– Jo, du skal tro at du er noe

– Dette har jeg gledet meg til, smiler Jan Thomas. Han har nettopp svingt inn på parkeringsplassen bak salongen i Parkveien i sin knall oransje Porsche. Det er en bil som mange vil kjenne igjen fra TV-programmet «Jakten på kjærligheten», som han har ledet i høst, på en særdeles varm, folkelig og lite fashionista-aktig måte. Det skal vi komme tilbake til, for først skal vi finne oss til rette i det aller helligste, salongens VIP-lounge. Her tar vi plass i hver vår frisørstol som vi bare må anta pleier å være forbeholdt kjendiser og superstjerner. Det er ikke til å komme fra at det kiler litt i velværefaktoren.

– Jeg, er født stjerne, sier Jan Thomas.

– Og jeg var ikke gamle gutten før jeg forsto at min oppgave i livet var å få folk til å skinne.

Og da er vi i gang.

Hele Norges superstylist var nemlig så vidt kommet i tannfellingen da han utførte sitt første mirakel. Og nei da, vi snakker ikke om å gjøre vann til vin, men om makten som ligger i en kledelig frisyre.

– Før jeg begynte på barneskolen kan jeg huske at kusinen min hadde kjærlighetssorg og at jeg løp og hentet hårbørsten, gredde håret hennes og fortalte henne hvor vakker hun var. Da så jeg at hun fikk det bedre med en gang. Og når mamma pyntet seg for å gå på fest på lørdagskvelden, kunne jeg sitte og se på, og komme med råd: «Ikke ta det skjerfet, mamma, ta det andre.» Da strålte hun opp.

– Hva tror du det kommer av at du er blitt så dyktig på akkurat dette?

– Fordi det er så enkelt, og samtidig så bra for folk. Jeg hater janteloven og foretrekker å leve etter Jan T-loven: jo du skal tro at du er noe. Det handler ikke om å være supermodell-pen eller ha de dyreste greiene. Hva er den beste utgaven av deg selv? Det er dette det handler om, sier han og legger til at det er synd komplimentene ikke sitter løsere hos folk flest.

– Mamma eller pappa sa aldri sånn, «oi, så fin du var i dag!». Jeg hørte heller aldri venners foreldre si sånt til hverandre, det ville jeg husket. Et kompliment koster så lite og gjør så mye. Det handler ikke bare om det ytre, men like mye om det som skjer på innsiden.

Ok, men Dagsavisen vil ta det overfladiske først: dagens antrekk. Han er iført hvit T-skjorte, jeans og sneakers, det er en stil som må kunne kalles klassisk-casual, og litt safe. Men luksusklokka – en vintage Rolex Submariner – drar opp helhetsinntrykket. Så vi gir terningkast 6, for her snakker vi luksus, og ikke av den stillferdige typen. Han er også tidligere blitt observert med urverk fra Cartier og Vacheron Constantin på håndleddet. Kostbare biler og klokker er, ved siden av menn, Jan Thomas store lidenskaper.

Nå har jeg mann, men elsker fortsatt klokker og biler.

—  Jan Thomas

– Nå har jeg mann, men elsker fortsatt klokker og biler, ler han, og forteller at Rolexen har en egen affeksjonsverdi: det er en gave fra kjæresten som han fikk da han var 22 og bodde i USA.

– Den kostet vel rundt 20–30 000 kroner da. Det var en formue på den tiden, og det er det vel i grunnen i dag også.

Det chunky og designmessig formfullendte armbåndsuret får klokke-elskere til å sikle av kjøpelyst, og det hender han i dag får tilbud fra folk som vil byr det tidobbelte av den opprinnelige prisen.

– Sånn sett var det en god investering, smiler han.

Han er ikke bare født med god smak. Han er også født livsglad og positiv. Like etter dette møtet avslørte han i podkasten «Jan Thomas og Einar blir venner» at han hadde funnet en kul i brystet. Og da kameraten Einar Tørnquist nevnte K-ordet begynte alvoret å synke inn. Han kaller det en «wake-up call». Nå har han vært på sykehuset og fjernet det som viste seg å være en svulst.

– Jeg hadde nok fornektet det en stund, og hadde ikke engang fortalt det til kjæresten min. Og da jeg leste artiklene som kom etter podkasten raknet det litt for meg, sier han.

Det var et stort inngrep. De åpnet opp brystet, tok ut svulst og kjertler, og fettsugde rundt. I skrivende stund venter han på prøvesvarene.

– Jeg har fått så mye støtte og hyggelige meldinger at det er overveldende. Og så håper jeg på det beste. Jeg er født optimist.

[ Gullgutten Jørn Eggum ]

I høst har Jan Thomas gått fra å være en fashionista som reiser rundt på moteuker og jobber med internasjonale stjerner og makeup-lanseringer til å bli en folkelig kar som kan trøste og berolige både bønder og beilere.

– Du er jo blitt hele Norges varmeste og triveligste kjærlighetsonkel?

– Ha ha det var bra sagt. I «Jakten på kjærligheten» føler jeg at jeg har bidratt med noe positivt. Det er det første programmet jeg har gjort der jeg ikke sitter og ser på med superkritisk blikk etterpå. Egentlig pleier jeg helst ikke se eller høre på noe av det jeg gjør, men dette programmet ser jeg sammen med kjæresten min.

Han satt som betingelse at han skulle få være en deltakende programleder, ikke bare en som presenterer de medvirkende.

– TV2 ønsket heller ikke å forandre på meg, jeg fikk lov å gå inn og være meg selv. Derfor er det troverdig. Og jeg tror det er derfor jeg også kan tåle å se på programmet og synes det er fint.

– Kjærlighet er vanskelig, hvorfor er det sånn tror du?

– Fordi det handler om ekthet og oppriktighet og følelser. Du kan ikke fake det, det finnes ingen av og på-knapp. Kjærlighet det mest inderlige og mest private vi har. Og i et slikt program har alle sin reise og man blir så full av følelser, fordi du skal finne den ene der du føler at ja, det er oss to. Det er ikke en ny bestevenn selv om det også er fint å ha. Men, kjærlighet er vanskelig, og ikke noe du bare kan skru av og på. Den kommer når du minst aner det. Derfor har det vært utrolig fint å kunne få lose disse fire gjennom programmet, sier han.

I tiden før Jan Thomas ble Jan Thomas, het han Jan Bertin Østervold. Han er født sent på året, den 28. desember, var dermed blant de aller yngste på sitt årskull ved skolestart.

– Vi hadde to valg: jeg kunne begynne i førsteklasse, eller vente ett halvt år og bli eldstemann i klassen. Jeg ville begynne tidlig, sier Jan Thomas.

På den tiden bodde familien på Huftarøy på Vestlandet så Jan og mamma dro til en barnepsykolog i Bergen for å få sjekket om han var skolemoden. Etter at han hadde løst flere tester med glans kunne psykologen slå fast at guttungen var oppvakt og klar. Og Jan Thomas? Han kvitterte selvfølgelig med et gratis stylingtips. Han smiler ved tanken.

– Ja, jeg måtte sitte på hendene mine for ikke å si noe før jeg hadde løst alle oppgavene psykologen ga meg – å fylle ut noen triangler og sånne ting. Etterpå bare måtte jeg påpeke at de smykkene hun hadde på seg? Altså, de passet overhodet ikke til antrekket.

Hjemme i stua pleide han å sitte og følge med kjendisene på TV og tenke at det var der han også hørte hjemme.

Jeg har virkelig alltid sett på meg selv som en stjerne.

—  Jan Thomas

– Jeg har virkelig alltid sett på meg selv som en stjerne. Gjennom hele barndommen så jeg meg selv der oppe sammen med alle de største stjernene, en som kunne komme inn, være midtpunktet, ta rommet. Og jeg bestemte meg for at dette skulle bli min vei. Kanskje var det en form for beskyttelse, jeg vet ikke.

– Beskyttelse mot hva da?

– Jeg tenker på barndommen min som ok, og ganske trygg, og det er takk være mamma. Ellers var det mye alkohol, mye krangling hjemme og jeg så at pappa ikke var snill.

Noen av de dårlige minnene har satt varige spor. Farens voldsomme temperament steg ofte med alkoholinntaket.

– Jeg kan huske at jeg gruet meg til lørdager fordi frihelg også betydde fyll. Men, jeg ble aldri mobbet eller plaget blant de andre barna.

[ – Foreldrene mine sang salmer ]

Da han gikk i sjetteklasse flyttet familien til Skien, i en nybygget blokkleilighet. På Gulset ungdomsskole kunne han fort blitt et mobbeoffer, men han var flink til å ta igjen på en bitende og humoristisk måte. Det gikk på skiensdialekt det ene øyeblikket, stril det neste. Dessuten hadde han fått sansen for merkeklær – Lacoste og Monclair og Levi’s. Og håret stylet i en ekte åttitallsveis: kort på sidene og langt på toppen. Han var lang og tynn og fikk klengenavnet «stankelbein».

– Ordet homo for eksempel eksisterte ikke i vårt vokabular. Det var jo ingen som kunne kalle deg noe de ikke visste om eksisterte. Siden jeg også var temmelig kjapp i replikken og hadde alltid et svar på lager var det ikke så attraktivt å erte meg, for jeg kunne faktisk være ganske nådeløs. Sånn er jeg nok ennå.

I puberteten hadde han begynt å kjenne på følelser han ikke helt kunne forklare. Han hadde jentekjærester «fordi det var jo det vi skulle» men følte at han ble tiltrukket av gutter. Noen vanskelig komme ut-opplevelse kan han ikke erindre at han hadde. Men under en ferietur med faren og broren opplevde han et kort og heftig hemmelig eventyr med en godt voksen mann. Det er et minne han ser tilbake på med kjærlighet og takknemlighet.

Alt på ungdomsskolen hadde han tatt ekstrajobber hos frisør Larsen, som lå i Skien sentrum. Snart løp han som en strikkball mellom herre- og dameavdelingen, lærte å klippe, style, sette permanent, samtidig som han måtte rydde, vaske innehaver Larsens tupé. Men, Jan Thomas hadde blikket vendt ut mot den store verden, i første omgang Oslo. Han tok stadig avstikkere inn til hovedstaden. En bekjent tipset om at frisørsalongen Adam og Eva søkte lærlinger, og da møtte han opp, viste hva han kunne. Og fikk jobb på flekken.

Åttitallets Oslo var full av spennende nye utesteder og han ble snart et fast bytryne som hang med kunstnere, motefolk og dragartister. 18 år gammel kledde han seg ut som en jente for å være med i et moteshow da en fotograf spurte om å få ta noen bilder av han. Det ble springbrett til en internasjonal modellkarriere som førte han til Østerrike og Tyskland.

Han ble også presentert for den legendariske modellmammaen Eileen Ford fra New York, som har oppdaget mange av bransjens aller største navn, deriblant vår egen Anette Stai. Til Jan Thomas hadde hun kun ett råd: «Du er for pen. Kom tilbake når du er blitt mann.» Likevel ble han overtalt av venner i modellmiljøet til å dra til USA, så da han var fylt 19 år dro han over til L.A, nærmere bestemt Hollywood. Og, det var der Jan Bertin Østervold, en androgyn, 186-centimeter høy Boy George-kloning med bleket hår, skinnbukser og stramt belte i livet, ble forvandlet til en mørk, maskulin og veltrent hunk som gikk under artistnavnet JT.

– Å komme til USA var å møte en verden hvor jeg følte tilhørighet. I USA er det lov å tro at du er noe. I dag tuller jeg med det, kaller det Jan T-loven i motsetning til janteloven som jeg er så vanvittig fed up med, sier Jan Thomas, som i starten verken kunne skilte med rike foreldre, eller stort kontaktnett. Hans green card var, som han sier selv «talent, selvtillit og et pent utseende.»

[ Arbeidernes Jonas ]

Etter Stonewall-opprøret hadde homofil frigjøring blomstret over hele USA, og West Hollywood ble raskt forandret til et åpent homofilt nabolag. Her, i det som omtales som Los Angeles’ Boystown møtte Jan Thomas et miljø som for han var helt nytt.

– På Long Beach var det en community av homofile, veltrente og samtidig maskuline menn. Til da hadde jeg trodd homofile måtte være androgyne skruller sånn som alle jeg hadde vanket med i Oslo. Plutselig føltes alt det jeg hadde gått gjennom som et skuespill. Her ble jeg anerkjent som en maskulin mann, sier han.

Han fikk snart kontrakt med et modellbyrå. Det første de gjorde var å forandre navnet hans til JT, sende han til frisør og så treningsstudio.

– Jeg kom inn i en hyggelig gjeng på gymmen og følte at jeg fant meg selv. Trivdes med kort hår og muskler. Og, jeg har aldri sett meg tilbake. Det er den korte versjonen, smiler han.

– Den gangen var vi ikke så nøye på pronomen, men jeg assosierte meg selv som en mann, ville se ut som en mann, snakke som en mann, oppføre meg som en mann. Og jeg opplevde at her var det lov.

På modelloppdrag var det få som brydde seg om legning. Skulle han på film- og TV-auditions derimot, var agenten hans snar med et godt råd: pass på at du snakker litt dypere, og ikke ha så mange fakter.

– Man kunne ikke være homofil som skuespiller. Og det er nesten litt absurd, for det ble også litt som skuespill igjen, det å være så fryktelig macho. Men, jeg gikk på skuespillerskole og hadde lært meg å ha mer bass i stemmen.

Ambisiøs som han var ble han nesten redd for å sove i frykt for å gå glipp av oppdrag. Å jobbe som modell var han vant til, men nå vanket det også roller i diverse filmer og TV-serier. Sakte, men sikkert vokste kontaktnettet, både med bransjefolk og datidens store stjerner. Nattelivet ble levd til det fulle i en vennekrets bestående av navn fra kjendisbladenes forsider, folk som Paula Abdul, Anjelica Huston, Brooke Shields og Sharon Stone. Og hans norske venn Geir Ness, som var i full sving med å skape seg en karriere på det amerikanske beautymarkedet med sin egen parfyme. Dette vennskapet skulle bli ekstra viktig for Jan Thomas i tiden som fulgte.

[ – Ville ikke at sykdommen skulle definere oss ]

Det tok ikke lang tid før Jan Thomas fikk seg kjæreste – en styrtrik forretningsmann og tobarnsfar som overøste han med kostbare gaver. Så lenge kjærligheten blomstret jobbet de til og med sammen på enkelte prosjekter. Men lykken varte ikke evig. Forholdet ble etter hvert preget av en utagerende livsstil. Dop og høy partyfaktor med mye turbulens og sjalusi endte til slutt med at Jan Thomas en kveld, i et anfall av rus og paranoia, stappet klærne sine i to Louis Vuitton-bager og rømte luksusleiligheten de to delte. Da var det vennen Geir som trådte til og støttet. Og etter en stund var det på tide å reise hjem.

---

5 favoritter

Musikk: Madonna. Har kjøpt billetter til fire av stjernens konserter på den nye turneen.

Film: «Harry Potter»-filmene, en interesse han deler med kjæresten.

Bok: «Harry Potter». Og «Alkymisten» av Paulo Coelho.

Mat: Mors kjøttkaker. Kylling med ris og brokkoli

Sted: Vårt faste feriested i Mexico.

---

En grå aprildag i 2001 landet Jan Thomas på Gardermoen med kofferten full av pågangsmot og energi. Endelig var han tilbake i Norge. Men, den amerikanske entusiasmen og optimismen skulle han få lete lenge etter. Norsk skepsis til alt som smaker av hollywood-glamour er knugende velkjent, og ved starten av millenniumsskiftet levde den i beste velgående. Riktignok tok Oslos lille motemiljø imot den frittalende stylisten med åpne armer, men det skulle enda gå noen år før kongeriket ble invadert av neglskulptører, brynstylister og influensere. I aviser og sladderpresse ble det karikert og harselert med kjendisstylistens struttende selvtillit og enda mer struttende kinnbein og lepper.

– Det var en periode mye fokus på at du brukte Botox, men det er det blitt slutt på?

– Ja, det er det ingen som snakker om mer. Og jeg ser jo på bilder av meg selv fra den tiden, det ble for mye. I dag har jeg er mer avslappet forhold og bruker ikke noe. Det er treningsstudioet som er min kirke i dag, smiler han.

I 2009 giftet han seg med den 22 år yngre Christopher Mørch Husby. Forholdet ble omtalt i mediene, mye på grunn av aldersforskjellen. Ekteskapet varte til 2015. I dag er Jan Thomas kjæreste og samboer med Harlem Alexander, som mange vil kjenne igjen fra høstens «Skal vi danse». De møttes i Sør-Afrika, da Jan Thomas stilte opp i sin egen kjærlighetsjakt i TV-ruta. Egentlig hadde han hatt liten eller ingen tro på at han ville kunne finne den rette i et slikt TV-program og pleide spøke med at de nok måtte belage seg på å produsere både sesong en, to, tre og fire av programmet før han fant noen han kunne bli forelsket i.

– Jeg er en veldig seksuell person, det har jeg aldri lagt skjul på. Og da jeg dro til Afrika hadde jeg mange år bak meg som single, hvor menn, unnskyld meg, hadde blitt en forbruksvare for meg. Å ha sex med noen var som å planlegge om jeg skulle ha ris og kylling til middag. Skjønner du? Men det var også litt som et dop, med tre og fire i ett forhold, åpne forhold, alle som lå med alle. Å ha noe fast ble meningsløst fordi jeg følte ikke at jeg kjente den verdenen. Jeg hadde bestemt at jeg skulle være single resten av livet.

Likevel lot han seg overtale til å bli med et produksjonsteam og 12 beilere til Sør-Afrika. Eksmannen Christopher stilte opp som konsulent og hjalp til å plukke ut gutter som skulle date Jan Thomas – «Jada, han kjenner smaken min, vet du.» – og han forteller at de fortsatt er gode venner og driver Jan Thomas-salongen sammen.

– Et bra forhold til ekser har jeg alltid hatt, og Christopher er som familie for meg. Han er en av mine nærmeste. Altså, Christopher kommer til å bære kisten min. Det er jeg helt sikker på.

Dermed ble det Sør-Afrika-tur likevel.

[ «Kids in crime»-skaperen: –Bakgrunnen vår sitter i ryggmargen til oss alle ]

– Jeg dro som single, og sa at det kom jeg til å være når jeg kom hjem fra Afrika også. Men jeg var beinhard på at jeg ikke ville være med i et dramadrevet program med orgier av sex, drugs and rock’n’roll der alle lå med alle, og var nakne i boblebadet på første sending. Jeg ville fremstå som en OK fyr. Og jeg husker at jeg tenkte: jeg treffer sikkert noen koselige venner, men neppe en kjæreste. Så kom Harlem. I det øyeblikket han rundet hjørnet kjente jeg det var noe spesielt.

---

Jan Thomas (56)

Stylist, gründer, forfatter og TV-profil

Utdannet ved frisørlinjen på Sogn videregående.

Jobbet som lærling hos Adam og Eva.

Bodde 16 år i USA. Jobbet modell, stylist.

Studerte ved Stella Adler Academy of Acting & Theatre i Los Angeles.

Eier Jan Thomas Studio og makeupmerket Jan Thomas Studio Cosmetics

Har deltatt i en rekke norske TV-program og podkaster, blant annet som dommer i NRKs «Maskorama»

Vant prisen Årets medienavn i 2019 sammen med Einar Tørnquist (41) for podkasten «Jan Thomas og Einar blir venner».

Kjæreste med Harlem Alexander (36)

---

I dag lever de to sammen, jobber sammen og har fått en felles pelsbaby: hunden Tyr, som er av rasen Maltipoo og har over 33.000 følgere på Instagram. Det utsvevende livet er Jan Thomas ferdig med.

– Altså, jeg kan ikke se for meg at Harlem og jeg skulle delt kjærlighetslivet vårt med en tredje- eller fjerde person. Det funker ikke.

Det er to kvinner i Jan Thomas liv: Mamma. Og Madonna. I 2013 døde moren brått. Det var et sjokk for Jan Thomas og ekstra tungt. Helt fra han var liten hadde hun vært klippen i livet. Selv alle årene i USA holdt han regelmessig kontakt med moren, og han har omtalt seg selv som en skikkelig mammadalt.

– Mamma var fantastisk. Hun har betydd alt for meg.

Faren døde i 2020. Da hadde de hatt liten eller ingen kontakt på mange år.

– Pappa døde da vi gjorde «Jan Thomas’ verden» i 2020. Vi hadde så vidt kontakt da jeg kom tilbake til Norge i 2001. Men, som barn hadde jeg skilt meg fra min far. Det var da jeg gikk i sjuende klasse.

– Du skilte deg fra ham?

– Ja, der har du den nådeløse delen av meg igjen. Du velger ikke din egen familie, og vi hadde en episode som utløste at jeg som liten sa til han at han ikke lenger var min far. Da var jeg ferdig. Det var ingenting han kunne si eller gjøre som kunne såre meg lenger.

Men da faren lå for døden prøvde han å få kontakt. Men det lot seg ikke gjøre.

– Han lå på sykehuset og da de skjønte at det gikk mot slutten spurte de han om han hadde familie. På det hadde han svart nei. Så vi fikk nyheten av en nabo, skjønner du? Jeg prøvde å ringe sykehuset, men de ville ikke gi meg noen opplysninger. Men da brukte jeg Jan Thomas-kortet. Det er kanskje første og eneste gang jeg har gjort det. Etter det gikk det kort tid før jeg fikk vite at han alt var gått bort.

En god venn hadde i flere år oppfordret han til å ta kontakt med faren. Det ble aldri sånn.

– Det er ikke sikkert det hadde kommet så mye utav det, men man vet jo aldri. I dag tenker jeg at jeg kunne gjort mye annerledes. Min oppfordring er derfor at med mindre din mor eller far har satt deg i en situasjon som er uutholdelig og umulig å tilgi, ta kontakt.

– Har du tilgitt faren din?

– Jeg tilga han lenge før han gikk bort. Men jeg likte han aldri. Jeg synes ikke han var en snill mann. Jeg spurte meg selv: ville jeg hatt han i livet mitt som en venn? Det svaret er nei. Når det er sagt så var han min far. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tatt noen ord med han før han gikk bort.

I begravelsen stilte han opp i hvit dress, og holdt en tale. De ryddet også ut av farens leilighet og der gjorde de et funn.

– Det var et gammelt Se og Hør med stort bilde av meg på forsiden og teksten «Sjokkbrudd for Jan Thomas». Så det hadde han fått med seg. Da kunne vi ikke annet enn le.

[ Fetisha fikk gullbilletten ]

Jeg spør om det er noe bestemt han vil trekke fram om han ser tilbake på karrieren. Han sier han er takknemlig, og at det er noe han tok med fra tiden i USA.

– Der pleide vi samles rundt bordet til Thanksgiving, alle vi raringene som hadde kommet fra alle deler av verden og ikke hadde familiene våre rundt oss. Så snakket vi om hva vi var takknemlige for i året som hadde gått. Det var en fin ting som jeg savner. Jeg prøver å gjennomføre det med alle som jobber i Jan Thomas Studio, som er blitt som en slags familie. Her er det folk fra Nord-Norge og Sør-Norge, som har kommet til Oslo, uten foreldre, uten venner, og så finner de hverandre her, i et godt miljø.

Jeg var jo ikke gamle gutten da jeg løp naken ut av huset, iført kun mammas nye morgenkåpe uten å knyte den sammen.

—  Jan Thomas

Kjendislivet og motebransjen har endret seg en god del fra da han startet. Gloss og glam har måttet vike plass for amatørenes aften. Nå skjer alt i sosiale medier. Jan Thomas ser ikke bort fra at han selv ville kastet seg på OnlyFans-bølgen om han var ung.

– Jeg var jo ikke gamle gutten da jeg løp naken ut av huset, iført kun mammas nye morgenkåpe uten å knyte den sammen. Jeg elsket penisen min og jeg elsket å vise meg fram.

– Sånt har du sluttet med?

– Vel. Ikke helt, sier han. Og viser et bilde av seg selv, kun iført badehåndkle som nesten fikk han sensurert på Instagram.

– Nå er vi litt over på det humoristiske, men jeg er så glad jeg har penisen min og at den funker!

-