– Det er viktig for meg å ha en mening om alt. Jeg vil ikke at noen andre skal gjøre jobben for meg.
– Fordi du vil ha full kontroll?
– Fordi det bare er jeg som vet hva som er riktig for meg. Og fordi jeg vet at til slutt kommer jeg til å sette pris på det, sier Aurora.
Hele verden synes å være på fornavn med Aurora Aksnes, som denne helgen spiller på gigantfestivalen Glastonbury i England før en hektisk sommer venter. Men en ettermiddag danser bergensartisten ned gatene rundt Tinghuset i Oslo, uten annen grunn enn at hun har lyst til å danse. Folk som passerer sprekker opp i brede smil. Kanskje var det ikke mer som skulle til den dagen, enn at Aurora danset forbi dem.
– Det er lett å smile til alle. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, sier hun når vi møter henne.
Hjerte og smerte
Hun smiler selv om hun bedyrer at hun er syk, og det for første gang på mange år. Hun er lykkelig selv om hun er sliten. Hennes nye album «What Happened To The Heart?» er nettopp sluppet, av Dagsavisens anmelder beskrevet som fullt av hjerte og smerte, men som ikke blir «uttrykt like enkelt som vi er vant til i popmusikken». Den ene dagen er hun i Bergen, den neste i London. Så innom Oslo før hun skal til Paris, og så er det New York. Og det i løpet av en ukes tid. Hun snufser nysgjerrig, som om hun i en alder av 27 år aldri har snufset før og har oppdaget en ny side ved seg selv.
– Hva skjedde med hjertet?
– Nei, hva skjedde med hjertet? Det var et spørsmål jeg tenkte på etter å ha lest brevet «We are the Earth», skrevet av urfolksaktivister rundt om i verden som prøver å si noe om hvorfor vi ikke klarer å leve i harmoni med noen ting? Ikke engang oss selv? Kanskje vi kan tenke mer med hjertet og bare være litt bedre, selv om det er vanskeligere enn å bare ta og ta? Det er et så åpenbart enkelt spørsmål. Jeg synes er så trist at vi har rotet oss inn et sted hvor mange har så vondt, bare for at noen av oss skal leve bedre.
Aurora har aldri vært som andre popartister. Hun er helt seg selv, i sin egen verden, men også i fullkommen kontakt med den verden alle vi andre lever i. Og da mener vi hele verden. Hun snakker om det som skjer på Gaza, hun snakker om mineralutvinning og slavearbeid, om menneskene i Indonesia, i Brasil, om klasseforskjeller og om møtene med mennesker som bærer på en smerte uansett hvilket kontinent de er fra.
– Jeg tror ikke man har rett til å kommentere verden uten å ta med seg selv inn i den, som menneske, sier Aurora.
– Alt er drevet av penger. Og av krig, som er business for noen. Alt dette tynget meg veldig en aften etter jeg leste det brevet. Og så begynte jeg å skrive på «Hva skjedde med hjertet?». Vi har jo alle møtt mennesker som minner oss på meningen med det hele. Vi er jo i stand til så mye godt. Men vi er ikke helt fortapt. Vi har rotet oss langt inn i hjørne jeg føler det blir vanskelig for oss å komme ut av. Gjengangeren opp gjennom historien er at de som er grunnen til at vi rotet oss bort, er de som må betale minst. Det er alltid de som gjør minst, som lider mest.
Les også: Ella Marie Hætta Isaksen «disser» energiminister Terje Aasland i ny låt og beskylder han for løgn (+)
Hva skjedde med hjertet?
Aurora har levd i og av musikken siden 16-årsalderen. Det er ti år siden hun hadde sin første virkelige offentlige opptreden. «What Happened To The Heart?» er hennes femte album. Hun spør om hva som skjedde med hjertet. Det er både et personlig spørsmål, men også en bønn til en verden som brenner. At hun selv har mye på hjertet, er det vel ingen som tviler på.
– Men jeg har ingen løsninger, det kan jeg ikke kreve at jeg har. Men vi glemmer av og til å stille spørsmål, og bare godtar det som skjer fordi det alltid har vært sånn. Jeg er veldig opptatt av å spørre, og ikke bare være nummen. Særlig til ting som er langt borte, sier hun.
Aurora legger seg nesten over bordet når hun snakker, og lar hendene og fingrene løpe på det samme viset som de gjør når hun står på en scene. Aldri stille, alltid i bevegelse, søkende, følsom og nærmest spørrende i bevegelsene. Det hun forsøker å si med denne platen handler også om det, om berøring, om det fysiske, men også det spirituelle.
– Folk er så redd for ord som spiritualitet, som ofte er i egenskap av hjertet, som empati og emosjonelle drivkrefter. Emosjonelle egenskaper innen ledelse for eksempel, blir ikke verdsatt. Svakhet kaller vi det, når noe er ekte. Det spiller også inn når vi spør om hva som skjedde med hjertet, hvorfor vi ikke validerer de myke egenskapene til hjertet, sier hun, og fortelle at de nye sangene er inspirert av smerte.
– Jeg tror vi alle er i dyp smerte. Jeg har i hvert fall vært det. Og da jeg var det, forsto jeg hvor vanskelig det er å reagere på smerte på en sunn måte. Hvor vanskelig det er å helbrede. Det er vanskelig å være klok i smerte. «Hva skjedde med hjertet?» handler om å være i smerte. Og enten godta det, eller flykte fra det. Eller bli destruktiv. Eller å forstå, sånn som den siste sangen på albumet, «Invisible Wounds», handler om. Nå er det på tide at vi tar tak i de usynlige sårene, og det er like mye et personlig ansvar som at verdenssamfunnet snart må ta tak i ting. Bare tenk på hvor mange som ikke har det bra her på jorden. Vi er klar over hvor urettferdig alt er, men det er umulig å være empatisk uten å gråte hver dag, så vi bygger oss hard hud for å tåle det. Jeg tror vi nå har bygget for mye hud.
– Har du gjort det?
– Nei. Men jeg er bevisst på det. Jeg er veldig følsom, og det er mange ting som gjør meg sliten, ting som andre folk ikke tenker så mye på. Det er fordi jeg har et sånt hode, sier hun på den bergenske måten, hvor ordet «sånt» rommer en hel verden mellom linjene.
– Tidlig i karrieren, da jeg begynte for 12 år siden da jeg var 16 år, var jeg forberedt på at jeg måtte passe skikkelig på hvis jeg skal overleve i denne bransjen. Jeg er ikke skapt for dette, tenkte jeg, og enda mindre enn mange andre. Jeg hadde ikke valgt meg til å tåle alt, for å si det sånn. Så da bygget jeg opp hud. Men jeg var forsiktig med å bygge for tykk hud. Den måtte bli tynn nok til at lyset kunne skinne inn gjennom gardinene. Sant?
Jeg hadde ikke valgt meg til å tåle alt, for å si det sånn
— Aurora
– Når du sier smerte. Er det en konkret hendelse eller er det mer en overveldende generell følelse av smerte?
– Når jeg skriver om ting langt borte så føles det veldig nært. Og ting som ikke har noe med meg å gjøre føles personlig. Jeg blir grepet av og engasjert i andre sine historier. Men med denne platen er det faktisk mye personlig. Jeg gikk gjennom en smerte som var veldig tung. Jeg måtte ta meg tid til å være menneske, spise vafler og sånn, drikke øl og sove. Jeg er veldig vant til å passe på dem jeg er glad i. Og jeg er glad i å møte fremmede som også trenger at jeg passer på dem. Det er mange som har et sånt sårt forhold til meg, fordi de ha vært på såre steder i livet når de har blitt kjent med min musikk. Så når vi møtes oppstår det en dynamikk, sier Aurora.
Forført av mørket
Hun kom til et punkt da hun hadde nok med å passe på seg selv.
– Jeg måtte gi meg selv litt tid, et år fra 2020 til 2022 til å bare være vanlig, til å være litt lei. Jeg hadde ikke noe lys igjen. Den følelsen var det kjekt å bli kjent med igjen, og jeg var ikke redd, men det var noe personlig, noe veldig trist som utløste det, sier Aurora, og snakker om hvor lett det er å bli forført av å flykte når man er på et sted hvor alt er vondt.
– Forført av mørket. Det er så lett. Det er så enkelt, sier hun, og forteller at hun aktivt har jobbet med å søke mot lyset.
– Nå føler jeg meg god og fin igjen. Selv om det er slitsomt akkurat nå, er det er veldig verdt det. Det er det sangen. «The Dark Dresses Lightly» handler om, sier hun og forteller at hun på et av de sentrale sporene på den nye platen så for seg at hun hadde endeløst med vin.
– Det er mange i smerte som er alkoholikere. Og det er ofte de beste folkene, de som er mest nydelige men som ikke har fått en verden de fortjener. Vi har alle noen som har falt til den sorgen. Men jeg så for meg at jeg hadde endeløst med vin. Og to glass. Så heller jeg i ett til meg. Og ett til meg. Og så drikker vi to vin sammen, og så skal vi snakke om alt som er vondt og dumt og ta tak i det. Når vi har vært modige så skåler vi sånn, sier hun og gestikulerer at hun alene slår to glass sammen.
– Og så drikker vi. Så gjør vi det en gang til. Sånn. Og så blir sangen en helt vill dans mot slutten og vi snurrer rundt og hele rommet er fylt av vin og vi svømmer i den. Den sangen handler om å møte seg selv, som jo er vakkert, men i realiteten er du bare en som sitter og drikker alene og ser syner. Så det er bare trist, egentlig.
Gjennom å ta innover seg både sin egen og andres smerte, tar Aurora på seg et slags ansvar. Et ansvar som handler om å se andre, uten å glemme seg selv.
– Jeg tror jeg liker det veldig godt egentlig, det ansvaret for å kalle det det. Jeg husker da jeg ble kjent, synes jeg det var veldig vanskelig. Jeg husker jeg tenkte at «jeg forstår hvorfor det er så mange i dette yrket som har det så vondt». Og du ser jo hvor mye sorg og død det har vært i min bransje gjennom historien. Jeg forstår hvorfor det er så mange sårbare folk som syns det bare blir for mye. Det var vanskelig for meg å godta at dette skulle bli en del av livet, sier hun.
Les også: Kaizers Orchestra bød fansen på hemmelig intimkonsert (+)
Internasjonal fanbase
«Dette» er blant annet det å aldri være anonym, det å bli gjenkjent uansett hvor man går. Aurora har en stor fanbase. De mest hengivne går under navnet «warriors & weirdos», men også alle som har sett Aurora på en scene eller i andre sammenhenger vil vite hvem hun er.
– Nå er det nesten ingen land jeg kan gå uten å bli gjenkjent. Ikke engang i Indonesia. Nå er alt annerledes, men også veldig vakkert. Jeg har lyst til å si gode ting, og nå har jeg noen å si det til.
–Men hender det at det er skremmende?
– Her i Norge er det jo ganske greit. Det er litt verre sånn på kveldinga, men folk er jo bare utrolig skjønne. Man blir jo glad i mennesker. Jeg får oppleve så mange som kommer bort og åpner seg. Jeg var ute og feiret platen her i Oslo, og en mann kom bort. Konen hans hadde gått bort bare litt siden, og så hadde han hørt på platen og følt at den siste låten var til han. At hun sang til han. Ja, så klemte vi. Tenk å få møte folk sånn når du bare er ute og drikker øl. Det er vakkert. Det er gjennom sånne møter vi blir minnet på hva vi alle bærer på. Da er det lett å være god med folk. Da er det er lett å smile til alle, og jeg føler det gjør meg til et bedre menneske.
Ikke alle møter er like lett å smile av. Da Auroras trommeslager hadde brukt en tallkombinasjon på sosiale medier som ble mistolket, ble det en stor sak både her i Norge og internasjonalt, og selv om det ble blankt avvist både av han selv og Aurora og hennes team, ble det så mye trykk rundt saken at det ble vurdert som tryggest at han sto over deler av turneen.
«Jeg beklager dypt for mangelen på kunnskap i denne saken. Og jeg beklager dypt for all den smerte og forvirring alt dette har forårsaket folk», skrev Aurora selv på sosiale medier.
– Det viser jo at folk mer og mer mister egenskapen til å vite hva som er falsk og hva som er ekte. Vi er jo ikke så flinke til å dobbeltsjekke og tenke selv lenger. Vi er veldig opptatt av at noen forteller oss hva vi skal mene. Det er skremmende. Alle kan jo finne på hva som helst om hvem som helst, og det går særlig ut over de yngste. 13-åringer i dag kan bli mobbet av en hel verden. Tenk å måtte oppleve det, sier Aurora.
Gaza
Selv er hun verken redd for å mene eller ta standpunkt. Som nå, når det gjelder konflikten i Midtøsten, hvor hun tidlig var ute og ga sin støtte til befolkningen på Gaza etter Israels invasjon. Som ved et skjebnetreff falt lanseringen av singelen «Your Blood» fra den nye platen sammen med Hamas-angrepet og Israels gjengjeldelse gjennom invasjonen i Gaza i fjor høst.
– Det føltes veldig overfladisk å gi ut musikk når du blir påminnet om hvor kort vi har kommet. Denne konflikten lå på en måte i kortene, men det er det som er rart med musikk. Ofte skriver jeg jo låtene to og tre år før de kommer ut, likevel blir de aktuelle, sier Aurora, som alltid har vært tydelig i politiske spørsmål som bransjen hun tilhører ofte velger å forholde seg nøytralt til. Hun ta likevel ikke i bruk det mest kraftfulle virkemidlene.
– Desto klokere og mildere du sier ting, desto mindre splitter du folk, og stemmene til artister handler jo om å forene folk. Men så kommer du til et punkt hvor det bare blir verre og verre, og da holder ikke de ordene lenger. Da trenger jeg å snakke som et menneske, ikke som en artist. Det ble så brutalt at jeg måtte bare bli hardere og mer bestemt i måten jeg snakker om Gaza på. Jeg begynner å bli febrilsk, sier hun, og legge til: – Å bare sprenge alle og alt er en rar måte å bane vei til en rettferdig og bra verden på.
– Tenk alle bygningene. Oliventrærne, barna, skolene, alt. Det er helt utrolig. Igjen er det folks manglende evne til å tenke langt, til å tenke stort og tenke selv. Vi blir opplært til å hate så fort, og det blir så giftig. Vi undertrykker folk, og når de som er undertrykte reiser seg, så sier vi «se, de angriper jo oss, så vi hadde rett til å undertrykke dem». Når de så kjemper tilbake, så angriper vi dem ti ganger så hardt. Det er jo selvfølgelig en komplisert, men også rar rettferdiggjøring. Å unnskylde drap på den skalaen som selvforsvar er ikke den ferden jeg hadde håpet vi skulle hatt, sier Aurora.
– Og spesielt når man ser på barna. Å tenke på at så mange er redde og alene, som har blitt foreldreløse. Barn som ikke har noe del i problemet. Jeg blir veldig trist, og jeg er så lei av at alt skal være så urettferdig. Så ja, jeg lurer virkelig på hva som skjedde med hjertet. Jeg hadde dette i tankene da jeg fullførte platen, alle dem i Palestina, på Vestbredden og i Gaza. Og Ukraina. I Kongo, Sudan og Syria.
– Vi skal ikke tro at vi går gjennom alt alene. Vi går gjennom de samme tingene. Vi må huske at vi har hverandre. Som mennesker. Vi går forbi hverandre. Hva skjedde med hjertet? Vi må huske at vi har hverandre, at vi kan stole på hverandre, sier Aurora, klar over at de landene og områdene hun nevner er bortimot de eneste hun ikke ha besøkt som artist, på turné eller for å møte fansen.
Les også: Mr. Bungle ble en genistrek av en konsert på Tons of Rock (+)
Ikke langt til Royal Albert Hall
Aurora har i det hele tatt en kalender som kan skremme den verste globetrotter. I går Bergen. Nå Oslo. London i morgen. Ny turné. Paris. London, New York. Denne helgen Glastonbury, snart Roskilde, så Slottsfjell og andre norske festivaler før Royal Albert Hall og Wembley i London, L’Olympia i Paris og langt framme Bergenfest og Piknik i Parken i 2025.
– Ja, det er mye, men man blir vant til alt. Jeg er vant til å dra på dagstur til New York. Man må ta det dag for dag, og så er det alltid en pause her og der. En times flytur man kan sove på. Passe på å spise godt og få nok energi. Og så har jeg lydbok som jeg hører på. Akkurat nå er det en sånn fantasibok om en mystisk trollmann i et tårn. Sånne små gleder må du finne hele tiden. Vi kan alle bli overveldet av å se på livet vårt i det store av og til, og så må man sette pris på små pauser. Og så er det veldig vakkert at man så lett kan gjør noe for andre.
– Var det dette du drømte om da du var barn?
– Nei, nei. Noe sånt, det kunne ikke falle meg å drømme om engang. Det var ikke oppnåelig. Da jeg fant ut at jeg likte å synge tenkte jeg at dette er hobbyen min hjemme. Jeg kommer jo fra en liten … Men det har vært veldig gøy. Jeg skulle bli kjemiker. Jeg hadde lyst å gå på NTNU. Jeg hadde lyst til å jobbe med molekyler teknologi. Jeg er også veldig glad i fysikk. Spesielt kvantefysikk. Det synes jeg er utrolig spennende. Men det kan hende at jeg tar det opp igjen. Det er alltid tid til det. Når som helst kan vi lære nye ting, det er det som er så gøy med livet. Det går fort, men det er langt, sier Aurora, som ikke vil være med på påstanden mange har om at man lever bare én gang.
– Nei, vi lever hver dag. Og så dør vi én gang. Vi lever så mange ganger, igjen og igjen, og jeg føler det alltid er noe som er godt, og noe som er vanskelig, i alle våre liv, sier Aurora, som uansett hvilket liv hun er i sverger til å danse som en del av det å holde seg levende.
– Jeg er så glad i å danse. Det løsner opp ting. Jeg blir lykkelig og jeg blir rolig. Jeg føler meg veldig vakker når jeg danser. Men jeg klarer ikke å sitte i ro. Jeg beveger meg så mye og er nok litt mer rastløs enn jeg har trodd. Jeg har alltid sett på meg selv som en rolig person, som en sånn filosofisk, rolig og flat person. Det jeg har opplevd av menneskelige følelsesspektre rundt meg er veldig stort i forhold, bipolaritet, mye alkoholisme og mye forskjellig. Jeg snakket om dette med bandet mitt, at jeg er veldig flat, på en måte. Og så lo de kjempemye av meg. Jeg er visst mye mer revet med av livet enn jeg trodde selv, sier hun mens hendene og fingrene flagrer over bordet.
– Jeg klarer jo ikke å sitte stille. Tenkt at jeg skulle bli 27 før jeg skjønte at jeg hadde så mye uro i meg, og innrømme for meg selv at jeg ikke er den rolige guruen som jeg ha trodd jeg var. Men det er skummelt fordi uroen er vanskelig å kontrollere. Jeg er egentlig veldig emosjonell, eller levende. Plumper ut med så mye, sier så mye rart som jeg ikke tenker over. Det kan bli vanskelig hvis du er offentlig person.
– Du snakket om ha du drømte om da du var barn. Hva drømme du om nå?
– De tapte fag som jeg aldri fikk fullført. Jeg sluttet jo på skolen da jeg var 17, jeg har jo ikke fullført skolen engang. Det har jeg lyst til å gjøre.
– Så vi har antakelig gått glipp av en professor i kvantefysikk?
– Jeg kunne ha fikset alt. Ja. Og her er vi. Ja ja.
