«Fairytale Of New York» lever - men Shane MacGowan er død

Sangeren fra gruppa The Pogues døde i morgentimene torsdag, 65 år gammel, etter lengre tids sykdom. «Fairytale Of New York» har vært en vemodig sang før. Den kommer til å bli enda sørgeligere i år, nå som både Shane MacGowan og Kirsty MacColl er borte. Også som et minne om en helt spesiell sanger og låtskriver, med et enda mer spesielt rykte – på godt og vondt.

Shane MacGowan var født i England, tilbragte småbarnsårene i Irland, men familien kom tilbake til England i tide til at unge Shane kunne blande seg inn i revolusjonen i popmusikken midt på 70-tallet. Han slo gjennom da noen bet av ham øreflippen under en tidlig konsert med The Clash. I 1976 startet han gruppa The Nipple Erectors, som skiftet navn til det mindre provoserende The Nips da de ga ut singelen «Gabrielle». «Utrolig nydelig poprock», skrev jeg i Nye Takter tidlig i i 1980. Suksessen ble likevel større med gruppa Pogue Mahone etterpå. Gruppenavnet er gælisk for «kyss meg i rævva», så også dette måtte forkortes for alminnelig bruk – til The Pogues.

Spør du meg var The Pogues det beste bandet fra hele 80-tallet, der de førte ånden fra punkrocken videre, forkledd som irsk folkemusikk. Med en blanding av egne sanger og gamle tradisjonelle favoritter. Som The Beatles, The Rolling Stones, Small Faces, The Clash og The Specials før dem viste de fram sine gamle forbilder, samtidig som de presenterte nye egne sanger som var minst like bra som inspirasjonskildene. Sanger som handlet mer om sorg og savn enn fyll og fest, hele tiden framført med en overbevisning som var uovertruffen.

Jo da, de var selvfølgelig fulle på scenen og slo seg selv i hodet med serveringsfat, som under deres første konsert i Oslo, på klubben Gamla i 1985. Men de kunne så mye mer også. The Pogues var først og fremst et fremragende folkelig band som framførte de innholdsrike sangene til Shane MacGowan. «A Pair Of Brown Eyes», «Rainy Night In Soho», «Sally MacLennane» – lista er lang.

Stadig oftere ble han omtalt som en mann som hadde sløst bort talentet sitt på fyll og fanteri, men det er vanskelig å forstå hvordan sangene hans kunne vært laget av en veltilpasset mann med fred i sjelen. Det kostet litt å lage sanger som «The Boys From The County Hell», «The Sick Bed Of Cuchulainn» og «The Body Of An American». De kunne ikke vært skrevet av en veltilpasset mann med fred i sjela, så fulle som de er av infam historie og styggvakker poesi. De er så fulle av infam historie, vakker poesi og, ja, konstruktivt fyll, at det høyt respekterte forlaget Faber & Faber ga ut tekstene i boka «Poguetry». For et samlealbum med The Pogues har Tom Waits skrevet diktet «The Pogues», der han sammenligner gruppa med Charles Dickens, James Joyce og Dylan Thomas.

I tillegg til disse innholdsrike sangene var Shane MacGowan en formidabel tolker av andres sanger. Evan MacColls «Dirty Old Town» og Eric Bogles «The Band Played Waltzing Mathilda» ble så sterke at mange tror de tilhører The Pogues. Også gamle irske folkesanger som «Kitty» og «The Irish Rover» ble som nye, sistnevnte spilt inn sammen med deres forbilder i The Dubliners.

The Pogues nådde toppen med albumet «If I Should Fall From Grace With God» i 1988, to år etter den neste like utmerkede «Rum, Sodomy And The Lash». På innerposen var gruppa avbildet med James Joyce klippet inn i midten. MacGowan og hans medspillere følte seg tydeligvis hjemme blant de store irske dikterne, med så følelsesladede utbrudd at de av og til gjorde vondt – med et samspill som bare gjorde godt.

MacGowans «The Birmingham Six» var et engasjert forsvar for ti irer som var fengslet på livstid, dømt for terror etter bombinger i Birmingham og Guilford. Sangen ble umiddelbart forbudt på BBC. Tre år etter ble de fengslede frikjent. Til slutt på albumet sang Shane MacGowan «The Broad Majestic Shannon», kanskje hans aller fineste sang: «Take my hand and dry your tears, babe/Take my hand, forget your fears, babe/There’s no pain, there’s no more sorrow/They’re all gone, gone in the years, babe». Den er ekstra fin å høre på nå.

En av sangene på «If I Should Fall From Grace With God» kom ut før jul i 1987. «Fairytale Of New York», sunget sammen med Kirsty MacColl, er blitt en moderne julesang over alle andre, til tross for sitt miserable innhold. En bekreftelse på at mange av de julesangene som fester seg best er dem som forteller om savn og sorg i adventstiden. Dette juleeventyret begynner med julaften i fyllearresten, en hovedperson som drømmer seg bort, og tenker på bedre tider. «Fairytale Of New York» var en umiddelbar suksess, selv om den ikke nådde førsteplassen i Storbritannia, der den ble holdt nede av «Always On My Mind» med Pet Shop Boys. Den fortsatte bare å være der, jul etter jul.

Shane MacGowan fikk så store alkoholproblemer at konsertene med The Pogues tidlig på 90-tallet ble mer tragiske enn gledelige. Sommeren 1988 spilte de med stor bravur for fire fulle hus på osloklubben Sardine’s. På Circus i Chateau Neuf i 1990 satt sangeren på en krakk gjennom de delene av konserten han orket å være med på. Han fikk sparken kort etter, men kom seg på beina igjen med sitt nye band The Popes. The Pogues fortsatte uten ham, i en periode med Joe Strummer fra The Clash som vikar, siden med fløytisten Spider Stacy som sanger.

Undernes tid var imidlertid ikke forbi. I det nye århundret holdt The Pogues fortsatt på. Igjen med Shane MacGowan i spissen. Det var nesten som vi måtte begynne å tro på påstandene om Guinnessens helsebringende effekt.

Innflytelsen til The Pogues var fortsatt stor, og kjærligheten til dette bandet enda større. Ikke minst i USA, der bandet ble folkehelter for mange av irsk avstamning. Flere av de beste sangene til The Pogues tar nettopp for seg de gamle irenes nye verden. «Fairytale of New York» er mest kjent, men en like fin Pogues-sang foregår også i denne byen: «Thousands Are Sailing», av Philip Chevron, som gikk bort i 2013. Hver gang en politimann døde i TV-serien «The Wire» var «The Body Of An American» allsang ved vaken. The Pogues var et band for alle anledninger.

The Pogues spilte og spilte. Jeg er forbauset over hvor mange som hver gang jeg fortalte om enda en god The Pogues-opplevelse spurte om Shane McGowan ennå var med. Men MacGowans andre liv med The Pogues varte lenger enn det første. Han var i høyeste grad til stede i de siste 14 årene til gruppa.

Noen av oss snakker fortsatt om mirakelet i Drammen i 2009. Der et fullsatt Union Scene tok imot The Pogues som gamle venner eller gamle helter var ikke godt å si. Allsangen runget på «Dirty Old Town». Folk hoppet ekstatisk opp og ned til «The Boys From The County Hell». Mot alle odds var The Pogues i live, og de så ut som de hadde det ganske bra der de sto. Jeg gjentar: Sto! Det har ikke alltid vært en selvfølge for denne gjengen. Det var så herlig å oppleve Shane MacGowan der, full av entusiasme, med en stemme som fortsatt var i stand til å utstøte de største skrikene i «Turkish Song Of The Damned». Han var i strålende form, med sjørøverlapp over det ene øyet, og uflidd hår og skjegg.

Konserten fikk en følelsesladet slutt. Shane MacGowan tilegnet «The Irish Rover» fire ganger til sin nylig avdøde duettpartner fra The Dubliners, Ronnie Drew. Han tilegnet «Rainy Night In Soho» fire ganger til kjæresten Victoria, som holdt fast på ham helt til han gikk bort torsdag. Spider Stacy holdt takten på et serveringsfat som han slo seg i hodet med. Akkurat som han gjorde da de spilte på Gamla i Oslo i 1985. Her var bare smil og glede. Som en venn kommenterte etterpå: – Dette var ikke et godt argument for avholdssaken.

Ordentlig bevart for ettertiden er en konsertfilm fra Paris i 2012, «30th Anniversary Concert at the Olympia», som jeg finner fram en gang i året, og nyter med passende forfriskninger mens jeg tenker: Var det noen gang et bedre band? Var de noen gang bedre på scenen enn i 2012? Det kan ha vært mot slutten av 80-tallet, da jeg gjerne dro til London for å se dem på St. Patrick’s Night. En av disse ble også filmet, på Town & Country Club i 1988, der Kirsty MacColl lykkeligvis var med dem i mange av sangene.

Shane MacGowan satt i rullestol sist han viste seg offentlig – under en storstilt feiring av hans 60-årsdag i Dublin i 2018, der han sang «Summer in Siam» i duett med Nick Cave. Han kom aldri helt til hektene igjen. Bob Dylan sendte hilsen fra scenen under en konsert i Dublin sist vinter. Bruce Springsteen kom på sykebesøk under sin turné i sommer.

Vi lar siste ord i denne saken gå til Springsteen, på irsk TV for å snakke om sine egne nye sanger i 2020. – Jeg tror at om 100 år kommer de fleste av oss til å være glemt, men Shane MacGowans sanger kommer til å bli husket og sunget. Han er «the man», sa «the boss». Selv om det om 100 år kanskje er glemt at the man i en av disse sangene ble kalt både scumbag, maggot og cheap lousy... hva det nå var igjen?

I andre «Fairytale of New York»-nyheter kan vi nevne at det endelig finnes et kor fra New York Police Department. I sangen synger MacGowan og MacColl «The boys from the NYPD choir were singing «Galway Bay»», men de hadde aldri et kor, og de vi ser i musikkvideoen fra 1987 er visstnok medlemmer av musikkorpset som synger Mikke Mus-sangen fordi de ikke kunne den irske folkevisa. Nå har de omsider dannet et kor, som i en rørende ny musikkvideo virkelig synger «Galway Bay» helt på ekte.

Det lages hele tiden nye versjoner av «Fairytale of New York». På et julealbum fra spillerne på det amerikanske fotballaget Philadelphia Eagles kommer den med Travis Kelce, som ellers får svært mye oppmerksomhet som den nye kjæresten til Taylor Swift. «Fairytale of South Philly» heter den der. Den forbedrer kanskje ikke originalen, men Shane MacGowan likte den: «Tell them I am knocked out», skrev han i sin aller siste postering på X/Twitter 16. november.