– Jeg husker en gang det var litt glatt, og en lastebil fra Vinmonopolet fikk litt problemer og kjørte inn i en av betongklossene, som sikret betalings-buene. Det gikk ikke bedre enn at rødvinen fløt som blod mellom kjørebanene. Jeg har aldri sett så mange hjelpsomme bilister noen gang. Det endte med at vi måte få politiet til å holde folk unna det som var igjen av hele rødvinsflasker, humrer driftsleder Lars Oddvar Hesby, som har mange historier på lager.
Dagsavisen møter Hesby hjemme i Sem, rett utenfor Tønsberg. Her har han funnet fram flere gamle avisutklipp fra tiden da han var driftsleder i Lierbommen.
– Det var mange som så sitt snitt til å få med seg litt gratis rødvin hjem, men vi greide å hindre de aller fleste. Jeg husker at det var en ekstern servicemann som fant en flaske på baksiden av en betalingsautomat. Han var snar med å åpne bakdøren, der man tok ut myntboksene, og sette inn flaska, sier 90-åringen med et smil.
Hesby husker godt fra sin tid i Lierbommen. De fleste historiene er morsomme, andre veldig alvorlige.
Tre kroner
I 2025 er det 50 år siden Norges første veibom sto klar til å ta imot penger fra frustrerte bilister. På åpningsdagen 15. oktober 1975 kostet det tre kroner for å kjøre på E18 mellom Oslo og Drammen, og videre nedover til Vestfold.
Siden da har debatten om bompenger rast i Norge. Vi har fått politiske partier, som ble stiftet alene på grunn av sin motstand mot bompenger. Og tidligere Frp-leder Siv Jensen gikk så langt som at hun lovet å fjerne alle bomringer innen 2010, om Frp kom i regjering.
«Er det en ting jeg kan love her og nå, er det at noe av det første vi skal gjøre når vi kommer i regjering, er å fjerne alle bomstasjonene. Jeg regner med vi klarer det til 1. januar 2010» sa Siv Jensen til Stavanger Aftenblad på Frps valgkampåpning i Haugesund i 2009.
For å si det sånn. Det gikk ikke akkurat slik hun lovet.
Men på Kjellstad tok det omsider slutt. I løpet av 26 år, fra høsten 1975 til nyttårsaften 2001, passerte over 202 millioner biler Lierbommen på E18 ved Drammen, og sopte inn 1,8 milliarder kroner i veikassa.
Men da de siste myntene kastet i kurvene, ble det ikke gratis å kjøre E18. I stedet flyttet bommen seg bare sørover.
Les også: LO: Vil øke minstetiden for leieavtaler fra tre til fem år
Åpnet i 1975
Det var Kjellstadbommens far, ingeniør Hans Jacob Gisholt i Drammen kommune som fikk oppgaven med å planlegge bomstasjonen i 1972, som var et prosjekt med en prislapp på seks millioner kroner. Og tre år senere, den 15. oktober 1975, ble stasjonen åpnet, skriver Motorhistorisk klubb Drammen.
«Mange som pendlet denne strekningen til og fra jobb i Asker eller Oslo så ikke med blide øyne på at de skulle betale ekstra for å bruke veien. Derfor valgte mange å kjøre om Lierkroa og de gamle Lierbakkene, eller å kjøre via Tranby, og så kjøre inn på motorveien oppe ved Liertoppen, slik at man dermed unngikk å måtte kjøre gjennom bomstasjonen. Problemet var jo da at man fikk en vesentlig øket trafikk på disse veiene, som ikke var dimensjonert for det», skriver de.
Tidligere driftsleder ved Kjellstadbommen, eller Lierbommen som den ble kalt på folkemunne, Lars Oddvar Hesby er i sitt 91 år, men minnet er det ingenting i veien med. Fra sofakroken hjemme i Sem, tar han Dagsavisen med på en reise gjennom 50 år med bomhistorie.
Fra bommen åpnet 15. oktober 1975, og første bilist betalte hele tre kroner, til siste bil betale sine 15 kroner nyttårsaften i 2001, har 202.659.712 millioner biler passert bommen, og lagt igjen 1,8 milliarder kroner i myntinnkastet eller manuelt i luka.
Hadde kronestykkene blitt lagt etter hverandre, ville det gått fra Lindesnes til Nordkapp, og nesten tilbake igjen. Eller om man hadde god tid, og hadde lyst til å telle hver enkelt krone, ville det tatt 32 år om man brukte ett sekund på å telle hver krone. Og da snakker vi bare om den første milliarden.
Tanken bak Lierbommen, var at den skulle finansiere motorveibrua gjennom Drammen, samt andre veiprosjekter i distriktet. Det ene løpet av motorveibruen sto ferdig i 1975, og åpnet omtrent samtidig som man begynte å kreve inn penger i Lierbommen.
I 1989 hadde bommen samlet inn over 370 millioner kroner, og E18 med bru og vei var nedbetalt.
Men uten at det gjorde inntrykk på de som bestemte over veipengene.
Nei da. Bommen skulle egentlig rives, men ble stående i ytterligere tolv år for å finansiere store deler av Veipakke Drammen, som senere har vært med på å finansiere ny E134 i Strømsåstunnelen, Bragernestunnelen, Øvre Sund bru, dobbel motorveibru, elvebredder og sykkelveier.
Paradoksalt nok, 12 år etter at den ble stengt i 2013, hadde bomselskapet fortsatt 140 millioner kroner stående ubrukt på konto fordi politikerne kranglet om hvem som skal få pengene.
Først da ble politikerne i Drammen enige om å bruke pengene til å oppruste Bjørnstjerne Bjørnsons gate i Drammen.
For Hesbys del startet bom-karrieren ett år før bommen var operativ.
– Jeg startet som driftsleder da bommen var på planleggingsstadiet, og var der i 11 år, sier Hesby til Dagsavisen.
De første bompengene som ble innkrevet i Norge i bilens tid, var da Puddefjordsbroen i Bergen åpnet i 1956. Men da betalte man kun for å bruke bruen. Da kostet en passering over Puddefjordsbroen 30 øre per bil. I dag ville det kostet drøyt fem kroner.
Les også: – Kreften går ikke an å kurere, så jeg skal dø av jobben jeg har gjort for oljeselskapene og staten
Alt var nytt
Hjemme i Sem har Lars Oddvar Hesby satt seg godt til rette. Han forteller med stor iver.
– Her er ett fra da vi økte fra tre til fire kroner, sier og viser fram utklippet fra Drammens Tidende.
– Det var ofte en utfordring at bilistene skulle betale med kronestykker og 50-øringer. Vi hadde kurver som bilistene skulle kaste mynter i, og det ar ikke alltid de traff med alle. Da var det å gå ut av bilen og lete etter mynt på bakken, mens utålmodige bilister tutet bak, sier han med et smil.
Bompenger med automatisk myntinnkast var noe helt nytt da det kom til Norge, noe tid etter at Lierbommen åpnet. Den første tiden var det kun manuelle luker. «Datamaskinen» i myntinnkastet målte mengden metall i myntene, og var tilpasset norske mynter. Derfor nyttet det ikke med svenske mynter, eller annet metall som så ut som kronestykker. Og mange prøvde seg, sier han.
– Vi brukte et automatsystem fra England, sier han.
For de fleste var bompenger noe helt nytt på 70-tallet, og da bilistene kom ut av Fosskolltunnelen, og så bomstasjonen i bunnen av Lierbakken, spredte panikken seg hos mange. Det ble fomlet i lommer og vesker etter kronestykker og 50-øringer som kunne kastes i kurven. Forhåpentligvis var summen riktig, og man kunne trekke et lettelsens sukk, da bommen gikk opp og man kunne kjøre videre.
Selv får jeg fortsatt frysninger av å tenke på en av mine mange turer fra Oslo til Tønsberg en råkald januar ettermiddag. I min brors hvite Ford Escort XR3, gikk alt etter boka til å begynne med. Sidevinduet ble sveivet ned, femmeren traff kurven, og bommen gikk opp. Det gjorde aldri sidevinduet, så det ble en kald tur til Tønsberg i 20 kuldegrader med, vinduet på vidt gap.
– Vi hadde ekstrahjelp ute ved bommene, som bisto de som ikke traff, eller ikke hadde rett sum tilgjengelig. Vaktene hadde vekslepenger med seg, og det hendte rett som det var at vi måtte bistå en stresset sjåfør med et kronestykke, slik at han eller hun kom seg videre. Vi kunne ikke bruke for mye tid til å krabbe rundt etter småmynt heller, humrer Lars Oddvar Hesby.
– Derfor var jeg veldig glad den dagen prisen gikk opp til fem kroner. For en femmer var noe de fleste hadde, og det var lettere å treffe kurven, da ble det også slutt på at 50-øringer kunne brukes, sier han.
På dagtid var det en manuell luke i hver retning, men det på nattetid var en luke i midten, som betjente begge kjøreretninger.
– Da kunne det bli litt hektisk for personen som satt i luka, om det var mye trafikk begge veier, sier han.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
I lav sportsbil
– Videoovervåking hadde vi ikke, og det var tilfelle av sjåfører som snek ved å legge seg helt opp i rumpa på han foran, slik at de kunne passere gjennom bommen som ett kjøretøy.
– Jeg husker en som stadig passerte i en veldig lav sportsbil. Hver gang han passerte la sjåføren seg helt ned på siden, for å gjøre seg like lav som bilen, og kjørte under bommen. Til slutt ble han tatt på fersk gjerning, og etter det, så å betalte han, humrer Lars Oddvar Hesby.
Da som nå, var det motstand mot veibommer, og mange uttrykte sin misnøye mot å måtte ut med noen kronestykker.
– Vi hadde en sindig trysling som jobbet hos oss. Han vært med i den finske vinterkrigen, hadde tapperhetsmedalje og et stort arr etter granat på ryggen. En sur bilist, ga fra seg sine sure penger til tryslingen, og sa at det er vel «sånne som deg, som sitter inne i automaten og tar imot penger?». Det stemmer det sa tryslingen. Men vi har ikke noe ledig akkurat nå, svarte han rolig, før bilisten spant av gårde i sinne, minnes Hesby med et smil.
– Vi hadde mange kjendiser som passerte gjennom bommen til stadighet. Jahn Teigen var alltid blid og hyggelig, det samme var Wenche Foss. Andre igjen, jeg skal ikke nevne navn, men særlig en kjent komiker, som ofte gikk rundt i dress og skalk, var alltid sur og grinete, da han ga oss i luka penger, sier han og ler.
Når det kommer over på alvorlige hendelser, slutter han å smile.
– Det var en alvorlig ulykke som har brent seg fast i minnet. Jeg mener å huske at vedkommende omkom, og jeg kan ikke huske året det skjedde sier han stille.
– Det kom en bilist nordfra i en vanvittig fart. Det virket som han styrte mot en av betongklossene som var mellom hver kjørebane i bommen. Bilen gikk rundt, og traff taket på bomstasjonen, før den landet. Jeg var en av de første på stedet, og husker ennå en eim av bensin, frostvæske og olje. Jeg var redd bilen skulle ta fyr, og fikk dratt sjåføren ut, sier den tidligere driftslederen.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Nakenkjøring
Ved siden av bomstasjonen der det i dag er gatekjøkken, var det satt opp en driftsbygning, hvor de ansatte kunne ta matpausen eller gå på toalettet.
– Pengene vi fikk inn i luka eller i automatene, gikk rett ned i en stålkasse, som automatisk ble låst, når vi tok dem ut. Ikke engang jeg hadde nøkkel til dem. Kassene, som var fulle av mynt, var blytunge. Hver dag når vi tømte kassene, kjørte vi dem på traller bort til driftsbygningen, og sendt ned til hvelvet i kjelleren. Hver dag kom det noen fra Drammen Sparebank og hentet disse kassene, forteller Lars Oddvar Hesby.
Selv om Lars Oddvar selv ikke satt i luka, fikk han høre historiene fra de som gjorde det. Og de opplevde mye rart. Som hun som splitter naken spart ut av passasjersetet, gikk rundt bilen, og plukket opp myntene, som en like naken sjåfør hadde forsøkt å kaste i myntkurven.
Før hun snudde rundt, og satte seg inn på passasjersiden.
Eller guttegjengen, som midt på natten, «veldig lett antrukket», som det ble beskrevet, hoppet ut av bilen, danset jenka rundt bom-boden, før de satte seg inn, betalte og kjørte videre.
– Hun som satt i luka ble litt redd, og låste døra, og kalte på vaktleder over callingen for hjelp. Men guttegjengen forsvant like fort som de kom, sier han med et smil.
Sommervikar
Sommeren 78 og 69 satt en ung lærerstudent, Svein Tofteng i luka på Kjellstad. Han husker godt tiden blant mynter, eksos og sjåfører som ikke traff luka på første kast.
– Ikke alle var like lad i å betale for å kjøre på E18, og det var oss som satt i luka kjeften gikk ut over. Stadig var det noen som kom med en tusenlapp da de skulle betale. De ville vise si misnøye ved å se oss bruke tid på å gi i igjen. Andre håpet at vi ikke hadde vekslepenger, sli, at vi måtte slippe dem igjennom gratis, Men den gikk vi ikke på. Da fikk de i stedet med seg en giro, minnes Svein Tofteng.
– Vi var godt forberedt på at noen ville betale med store sedler bare for å irritere oss. Så vi hadde stabler med ferdige veksler, så enten de betalte med en tusenlapp, hundrelapp eller femtilapp, så slapp vi å telle opp. Vi kunne bare ta den riktige stabelen ut ifra hva de betalte med, sier Tofteng.
Som sommervikar jobbet han skift, både dag, kveld og natt, og tok imot mynter og kjente og ukjente.
– En av dem som ikke var så fornøyd med bommen, og som betalte med en tusenlapp, var forfatter Jon Michelet, sier han.
Men selv om mange var irritert over å måtte betale, og delte ut kjeft til de ansatte, ble han aldri truet.
– De kjeftet, betalte og kjørte videre, sier han med et smil.
Å skulle kaste mynter i en kurv, og vente de lange sekundene det tok før bommen gikk opp, var ikke like lett for alle.
– Det var mye merkelig kjøring, og mange havnet både langt unna kurven og luka. Det hendte også at noen skjønte at de hadde kjørt til feil luke, og det ble rygging for å komme til riktig luke. Da jeg jobbet der, måtte vi åpne hele vinduet for å ta imot penger, og en gang fikk jeg kaste fem kronestykker mot meg. Det gikk bra det og, og han kom seg videre, og jeg fikk plukket opp kronestykkene, sier han.
Ikke alle var like glade i å betale for å kjøre på E18, og det var oss som satt i luka kjeften gikk ut over.
— Svein Tofteng, tidigere bomvakt
– På store utfartsdager hadde vi alltid ekstra bemanning som gikk ute og hjalp bilistene med å plukke opp penger som ikke traff kurven, eller hjelpe de på andre måter. Da kunne det fort bli lange køer av utålmodige og tutende bilister bak, sier Tofteng.
Mange følte seg stresset når de kom til bommen, og visste ikke helt hva de skulle gjøre.
– Selv om det var bra skiltet, så var det mye rart. I dag kan man kjøre rett igjennom, og fakturaen kommer i ettertid. Da jeg jobbet der, var det kunne kontanter som dugde, og mange lette nok febrilsk etter kronestykker det siste stykket mot bommen, sier Sven Tofteng.
Som mener å huske at det var greit betalt.
– Timelønna husker jeg ikke. Men jeg var der jo i to somre, så det kan ikke ha vært så galt, avslutter han med et smil.
Måtte vente
Bommen var planlagt åpnet for gratis trafikk fra klokka 11 mandag 31. desember 2001, men det skjedde ikke før sju minutter senere. Begivenheten ble tilpasset NRK-Buskeruds sendeskjema slik at de fikk hendelsen med direkte i lokalsendingen sin. Dermed måte om lag to dusin bilister ekstra betale bompenger mens direktøren i Motorveifinans som har drevet bommen, Sigmund Aasly, ventet med å gi rosebuketten til siste kunde.
– Det kan nok stemme det ja, sier Sigmund Asaly til Dagsavisen i dag.
– Det er mange år siden, og jeg mener også at fylkesordfører og ordfører var til stede da vi stengte, og danset i kjørebanene i ren glede over at bommen var borte, sier han.
De aller fleste synes nok at det var bra at bommen ble borte.
– Det var litt vemodig også. Det var en arbeidsplass for mange, og det var vel bare de som jobbet der, som ikke synes noe om at det nå var gratis, humrer han.
PS: Selv om Lierbommen stengte bommene for godt nyttårsaften 2001, betød ikke det at det ble gratis å kjøre på E18. 2. januar 2002, åpnet en ny bom, på Løvås, litt lenger sør på E18. Da var prisen 20 kroner. Og siden har det bare bommet på seg. I dag koster en tur mellom Oslo og Kristiansand 175 kroner, fordelt på 12 bomstasjoner.
Les også: Oljepionerer: – Stadig hører vi om arbeidskamerater som dør
Les også: Kom seg ut av leieboer-fella
