– En ting er at jeg selv vet hva jeg står for, og hvor langt ifra den lista jeg er. Men faren er at man blir klistra til det likevel, at folk tenker «ingen røyk uten ild», sier Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum.
En vårdag i 2019 fikk han en telefon fra en journalist som kunne fortelle at han stod på valglista til det høyreradikale partier Alliansen for kommunestyrevalget i Oslo.
Vanligvis, som i disse dager, kjemper politikere om gullplassene på sitt partis valgliste. Fra Oslo Frp foreslås for eksempel Tor Mikkel Wara og Simen Velle som listetopper. Hos Nord- og Sør-Trøndelag Ap, har i første runde ti av 42 lokallag spilt inn Trond Giske. 22 lokallag vil ha Per Olav Skurdal Hopsø, melder NRK.
Men så skjer det at noen havner på en sånn valgliste uten å ha ønsket det. Noen av dem vet ikke engang om det.
– Veldig ubehagelig
Nominasjonsprosessen er vårens vakreste eventyr, mener jusprofessor Eirik Holmøyvik.
– Noe av det viktigste som skjer i de politiske partiene i løpet av en valgsyklus er nettopp nominasjonene, sier han.
Det var derimot ikke det Gunnar Stavrum tenkte på da han fikk vite om sin valglisteplass.
– Jeg husker det som veldig ubehagelig, sier Stavrum, når Dagsavisen ringer for å høre om hva som skjedde den gangen.
For var det én liste sjefredaktøren i Nettavisen ikke ville stå på, så var det jo den.
Han var tidlig ute med å ta avstand fra partiet og lista, i en kommentar i Nettavisen. Der sammenlignet han det med å bli tvangsinnmeldt i Ku Klux Klan.
– Det er mange ekstreme standpunkter jeg overhodet ikke vil assosieres med. Men du blir det, enten du vil eller ei. Jeg har jo en offentlig talerstol, og kan være veldig tydelig, sier Stavrum.
– Men om man ikke har det, er det enda verre,
Stavrum er ikke den eneste profilerte personen som har havnet på Alliansens valglister mot sin viten og vilje. Komikerne Johan Golden og Atle Antonsen er nærmest for gjengangere å regne. I fjor opplevde også influenser Oskar Westerlin at han plutselig var listekandidat for partiet.
Hvordan kan dette skje? Og hvorfor settes det ikke en stopper for det?
Svaret finner vi i grunnloven.
Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Slik er han bak kulissene (+)
Den mektige ombudsplikten
– I Norge har vi fortsatt det vi kaller ombudsplikt, sier Eirik Holmøyvik.
Det er altså han jusprofessoren som snakker så varmt om nominasjonsprosessene. Holmøyvik satt også i Valglovutvalget, som i 2017 ble bedt om å komme med forslag til ny valglov.
Og ombudsplikten er ganske viktige greier, forteller han.
---
§ 3-4. Ombudsplikt
- Alle plikter å la seg føre opp på en valgliste, med mindre de gir skriftlig melding om at de ikke ønsker å bli ført opp på den aktuelle valglisten innen den fristen som distriktsvalgstyret, fylkesvalgstyret eller valgstyret setter.
- Alle som velges til representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer, har plikt til å motta valget.
Kilde: Valgloven / Regjeringen
---
Denne plikten har vært forankra i grunnloven og Gulatingsloven, og eksistert så lenge vi kan gå tilbake. Da de 18 som satt i Valglovutvalget gjennomgikk lova, var det bred enighet om at den fortsatt skal gjelde, og den skal fortsatt være streng.
– Man kan si det sånn at dette er en slags mild føring fra lova sin side, om at folk må ha en grunn for, og ta et aktivt valg om, å ikke engasjere seg.
Frem til 2019 var det nesten ingen kjære mor om du ble oppført på ei valgliste. Man måtte da tilhøre et annet politisk parti, eller bo i en annen kommune, eller ha en eller annen spesiell stilling som gjorde at man ikke var valgbar.
Med andre ord: om du som leser dette hadde fått et brev i posten før 2019, om at du stod på ei valgliste, og denne lista gjorde et brakvalg i for eksempel et kommunevalg, kunne du risikert å måtte møte for, og representere, dette partiets liste. Samme hva du måtte mene om politikken deres.
Etter 2019, ble dette endret.
– Du kan ikke nekte en listestiller å føre deg opp på ei valgliste, men du kan gi skriftlig melding til valgstyret om at du ikke ønsker å stå der.
Du må ikke ha noen særskilt grunn, men det må skje innen fristen.
Les også: Kongens flukt i 1940 del 1: Nesten arrestert, gjemt i godsvogn og i skjul hos skipsreder (+)
Fritak og frister
Vi lar Karina Miller, valgansvarlig i Oslo kommune, ta oss gjennom det praktiske.
– De fleste partier som leverer lister til kommunestyrevalg og stortingsvalg, gjennomfører nominasjonsprosesser som ender opp i et ferdig listeforslag.
Partiene leverer så disse til kommunenes valgstyrer innen 31. mars i valgåret. Da vet alle kandidatene om at de står på ei liste, og har også takket ja til dette. Ja, de aller fleste da.
Etter 31. mars begynner behandlingen av alle listeforslagene i kommunene.
– Alle kandidatene som står oppført på en liste får et brev fra oss om at de står oppført, sammen med en frist for å be om fritak. Fritakserklæringen må være skriftlig og kommet inn innen fristen satt av valgstyret. Kandidaten trenger ikke begrunne hvorfor hen ønsker fritak.
– Vi tar kandidaten ut av listeforslaget og opplyser partiet om at kandidaten har trukket seg og at de eventuelt må finne en ny kandidat som kan settes inn på samme plass på listen. Eller man kan velge å la alle kandidatene rykke en plass opp hvis man har nok kandidater på listen.
Den nye valgloven har altså gjord ombudsplikten såpass mild at enhver har rett til å frasi seg plassen sin på ei valgliste. I tillegg har også valgloven gjort det vanskeligere for uregistrerte partier å stille til valg.
– De trenger underskrifter fra 1 prosent av de stemmeberettigede i valgdistriktet. I Oslo tilsvarer dette ca 5000 underskrifter – tidligere holdt det med 500 til stortingsvalg.
Et lite problem
De fleste av oss går gjennom livet uten å vie ombudsplikten særlig tanke. Og den lager sjelden problemer for folk flest, understreker jusprofessor Holmøyvik.
– Disse ufrivillige valglisteplassene skjer enten via arbeidsuhell fra partiene, eller så er det på grunn av de litt mindre seriøse listestillerne. Jeg tror det er viktig å få frem at for 99,9 prosent av alle som blir satt opp på en liste, er det etter eget ønske, og de politiske partiene har interesse av å sette opp folk som ønsker å stå der og representere partiet i samsvar med partiprogrammet. Det er den store hovedregelen her.
For partiene er listene alt for viktige til å tøyses med for litt ekstra oppmerksomhet fra presse og allmue.
– Partiene tar det seriøst, for det handler om hvem som skal ha ulike posisjoner. Partiene er også veldig opptatt av at ulike interessegrupper eller regioner innenfor et valgdistrikt skal være jevnt representert på lista. Fra partienes side er dette et puslespill, med geografi, kjønn, ungdomsrepresentanter, fagbevegelsen og så videre.
Og, ved en trend der partiene får færre og færre medlemmer, vil ombudsplikten kunne sørge for at hjulene i det demokratiske systemet vi har, fortsetter å rulle.
– En trussel mot legitimiteten i det systemet vi har i dag, er at et parti får for få medlemmer.
Holmøyvik tror at hele problemstillingen med useriøse partier som setter folk på sine valglister uten vite og vilje, er på vei ut.
– Du klarer ikke lure noen til å bli stående på ei valgliste. Den legges ut til offentlig ettersyn, før man får melding.
Et samtykke, takk?
Også Gunnar Stavrum, til tross for alt kaoset som fulgte etter at han havna på Alliansens valgliste i 2019, ser verdien i «stayeren» ombudsplikt.
– Prinsipielt synes jeg det er bra at det er en del av samfunnsplikten, at du må stille deg til rådighet for demokratiet dersom vil vil ha deg. Men det er ikke bra om du blir tatt til inntekt for synspunkter du ikke har. Heldigvis er det sånn at de fleste partier klarer å fylle valglisten med sympatisører. Vi må ta på oss verv om noen vil ha oss, men det får være grenser.
Kanskje er ombudsplikten et slags «nødvendig onde», et biprodukt av det ellers så fungerende demokratiet. Likevel har han i lys av sin erfaring en tanke om at denne plikten kanskje kan skrus til litt.
– Det er bra at man kan få fjerne seg fra en liste. Og det handler om å sørge for at informasjonen blir kjent for de som blir satt opp. Kanskje skulle det vært en form for aktivt samtykke til å stå på lista. Det kunne vært et forslag til å skjerpe det inn et hakk.
Les også: – Vår generasjon samer er den stolteste på mange hundre år (+)
Les også: Dette er de norske «arbeidende fattige» (+)
