Det har alltid handlet om land. Breaking the Silence skriver: «Liv er mindre verdt enn land. Militær okkupasjon er ikke løsningen – det er selve problemet». Organisasjonen består av israelske soldater som selv har tjenestegjort i de okkuperte områdene. De vet hvordan okkupasjon ser ut. Og de vet hva det koster – for palestinerne, men også for israelske soldater og deres familier, som får sine egne moralske kompass revet i stykker. Titusenvis av israelske reservesoldater er nå kalt inn, for å angripe et utpint og innestengt folk fra alle kanter.
I dette mørket, trenger vi flere mennesker som våger å snu. Som våger å handle. Og vi må skape rom til å endre mening. Vi trenger flere som Peter Beinart. Beinart var i mange år en av de mest profilerte apologetene for Israel i amerikansk offentlighet. Som en del av den liberale eliten med tilgang til store medieflater, representerte han det som kan kalles «liberal sionisme»: støtte til Israels eksistens og sikkerhet, samtidig som han kritiserte bosetninger og så for seg en tostatsløsning, for å kunne gjøre sionisme forenelig med demokrati.
Men så begynte han å tvile på hele premisset: Kan et land som definerer seg som jødisk, med privilegier for én gruppe, virkelig også være demokratisk? Kan man støtte menneskerettigheter og samtidig rettferdiggjøre okkupasjon?
Les også: Handelskrigen svir i både Kina og USA
Beinarts oppvåkning startet med reiser til Vestbredden, og med å møte palestinere som individer. Han innså hvor dypt han hadde vært med på å dehumanisere palestinere, ikke ved hat, men ved likegyldighet og neglisjering. I dag tar han til orde for én demokratisk stat med like rettigheter for alle og for at palestinske flyktninger skal vende tilbake. I sin bok «Being Jewish After the Destruction of Gaza», skriver han at det ikke først og fremst handler om politikk, men om moral og at det som har skjedd på Gaza bryter fullstendig med jødisk etikk.
Beinarts stemme er ikke bare viktig fordi han har endret mening – men fordi han er en del av det jødiske fellesskapet han nå utfordrer. Han skriver ikke mot jødedommen, men fra jødisk posisjon der rettferdighet, selvkritikk og menneskeverd alltid har vært sentralt. Beinarts offentlige reise viser noe viktig: Det er mulig å endre mening og stå i det. Det er mulig å si «jeg tok feil». Men det krever at vi skaper rom for endring. Og det krever mest av alt mot – særlig når gruppelojaliteten er sterk, og historisk sett fullstendig forståelig.
Les også: Israel kaster maska, skriver Jo Moen Bredeveien
Det krever også mot her hjemme. I Norge har det vært bemerkelsesverdig stille fra altfor mange når det kommer til Israels handlinger, uansett hvor langt det israelske regimet går og hvor mange grenser de krysser. Andre forsøker å balansere eller relativisere, som om dette fortsatt handler om «begge sider» og ikke om et folk som blir forsøkt utslettet foran øynene våre.
«Hvis ikke nå, når?» spurte den store jødiske tenkeren Hillel den eldre for to tusen år siden, i en av de mest kjære samlingene av jødisk etikk. Hillel sa også: «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre. Dette er hele jødedommens essens». Å være selvgranskende og handlingsorientert er et dypt forankret etisk kall i jødisk tradisjon. Vi vet hva som skjer. Vi kan ikke si at vi ikke visste og ikke så hva som står på spill. Spørsmålet er hva vi velger å gjøre med det – nå.
Det finnes et punkt der støtte blir medskyld, skrev Sylo Taraku nylig på sosiale medier. Derfor må vi gi folk rom til å snu – og løfte fram de som gjør det. Det er selvsagt ikke lett. Som Taraku påpeker, har mange en lojalitet til egen gruppe eller ideologi som gjør det vanskelig å ta inn fakta som utfordrer ens etablerte oppfatninger.
Flokkmentalitet filtrerer virkeligheten. Det er det bare de intellektuelt modigste som klarer å sette prinsipper foran tilhørighet. Men det er nettopp slike stemmer vi trenger nå. Stemmer som Beinart. Å endre mening er ikke svakhet. Det er styrke. Det er innsikt. Og det er vårt eneste håp akkurat nå.
