Fra talerstolen på Folkets Hus fortalte avtroppende LO-leder Peggy Hessen Følsvik om hvordan høyresidens rike onkler har sendt kollekten rundt og i en fei sopt sammen 100 millioner kroner. Penger som skal gå til å sikre borgerlig valgseier i høst.
Disse pengene går blant annet til opinionspåvirkning gjennom annonser. Aksjon for Borgerlig Valgseier har rykket inn og finansiert annonser i landets to mest markante venstresideaviser Klassekampen og Dagsavisen. Med et svært tydelig budskap.
Venstresiden må ha større selvtillit enn å la seg skuffe over annonser.
At disse annonsene i det hele tatt trykkes, er det mange som reagerer på. Som kommunikasjonssjef for LO-forbundet Arbeidsmandsforbundet Trond Erik Thorvaldsen. På Facebook − den amerikanske giganten som sammen med sine big tech-kumpaner har stukket av med halvparten av annonsekronene og etterlatt seg en mediekønomisk branntomt i Norge – skrev at det var «tydelig at kapitalen styrer disse redaksjonene». Ja, hva er det den tillitsvalgte mannen der oppe tror norske redaksjoner lever av? Det er i hvert fall ikke hans annonsebudsjetter. I parentes bemerket, kan jeg opplyse leseren at sist det tikket inn noen livgivende annonsekroner fra Arbeidsmandsforbundet var i forbindelse med avisas 130-årsjubileum i 2014: Kroner 1000.
Så når annonsører kommer til oss, sier vi. Ja, vi trenger penga. Men like viktig er prinsippene, vi skal ha gode grunner til å si nei og nekte noen å ytre seg.
Budskapet fra Aksjon for Borgerlig Valgseier er at Arbeiderpartiet er et dårlig parti for næringslivet, kort oppsummert. Til og med et næringsfiendtlig parti. Dette er det legitimt å mene, og det er et budskap man finner i den politiske debatten nærmest daglig fra Fremskrittspartiet og Høyre. Som et politisk bevisst menneske, mener jeg det er vås det de kommer med. Som redaktør må jeg og vil jeg forsvare deres rett til å uttrykke sitt syn. På våre debattflater eller på kjøpt annonseplass.
Ytringsfriheten er ikke absolutt. Den har heldigvis sine grenser. Men å argumentere banalt og på glorete vis mot Jens og Jonas, som den aktuelle annonsen gjør, er verken å fremsette trusler eller oppfordre til ulovlige handlinger. Det er slett ikke hatefullt, det er ikke engang ærekrenkende, ei heller er det personforfølgelse, sjikane eller trakassering. Og regnestykkene som framkommer i annonsen, de som skal begrunne at Arbeiderpartiets forsvar for formuesskatten er skadelig for norske arbeidsplasser, er av typen som ukentlig brukes i den politiske debatten. Mellom våre politiske ledere, i avisspalter og på Stortinget.
Så hvorfor skulle Dagsavisen si nei til denne tydelig merkede annonsen? Ingen kan være i tvil om at det nettopp er et kjøpt budskap, og det er ikke et forsøk på å forlede noen til å tro at det er redaksjonelt innhold. Jeg tror ikke på å nekte noen taletid eller på å nekte noen å kjøpe seg annonseplass. Det er ikke oppskrift på en god, åpen og opplyst samfunnsdebatt. Det fins grenser, det fins gråsoner, men dette budskapet er ok.
Akkurat nå pågår det en debatt hvorvidt man skal kneble og kanskje forby det nest største politiske partiet i Tyskland, det ytre høyre-orienterte Alternativ für Deutschland (AfD). Jeg tror det er en farlig linje. Å skulle forby eller nekte plass til budskap eller grupper man er uenig med, er ikke veien videre. Skal kreftene i Tyskland stanses, skal de borgerlige her hjemme tape valget i høst, må det argumenter til. Og venstresiden har de beste, og må ha større selvtillit enn å la seg skuffe over at aviser trykker annonser for borgerlig valgseier.
Vi tar alle annonsørers penger så lenge budskapet er lovlig og påstandene sanne. Å bruke store beløp på annonser for å overbevise Klassekampens og Dagsavisens lesere, tror jeg aller mest er bortkasta penger. Men ikke si det til dem. Det er stadig lovlig å søle bort en arv.
