Firmaet Gunerius Pettersen ble stifta av mannen ved samme navn. Han ble født i Drøbak i 1826. Faren hans ville at han skulle bli urmaker, men istedenfor rømte han til Christiania og begynte som visergutt hos en kjøpmann i Fjerdingen. Her møtte han sin framtidige kone, Iverine Grorud, som også hadde et øye for forretninger.
I 1852, da Gunerius var 26 år gammel, starta han for seg selv i Brugata 8. Brugata og Storgata var hovedveien inn til byen, og som var vanlig i strøket drev Gunerius første bedrift med bondehandel. Bønder som kom til byen for å selge varene sine fikk innlosjert både seg selv og hestene sine mens de solgte varene – som deretter ble solgt videre til folk i nærområdet.
Gunerius lå fint til. Like ved det som i dag heter Youngstorget, og med grei gangavstand til boligstrøka på Østkanten. Det lå heller ikke så langt øst at det ble utilgjengelig for dem som bodde lenger vest i byen. Trikkeskinnene som forbant øst- og vestkanten stoppa like ved hovedinngangen.
Manufaktur og husflid
Etter bare to år i Brugata kjøpte Gunerius Pettersen den store gården i Storgata, der dagens kjøpesenter fortsatt ligger. De la om til såkalt manufakturhandel – altså handel med ulike klær og stoffer som er lagd på fabrikk.
Den store gården ble delt inn i ulike vareavdelinger med mange ulike typer handelsvarer: Ferdigsydde klær, sko, garn og stoffer, seletøy og saler, skiutstyr og møbler. De produserte også varer selv, og hadde både systuer, salmakeri og et stort maskinstrikkeri, hvor en mengde strikkere produserte klær i raskt tempo.
Særlig banebrytende var Gunerius og Iverines samarbeid med ulike husflidsprodusenter i Innlandet. De hadde forstått at det var mange kvinner på landsbygda som hadde behov for ekstra inntekt, og paret reiste derfor ut for å lete etter dyktige vevere som kunne tenke seg å produsere stoffer for dem.
Avtalen var at firmaet Gunerius Pettersen skulle stå for materialer, frakt og salg av de hjemmevevde stoffene. I 1863 arbeida 150 folk for dem bare på Hadeland. Vevegrenda på Toten fikk navnet sitt fordi så mange av kvinnene der vevde for Gunerius.
Et moderne varemagasin
Om man ser på bilder fra Gunerius rundt århundreskiftet, er det lett å bli overvelda av mengden varer. Varehuset var sortert i mange ulike avdelinger, en med dresser, en med sportsutstyr, sengelager, madrasser, sko, stoff, garn, gulvtepper og linoleum. En overflod av varer ble vist fram på ganske liten plass.
I et fotografi fra avdelingen som solgte dresser ser vi skilt som forteller at varene selges til fastpris – altså var det ikke mulig å prute på prisen. Betalingen skjedde hos egne kassadamer – en nyvinning som Gunerius var de første som begynte med.
Forretninga gikk godt, og i 1897 kunne de utvide til nabotomta.
Rik dokumentasjon
I denne artikkelen er det gjengitt et par bilder fra Gunerius Pettersen i 1902 – disse er bare noen få av bildene som finnes fra dette året. Grunnen til at vi har så gode bilder av Gunerius’ ulike avdelinger slik de så ut rundt århundreskiftet, er at daværende eier, Harald Pettersen, ansatte fotografene Narve Skarpmoen og Marie Gleditch til å ta bilder fra bedriften. Derfor har vi både bilder av bygninga som helhet, produksjonsavdelingene, butikkene og kontorene.
De to fotografene tok ikke bare bilde av varene, men også interiørene og de ansatte mens de utførte sitt daglige virke. Ansatte i alle ledd er dokumentert. De som arbeida i pakkeavdelinga, ekspeditrisene, håndverkere, vognmenn og kontorister.
Man kjenner ikke akkurat historias sus når man i dag handler på Gunerius. Der byens andre gamle kjøpesentre fortsatt har sine historiske bygg er dagens Guneriussenter 70-tallsmoderne. I åra før pandemien var det store planer om å bytte ut og modernisere den 50 år gamle bygningsmassen.
Uansett er det få bedrifter som har så lange stedlige røtter som nettopp Gunerius.
---
Kilder
“Gunerius Pettersen (1826–1892)” på lokalhistoriewiki.no “Gunerius” på lokalhistoriewiki.no “Vevegrenda” på lokalhistoriewiki.no Kirsten Linde: “Gunerius Pettersen i 1902″ i Byminner 2/2018.
---
