– Fra jeg var 16 år gammel ble jeg sittende fast i en ond sirkel, sier Patrick ettertenksomt, og fortsetter etter et sigarettdrag:
– 45 år er for de fleste ingen alder, for meg er det krise. Jeg har kastet bort mange år av livet. På min 16 årsdag begynte jeg virkelig å ruse meg. Uten «mellomstasjon» rett på amfetamin.
Dagsavisen møter Patrick Pedersen (45) i en kjellerleilighet noen kilometer på utsiden av Fredrikstad sentrum. Vi har hatt mange samtaler før intervjuet. Det er tøft å fortelle om årene som rusavhengig, i hovedstaden og lokalmiljøet.
Abstinenser og avføring i buksa
Foreldrene ble skilt da Patrick var ti år. Tenårene beskriver han som urolige.
– Jeg ble ikke rekruttert inn i rusmiljøet, men oppsøkte det selv. Likevel klarte jeg å fullføre utdannelsen ved fotolinja på Glemmen videregående skole i Fredrikstad. Planen var deretter ytterligere utdanning på Institutt for journalistikk. Det ble ikke slik. Livet raste av gårde i feil retning.
Patrick smiler når Dagsavisen spør om diagnoser.
– He he, ser det sånn ut? Nei, det er heller motsatt – jeg er nesten for rolig. Jeg kan ikke legge skylda på en ADHD-diagnose. Valget jeg tok som 16-åring må jeg selv stå for.
– Hvorfor valgte du å dra fra hjembyen og til Oslo, uten et sted å bo?
– Svaret er enkelt. Billigere stoff. Men det var selvfølgelig tøft å bo på gata om vinteren. Folk overser deg. Livet handlet kun om å få tak i 200 kroner til en brukerdose, en «kvarting». Det ble mange netter i en pappeske, og på hospits. Noen ganger fikk jeg komme inn til Kirkens Bymisjon, men å sove i en stol på salen sammen med tjue andre var vanskelig.
Patrick kikker opp:
– All ære til «Petter uteligger» og hans TV-serie. Likevel vil jeg si at han var langt fra livet som rusmisbruker. Petter våknet ikke med sterke abstinenser og avføring i buksa – liggende i eget oppkast på fortauet. Det var en tøff tid. Rett og slett jævlig.
[ Hest på «blå resept» ble redningen for tidligere rusmisbruker Anita ]
Lav profil i hjembyen
Det er ikke mange personer i Fredrikstad som kjenner til Patricks historie. I årene med rusavhengighet holdt han en lav profil i lokalsamfunnet.
– Mange blir overrasket når jeg forteller hvordan livet har vært. Jeg har ikke etterslepet når jeg snakker, eller «narkoknekken». Jeg spurte LAR-konsulenten min om hun noen gang har opplevd at dette kan forsvinne etter noen år? «Nei», sa hun. Personlig tror det er en hjerneskade som skjer, dessverre.
– Du holdt en lav profil som misbruker i Fredrikstad, men levde åpenlyst på gata i Oslo. Hvorfor velge et større og hardere miljø i hovedstaden?
– Vet du, det er faktisk et mye tøffere miljø i Fredrikstad. Oslo er tryggere på sin måte. Selv om miljøet i Fredrikstad er mindre, og man kan tro brukerne tar mer vare på hverandre, er det ikke slik.
– Men du kjente jo ingen der inne?
– Misbrukere hjelper hverandre. I Oslo kan du gå ut fra hospitset på morran uten fem øre i lomma. Du treffer en av de narkomane ved Oslo S eller Gunerius, forteller hvor dårlig du er og spør om en kronerulling.
– De begynner med en gang; «Her har du 50 kroner» – han går til nestemann og sier; «Kan du hjelpe ham, han er dårlig». Jeg vil påstå at hvem som helst har penger til en «kvarting» innen en halvtime.
– Her i byen setter man seg sjøl først. I tillegg hadde jeg et ønske om å ikke bli sett. Varmestua har jeg kun vært innom to ganger. Jeg levde på en måte som skjult narkoman i Fredrikstad.
– Klarer man å skaffe nok stoff med kronerulling?
– I lange perioder som rusmisbruker jobbet jeg litt som fotograf. Solgte bilder og «lånte» av kjente for å få penger til narkotika. I tillegg bidro familien ofte.
Bekymret mamma
Patrick tenner en ny sigarett og tar en slurk kaffe. Det er tungt å snakke om disse årene.
– Jeg har aldri vært kriminell, eller kjøpt stoff for videresalg. Det har jeg null respekt for, slike mennesker ødelegger andres liv for egen vinning. Folk i Oslo ville ha meg med på innbrudd og biltyveri – men jeg torde ikke å gjøre det – for meg satt det i ryggraden at dette var feil. Da trakk jeg meg raskt unna.
– Jeg stjal en sjokolade i Domus da jeg gikk i 6. klasse. Det tenker jeg faktisk fortsatt på.
Etter to år i Oslo flyttet Patrick vinteren 2009 tilbake til Fredrikstad.
– Jeg bodde i en liten båt uten varme og strøm. Ruset meg og holdt på å fryse i hjel.
– Selvfølgelig har familien hatt mange bekymringer i alle disse årene, jeg er lei meg for det jeg har påført dem. Ingen fikk tak i meg. Ofte hadde jeg ikke mobiltelefon, den ble bytta bort mot stoff annenhver dag.
– Hva sa mamma?
– «Patrick nå må du bestemme deg, du er voksen og må ta et annet valg», var ordene jeg ofte hørte. Men det valget må man komme til selv. Ingen burde lide for feilene jeg har gjort i mitt liv, det må jeg selv stå for.
– I mai 2010 hentet jeg opp mine siste ressurser, oppsøkte Nav og startet med LAR-behandling (red.anm. legemiddelassistert rehabilitering). Jeg har vært nykter siden. Men etter mange år som rusavhengig tar det tid å finne tilbake til livet. Folk tar meg som en vanlig oppegående person, det er ikke så lett å se bak fasaden.
[ Bak ablegøyene på skjermen var livet tungt for «Kule» Kolbjørn ]
Fotokunst
Underveis i intervjuet har Patrick ofte sveipet innom sin store lidenskap, fotografering. Journalistens kamera og blits er sjekket ut, med påfølgende tips om roterende og selvstyrende lyskilder som har kommet på markedet.
Patricks fotointeresse ble vekket allerede som tiåring. Utallige motiver er foreviget og delt opp gjennom årene. Oslo, Fredrikstadbrua, Hvaler, Gamlebyen, Svalbard eller Torsnes – bildene trekker oppmerksomheten mot detaljer, bevegelse, fargespill og skyers drift på himmelen.
Fotokunsten høster mange lovord.
Ofte blir han «anklaget» for å bruke Photoshop for å få fram effektene, forteller han:
– Det er feil. Med lange eksponeringer og bruk av Lee Filters «tegner» jeg med lyset.
Se noen av Patricks bilder her:
– Fredrikstad bibliotek har kjøpt fotografier for utlån i Artoteket. Flere ble raskt blant bildene som er mest utlånt. Det er gøy, smiler han, selv om det er noe han ikke er like fornøyd med:
– Jeg har forsøkt å få bildene tilbake for å signere dem, men det går rett og slett ikke fordi de er utlånt opptil et år av gangen. I tillegg har ikke bildene fått mine titler. Kjedelig. For meg blir det ødeleggende for kraften i bildene og opplevelsen.
Steadicam-operatør
Tida er inne til å få demonstrert Patricks største fascinasjon, steadicam. Innretningen som hindrer ujevne bevegelser i å påvirke bildet under filming. Med en steadicam-rigg kan fotografen eksempelvis løpe, eller gå opp trapper, bildene blir fortsatt stabile.
Inn i stua fra det velfylte utstyrsrommet henter han riggen. Utstyret har vært en stor investering.
– Sjekk vesten som bærer alt sammen. Jeg kommer ikke til å fortelle deg hva kun denne delen av utstyret koster, gliser han og trer på seg vest, kamera, stativ og fjæroppheng.
– Det ser tungt ut?
– Ja, totalt 30 kilo – men du må finne balansen – slik at vekten fordeles mellom å hvile på hoftene og henge i skulderremmene.
Patrick har kunnskapen som trengs i bruk av innretningen den amerikanske filmfotografen Garett Brown fant opp tidlig på 1970-tallet. Sjokkarmen sveives rundt, men kameraet er like stabilt og leverer glidende filmopptak uten ujevne bevegelser.
– Det er fascinerende. Som et eventyr for meg. Tro det eller ei, men Garreth Brown har faktisk blitt en god venn som jeg ofte prater med. I tillegg oppfordrer den profilerte steadicam-operatøren Chris Fawcett på sosiale medier at man bør kontakte meg for oppdrag i Norge. Kult da!
Denne TikTok-videoen fra et tatoveringstudio filmet Patrick ved hjelp av en gimbal. Et svingbart håndholdt stativ som gir stabilitet selv under rotasjon. Redigeringen gjorde han på mobiltelefonen:
Kunnskapsoverføring
Interessen for bruk av steadicam har Patrick fått av sin onkel. Filmfotografen Knut Pedersen har utallige produksjoner å vise til. I Norge og utlandet. Kunnskapsoverføring viktig. Det er en stolt nevø som kan bruke tittelen steadicam-operatør.
– Onkel Knut har gjort mange store jobber, det blir for mye å ramse opp. Men jeg kan jo nevne at han for noen år siden var med å lage video for rockebandet Oasis. Han har også jobbet sammen med stjerne-regissøren Oliver Stone. Som steadicam-operatør.
Filmfotograf Patrick har allerede hatt flere oppdrag. Noen via sin onkel, andre som rene bestillinger. Høsten 2020 skulle Patrick Pedersen gjort en jobb i Los Angeles, men koronapandemien stoppet det meste. Det medførte tørke i ordreboka.
– Avdrag og renter på utstyret løp selv om covid-19 herjet. I slike tider kan man ikke være kresen på oppdragene. Nå håper jeg alle som trenger spennende og gode opptak tar kontakt.
