– Våpen er veien til fred, sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg på NHOs årskonferanse i januar 2023, og kom med en av sine mange oppfordringer om å støtte Ukraina militært.
Siden Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har både Norge og mange land i Vesten jevnlig forsynt Ukraina med våpen, uten at det har brakt freden nærmere. Samtidig forsyner USA Israel med våpen, mens krigen i Gaza fortsetter.
Norge og europeiske land ruster kraftig opp, det er stor tro på militære løsninger, og forsøk på fredsavtaler har hittil ikke lykkes.
– Jeg har vel aldri opplevd det så hardt, sier den erfarne diplomaten Kai Eide om klimaet for forhandlinger, fred og diplomati akkurat nå.
– Det har selvfølgelig med at så utrolig mye har skjedd på en gang de siste årene. Vi opplever ikke bare en krig, men flere på samme tid. I tillegg står vi overfor en rekke andre store utfordringer. Verden har blitt så vanvittig komplisert, med mediedekning minutt for minutt. Dermed rettes oppmerksomheten mot å reagere på stadig nye hendelser og meldinger. Det blir vanskelig å tenke og handle strategisk og langsiktig, sier Eide, som mener at alt dette bidrar til å svekke troen på diplomatiske løsninger og på forhandlinger.
Ingen Hitler
Eide har tidligere arbeidet med internasjonal sikkerhetspolitikk, krisehåndtering og fredsmekling for Norge, FN og Nato. Han var blant annet sentral i FNs fredsforhandlinger under krigen på Balkan på 90-tallet, FNs spesialutsending i Kosovo og Afghanistan og Norges Nato-ambassadør i Brussel.
Eide tror ikke krigen i Ukraina kan vinnes på slagmarken.
– Det er etter mitt syn umulig. Jeg tror ikke russerne har krefter til å bevege seg noe særlig framover, trolig heller ikke Ukraina. Vil en av partene kapitulere? Nei, det kommer ikke til å skje. Dermed melder spørsmålet seg om når og hvordan partene skal bevege seg inn i forhandlinger, sier Eide til Dagsavisen.
Han tror heller ikke på å sammenligne Vladimir Putin med Adolf Hitler, eller på ideen om at dersom Vesten ikke stopper Putin i Ukraina nå, så vil han invadere flere land.
– Dette er et apokalypse-scenario som mange tegner, nemlig at skulle Russland vinne i Ukraina, så venter et neste land, og dermed står hele vår demokratisk orden i fare. Og enda verre: Dersom kineserne ser at vi i Vesten er svake, så vil de gå til angrep i Taiwan. Dette er en domino-tenkning, som preget tenkningen under Vietnamkrigen, sier han.
– Dersom Vietnam falt til kommunismen, så ville hele den regionen etter hvert bli kommunistisk. Det viste seg å være feil. Jeg tror heller ikke russerne tenker i den retningen.
Krigen kan trappes opp
I det siste har det vært debatt rundt en kronikk Eide hadde i Aftenposten, der han mener det er på tide å bevege seg mot forhandlingsbordet og legge en plan for hvordan krigen mellom Russland og Ukraina skal få en slutt. Han advarer mot at det fort kan skje en eskalering av konflikten i Ukraina som ingen egentlig ønsker.
«Til nå har de allierte hovedsakelig vært opptatt av å respondere ad hoc på utviklingen på slagmarken. Beslutningen om å gi ukrainerne anledning til å bruke vestlige våpen til å angripe utvalgte russiske mål er det siste eksempelet. Men den neste diskusjonen kan dreie seg om å plassere egne soldater på ukrainsk jord», skriver Eide, og fortsetter:
«Nato-landene står i fare for å gli inn i en mer omfattende konflikt – uten at noen ønsker det, og uten en virkelig strategi for å avslutte krigen».
– Jeg mener vi nå har nådd en grense hvor utviklingen er svært farlig med tanke på en videre opptrapping. Kostnadene og tapene av menneskeliv er allerede enorme på begge sider. Derfor tror jeg at man nå må tenke bredere enn det militære området. Tiden er virkelig kommet til å se i retning av fredsforhandlinger – selv om de ikke vil bli innledet i morgen, sier Eide.
Men da mener han at verken Ukraina eller Russland kan sette betingelser for å gå inn i forhandlingene, noe begge parter gjorde i forbindelse med fredstoppmøtet i Sveits sist helg. Både Ukrainas Volodymyr Zelenskyj og Russlands Vladimir Putin har gjort det klart at ingen av dem vil gi opp Krim og Øst-Ukraina.
– Ukrainerne har posisjoner vi alle kan slutte oss til. De vil se om de nye våpenleveransene kan gi dem fremgang på slagmarken. Det er ikke mulig å kritisere dem for at de ikke vil gi opp sitt eget territorium. Men det vil innebære en russisk kapitulasjon. Er det realistisk? Spør Eide.
– Samtidig har russerne urealistiske posisjoner dersom de ønsker en fredsløsning. De bør snart begynne med å snakke om det som haster mest, som er hva som skal til for å få en stans i kamphandlingene. Men det vil krever stor innsats fra begge parter, og fra de som står dem nærmest, sier Eide, som mener vi bør tenke i retning av forhandlinger i flere etapper; den første mellom de to partene i krigen og deretter forhandlinger om bredere ordninger i regionen.
Han legger til:
– Det å skape fred er vel det mest vanskelige man kan gjøre. Det var som en skrev her om dagen: «Det å starte en krig er som å gå gjennom en låvedør. Men det å skape fred, det er som å gå gjennom et musehull».
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Et aktivt FN
Den gamle FN-diplomaten er likevel ikke med på at FN framstår som maktesløs i den krigerske tiden vi lever i, selv om de store landene i Sikkerhetsrådet blokkerer mye med sin vetorett.
– Det er mange som dømmer FN nedenom og hjem. Jeg er ikke blant dem. Hvis du ser på aktiviteten i Sikkerhetsrådet, så er den høy. Det er drøftelser og resolusjoner hele tiden, særlig om Midtøsten, og det betyr mye for å skape en global opinion. Når amerikanerne avstår fra å stemme, så er det veldig viktig. Det fører faktisk fram til en gyldig beslutning og økt press på partene. Når det gjelder Russland og krigen, så har kineserne aldri stemt for russerne, de avholder seg fra å stemme. Det er også et viktig signal vi må ta med oss, sier Eide.
– Sikkerhetsrådet har vært mer aktiv den siste tiden enn på veldig lenge når det gjelder de store konfliktene, og da særlig Midtøsten. Med det mener jeg at FN demonstrerer at det faktisk er en viktig politisk arena for å forme opinionen. Det må partene ta hensyn til. Selv om de stritter imot, så vil de etter hvert gjøre det. Så FN har større betydning enn vi ofte tror.
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
Mange kriger
Ved Institutt for fredsforskning (PRIO) har de nettopp gitt ut en rapport som viser at vi virkelig lever i krigerske tider. I 2023 ble det registrert hele 59 aktive væpnede konflikter, noe som er det høyeste antallet siden 2. verdenskrig.
– De to foregående årene, 2021 og 2022, hadde ekstremt høye tall for døde. Det skyldes at Ukraina er en alvorlig konflikt, men i enda større grad skyldes det konflikten i Etiopia, som ingen egentlig har snakket så mye om. Der var det i løpet av 2021–2022 i underkant av 300.000 drepte, sier Henrik Urdal, som er direktør ved PRIO.
Også han ser at fredsforhandlinger og diplomati har fått dårligere kår.
– Altså, det er jo ikke sånn at det mangler på initiativer, det investeres ganske betydelig i diplomati, parallelt med opprustning, og Norge har en ganske betydelig innsats gjennom fred- og forsoningspolitikken, men det finnes en rekke andre land som også jobber mot fredsløsninger. Mye av det skjer jo i det stille, sier han.
– Det som jo er problemet er at det rommet for å drive forhandlinger er blitt mye mindre. Det er vanskeligere å få partene til forhandlingsbordet. Det er ikke det samme presset for å løse konflikter. Tvert imot har polariseringen mellom, enkelt sagt øst og vest, bidratt til å gjøre det vanskeligere å få løst en del konflikter, for eksempel i FN-systemet. Det er vanskelig å få nye mandater rundt fredsbevarende operasjoner, vanskeligere å få enighet om grunnleggende ting, mener PRIO-direktøren.
– Det har jo vært en rekke initiativer, også for å forsøke å løse Ukraina-konflikten. En av årsakene til at det ikke går bra, er at det ikke er noen modenhet i konflikten, det er ikke reelt sett slik at man kan klare å finne en løsning.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Mye krisehåndtering
Urdals forskerkollega ved PRIO, Kristian Berg Harpviken, skal overta som ny direktør for Nobelinstituttet rett over nyttår. Han mener FNs nåværende generalsekretær António Guterres nå har det tøffere enn mange generalsekretærer før ham.
– Det handler mye om samarbeidsklimaet i verden, som jo er så mye dårligere nå. Da Guterres gikk på som generalsekretær i FN, var han spesielt opptatt av hva man kan gjøre for å forebygge og forhindre krig og konflikter. Som å jobbe for økonomisk utjevning, politisk inkludering og rettssikkerhet. Nå må han bruke mesteparten av tiden sin på å håndtere alle krisene rundt om i verden, sier Harpviken.
– Når vil du si at samarbeidsklimaet begynte å bli så mye dårligere?
– Det har skjedd trinnvis og har ulike årsaker. Jeg vil jo si at krigen mot terror i perioden 2001-2003, med intervensjonene i Afghanistan og Irak var det første skrittet i en forverring av et samarbeidsklima som etter den kalde krigen slutt i 1989 egentlig var veldig godt. 90-tallet var jo glansdager for fredsarbeid og diplomati, der optimismen rådet. På 90-tallet klarte vi å avslutte mange konflikter. Nå har vi mange konflikter i verden fordi vi ikke greier å avslutte noen, i tillegg til at oppstår stadig nye konflikter, sier Harpviken, og fortsetter:
– Når vi så kommer fram til 2007-2008, så ser vi en mye mer aggressiv retorikk fra Russlands side, med en ganske direkte utfordring av det man kan kalle en global konsensus for hvordan man skaper fred, sier PRIO-forskeren, og nevner spesielt Vladimir Putins tale på på den årlige sikkerhetskonferansen i München i 2007. Der langet han ut mot USA og Nato på en måte som rystet tilhørerne. Putin gikk hardt ut mot utvidelsen av Nato, og ga uttrykk for at USA gjorde verden til et farligere sted.
Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)
En helt egen retorikk
Putin uttrykte en alternativ forståelse av hvordan verden henger sammen og hva internasjonal lov handler om, mener Harpviken i dag.
– Etter det har Russland blitt en vanskeligere og vanskeligere aktør, med en helt egen retorikk. Han utfordret alt som lå til grunn for framgangen på 1990-tallet, sier fredsforskeren.
– Allerede i 2008 intervenerte Russland i Georgia. Russland gikk inn militært, og ble stående der med styrker, som de kalte «fredsbevarende styrker», uten at de hadde et FN-mandat. Det var et slags vendepunkt. I 2014 kom intervensjonen på Krim og så fulgte Øst-Ukraina. Det var selvsagt en voldsom eskalering, sier Harpviken, som også trekker fram forholdet mellom USA og Kina, som har blitt dårligere det siste tiåret.
– Kinas fremvekst som stormakt og konfrontasjonen mellom Kina og USA er også en veldig stor bekymring. I Vesten har vi en bred forsvarspolitisk allianse der mesteparten av Europa i større eller mindre grad støtter opp om en politikk som er definert i Washington. Denne konfrontasjonen er jo veldig farlig, mener han.
Faren for storkrig
PRIO-forskeren bet seg nylig merke i et intervju med historieprofessor Odd Arne Westad i Klassekampen.
– Han, som vanligvis er en ganske forsiktig mann, men også godt orientert, sa i et intervju at risikoen for storkrig i verden etter hans vurdering er større nå enn den var på nesten noe tidspunkt under den kalde krigen. Det begrunner han ikke bare med konfrontasjonen mellom USA og Kina, men også at vi lever i en verden som er blitt svært uoversiktlig. Det er ikke lenger en bipolar verden med USA og Sovjetunionen, som behandlet hverandre som rasjonelle, ganske forutsigbare aktører. Nå er vi en situasjon der det er mange aktører som spiller på den globale scenen. Vi har aspirerende, regionale stormakter som Tyrkia, Saudi-Arabia, Indonesia, Brasil eller Sør-Afrika. Det gjør situasjonen fryktelig uoversiktlig og uforutsigbar, mener han.
– Selv om USA og Kina ikke ønsker en eskalerende konflikt, så kan de ende opp der likevel av grunner som de ikke greier å kontrollere. Det kan trigges av andre aktører. Det internasjonale samfunnet er mye mer komplekst enn det var under den kalde krigen. Fraværet av de to mektige supermaktene etter den kalde krigen har skapt et rom for slike regionale aktører. De tvinges ikke til å velge side på samme måte. Der er Tyrkia et godt eksempel, et land som spiller på flere hester, både Nato og Russland. Dette har blitt et modus mange stater forfølger.
– Dette var da dystert?
PRIO-forskeren bare nikker til dette siste.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
– Nå må Ukraina slåss
Denne uka avholdt PRIO et seminar med tittelen «Can Diplomacy Bring an End to the War in Ukraine?» Paneldeltakerne hadde åpenbart sine tvil og motforestillinger, og ga uttrykk for at diplomati er vanskelig, særlig nå, når det går dårlig for Ukraina på slagmarken.
– Vår posisjon, og jeg mener det også er Ukrainas regjerings posisjon, er å aldri avvise diplomatiske kanaler. Men akkurat nå må Ukraina slåss, sa den ukrainske paneldeltakeren Tetiana Kyselova, som representerte fredsforskningsinstituttet Swisspeace. Der forskes det på mekling og dialog i den russisk-ukrainske krigen.
– Stopper vi å kjempe, vil ikke Ukraina lenger eksistere. Om Russland stopper å kjempe, vil det ikke lenger være noen krig. Stopper vi, vil det ikke lenger være noe Ukraina, sa forskeren i ett av sine innlegg i paneldebatten.
– Samtidig må vi prøve alt. Må vi fly ut i verdensrommet, gjør vi det også! Vi vil jo at denne krigen skal ta slutt. Så vi må bruke alle mulige kanaler, også de diplomatiske, sa Kyselova.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Fred i Sveits
Hun tror det pågår mye uformell «fredssnakking» rundt Ukraina-konflikten, på begge sider, på tross av krigen som hittil kan ha kostet rundt halv million ukrainske og russiske soldater livet. Tallene er ikke sikre, men man anslår at også rundt 50.000 sivile er døde i Ukraina som følge krigen.
Det internasjonale panelet diskuterte også sist helgs toppmøte i Sveits, der 90 land var samlet på Volodymyr Zelenskyjs invitasjon for å snakke om veien til fred i Ukraina. Men verken den krigførende parten Russland eller Kina var til stede, og det foregikk ikke reelle fredsforhandlinger. Vår egen statsminister Jonas Gahr Støre mente likevel det var et godt møte, kanskje en kime til en videre fredsprosess, der også Russland er med.
– Det var uvanlig møte, og et godt møte. Over 90 land ga støtte til hovedprinsippene som vil gi fred i Ukraina. Det er langt fram, men det at verden gir så klart uttrykk for at folkeretten, territoriell integritet med trygge grenser, det er avgjørende, sa Støre under sin halvårlige pressekonferanse før sommeren. Han mente møtet var vellykket, selv om sju land ikke signerte slutterklæringen fra toppmøtet.
Harpviken viser Dagsavisen noen kart på mobilen sin. Først over de som var med og de som ikke var med på møtet i Sveits, siden et kart over de ikke som signerte på avtalen. Verken Kina eller India står som signaturmakter, det gjorde heller ikke Brasil, India, Indonesia eller mesteparten av Afrika.
– Dette var Zelenskyjs samling, som går ut fra hans og Ukrainas tipunktsplan for fred. Dette er en plattform som Ukraina bruker for å mobilisere global støtte for sin posisjon i krigen. Samtidig gikk Russland til en voldsom diplomatisk motoffensiv, som ironisk nok viser at de tar møtet på det største alvor, selv om de ikke var invitert. Møtet gikk ganske bra, men det ble jo på ingen måte den suksessen Zelenskyj ønsket seg og håpet på. Ingen gikk seirende ut, men det ble ikke en katastrofe for Ukraina, i alle fall, mener Harpviken, og legger til:
– Men det finnes heller ikke en rask vei herfra til fred.
Les også: Hun ga landets overfylte skittentøykurver et ansikt (+)
