Nyheter

– Å gjøre litt er bedre enn å mene mye

Forfatter Roy Jacobsen (68) og kona Anneliese Pitz (71) dro til Ukraina med bilen fullastet med overvåkningsdroner.

– Jeg orka ikke å sitte å se på dette lenger. Det er for jævlig, sier Roy Jacobsen (68) til Dagsavisen.

Dermed dro han og kona Anneliese Pitz til Ukraina med overvåkningsdroner til en verdi av 10 millioner. Å sitte og følge med på nyhetene ble for frustrerende for det prisbelønte norske forfatterparet i lengden. Valget falt på å bli med Fritt Ukraina og kjøre i kolonne til Lviv med utstyr til det krigsherjede landet.

– Jeg ser ikke noe rasjonelt ved denne krigen, bare et umotivert massedrap og måtte gjøre noe. Det å gjøre litt er bedre enn å mene mye er mitt motto.

Jeg ser ikke noe rasjonelt ved denne krigen, bare et umotivert massedrap.

—  Roy Jacobsen, forfatter

Fritt Ukraina drives av blant andret Peter Frølich, Morten Wetland og Torbjørn Giæver – en organisasjon som samler inn penger til utstyr som går direkte til de ukrainske styrkene og sivilforsvaret. Leveransene består av klær, sivile biler og overvåkningsdroner. Utstyret blir levert direkte til mottakerne i Ukraina.

– Vi måtte passe på å holde sammen og det var et par plundrete grenseoverganger, og vi var jo førstereisfolk så vi måtte henge på de som hadde reist samme ruta før, sier Roy Jacobsen.

– Vi skulle inn i byene i mørket. Da er det greit å ha to røde lys foran deg som du kan følge og et walkietalkie-samband, sier Roy Jacobsen.

Han og kona var enige om å dra. Ifølge Jacobsen har begge vært ute en vinternatt før og nå var det bare å hive seg rundt.

– Anneliese ville dra med en gang vi begynte å snakke om det, det var aldri noen tvil, sier Jacobsen til Dagsavisen.

Varmetepper, sko, batterier og aggregater er blant lasten til de frivillige som kjører til Ukraina , Roy Jacobsen i midten.

Hektisk

Turen gikk først med ferje til Kiel, og deretter i kolonne helt til de kom til den ukrainske grensen.

– Motorveiene i Polen er flotte, og det gikk i 120–150 kilometer i timen helt til vi kom fram til hotellet klokka 04.00 om morgenen. Så var det bare å sove et par timer og kjøre over til Ukraina med hele lasset. Vi skulle levere bilene, så de ble levert til borgermesteren i Lviv, og det er et stykke fra grenseovergangen i Polen.

Her støtte de på problemer. For det polske byråkratiet satt hjelpetransporten på vent i mange timer.

– Et forferdelig byråkrati. At en hjelpesending holdes igjen 6–7 timer kom litt overraskende på oss som førstereis-folk og er litt på kanten spør du meg, men de andre var klar over at det er sånn.

Det sto vogntog butt-i-butt i flere mil og venta på å komme inn, og det samme for å komme ut.

– Da vi spurte, fikk vi til svar at «det alltid har vært sånn», sier Roy Jacobsen.

– Jeg får det ikke helt til å stemme, for i Polen er det tverrpolitisk enighet om å stille seg bak Ukraina i krigen. Og alt fra statsminister til partier til høyre og venstre er enige, så det er veldig rart at deler av administrasjonen fungerer så dårlig når det gjelder å smøre systemet.

Sterke møter

I Lviv opplevde de en by som var preget av krig, men likevel ikke en «død» by.

– De hadde ikke portforbud før midnatt og ingen blending, så det var litt liv. Nå er jo dette helt vest i Ukraina, så langt unna de verste krigssonene, men det er ingen tvil om hva som foregår, og du er ikke i tvil om hvor du er. Hele landet er prega av at det er krig, sier Jacobsen, som forteller om sterke møter med soldater og sivile.

– Det var inspirerende og oppløftende å møte disse menneskene. De er optimister og har en verdig ro over seg. Det var veldig tillitvekkende. Det var ikke den blodstenkte frykten i hvitøyet som møtte oss, og den silvile motstanden går nok på det å bevisst holde alt så normalt som mulig for at de ikke skal slite seg ut psykisk. Så det er nok en strategi, tror jeg.

Imponerende mange blir med Fritt Ukraina for å levere varene det krigsherjede landet trenger.

Imponert

Han er imponert over hva privatpersoner får til, helt på eget initiativ for å hjelpe Ukraina.

– Vi hadde med en trailer fullastet med sko, batterier og aggregater som kjørte parallelt med oss nesten hele veien. Den hadde kjørt helt fra Bergen, en 69 år gammel mann og hans kone.

– Jeg hørte også en historie om at brannfolk her i landet har samlet sammen en 30–40 brannbiler og kjørt nedover i kolonne. Så det er imponerende privat initiativ. Og lasten er «on demand» – folk leverer det ukrainerne sier de vil ha, ikke det vi har til overs.

De vil gjerne ha litt røffe personbiler som de kan male om og bruke i felten, og kjøre sårede soldater med.

—  Roy Jacobsen

Hva er det etterspørsel etter?

– De vil gjerne ha litt røffe personbiler som de kan male om og bruke i felten, og kjøre sårede soldater med. Og så trenger de varmetepper som man pakker inn folk som er skadet så de ikke får temperaturtap som reduserer sjansen til å overleve betraktelig. Og sko, militærstøvler, fjellstøvler – Alfa donerte rundt 4000 støvelpar, tror jeg. Så det var litt av en ladning.

Selv kjørte det norske forfatterparet en verdifull last.

– Ja, vi haddde med oss overvåkningsdroner til en verdi av bortimot 10 millioner kroner i en gammel Transporter 2.6t-modell som var ganske shabby. Men de beholdt bilen også, sier Jacobsen.

– De ukrainske mekanikerne er utrolig flinke til å sette i stand utstyret. Så de beholdt alle de sju bilene og alt utstyret, pluss en rekke andre varer.

Hjem med fly

Turen hjem til Norge gikk med fly. Men først en tre timer lang taxitur.

– Ja, vi tok tidenes lengste drosjetur fra hotellet til grensa og måtte attpåtil gå noen kilometer. Men helt ok, vi hadde jo nesten ingen bagasje, sir Roy Jacobsen.

De angrer ikke på at de tok turen.

– Nå har vi begge vært ute en vinternatt før, så det var helt ok. Men det er selvfølgelig en ekstra dimensjon dette med at vi har en krig nærmest på egen dørstokk. Da bare må man gjøre noe, sier Roy Jacobsen.

Dagsavisen beklager: avisen skrev først at Roy Jacobsen dro til Kyiv, men det skulle stå Lviv. Saken er nå rettet.

Mer fra Dagsavisen