Johanna og Klara Söderberg i First Aid Kit har solgt ut Sentrum Scene to ganger med sine konserter mandag og tirsdag. På sensommeren spilte de for enda flere på Øyafestivalen, og i høst kom albumet «Palomino» som bekreftet at de var tilbake etter pandemien. Ja, den hadde faktisk gjort dem godt. To år som ga dem anledning til å lene seg tilbake og se på livet fra et nytt perspektiv, etter 15 begivenhetsrike år.
20. februar 2009 spilte to unge jenter på den lille klubben Mono i Oslo, under Bylarm. Det var ikke deres aller første opptreden i utlandet, men det var her responsen fikk dem til å følge at noe var i ferd med å skje. – Det var et lite sted, men for oss var det enormt stort å være der. Med så mange som ville komme inn, og så stor stemning, sier de nå.
Bare én sang fra denne første tida er igjen på konsertene deres i vår: «Ghost Town». Og den ble til under et besøk i Oslo: Vi skrev «Ghost Town» på togstasjonen i Oslo. En tidlig morgen vi kom med nattoget, så på skinnene og fikk ideen til tekstlinjen «I found myself attached to these railroad tracks».
– Så Oslo er «Ghost Town»?
– Nei det er nok litt for livlig her. Det er mer at alle byene kan føles som spøkelsesbyer når vi reiser rundt.
[ Livet blir cirka en milliard ganger morsommere med Lizzo på scenen ]
15 og 17 år
Allerede året før Bylarm hadde First Aid Kit gitt ut EP-en «Drunken Moon». Da var de 15 og 17 år gamle. Da jeg møtte dem i Roskilde i 2012 var de 21 og 19, og allerede da snakket vi om hvordan det hadde vært å oppleve alt som hadde skjedd rundt dem i det siste. Så hva skal de si nå?
– Det er vanskelig å oppsummere. Det er mange år. Det har gått gradvis, vokst og vokst, på en bra måte. Det er vanskelig å forstå hvor sykt dette er når man står midt i det. Pandemien ga oss nytt perspektiv. Den har hjulpet oss å sette pris på det som har skjedd. Vi kjørte så hardt en stund at vi gikk på autopilot, så vi ikke syntes alt var så kult lenger. Nå syntes vi det er veldig kult, sier de.
Det første tegnet til at First Aid Kit var tilbake etter pandemien kom sist sommer med sangen «Angel», som hørtes så fin og tilforlatelig ut på overflaten, men som egentlig handlet om de siste årenes verdenssmerte, og om personlig angst og selvforakt: «Sometimes I’d like to shout/at the top of my lungs and just let it out», sang de så fint, og «what has fear ever done for me, except for holding me back?»
– Den sangen handler om å akseptere seg selv, og sine brister. Og andre menneskers brister. Den går an å tolke positivt. Det er en styrke i å erkjenne dette, og ikke forsøke å skjule det. Musikken er vår måte å takle følelsene våre på. Vi bruker den som et verktøy. Det er da andre også blir berørt. Også på konserter, når folk står der og synger med, da ser vi at det betyr noe for dem, og vi har funnet et hemmelig rom. Vi ville at de nye sangene våre skulle oppleves oppløftende, siden vi selv lengtet etter sånn musikk i en mørk periode.
[ Susanne Sundfør: En av de sterkeste stemmen i norsk musikk er tilbake ]
Bare barn
I sangen som heter «Ready To Run» høres det ut som de ser tilbake på sine første år i rampelyset: «Did I disappoint you/I’m pretty sure I did/you thought I was some kind of rockstar/I was a nervous little kid».
– Den beskriver forventninger andre mennesker hadde til oss, mens vi selv ikke skjønte hva som foregikk. Det var rart å få suksess mens vi var så unge som vi fortsatt var. Det var ikke lett å håndtere. På scenen har vi alltid kjent oss trygge, men ellers var vi blyge. To svært unge personer som forsøkte å finne oss selv. Vi kjente oss nok eldre enn vi var, vi tok musikken veldig seriøst, men når vi ser tilbake så var vi små barn. Vi var jo det.
– Hadde dere problemer med å takle dette?
– Vi tenkte nok ikke så mye på det da, at vi var så unge og hva det gjorde med oss. Det er først i ettertid vi har forstått at det var tøft for oss å vokse opp med det ansvaret vi fikk – samtidig som det også var fantastisk.
– Tenker dere at dere gikk glipp av mye i ungdomstida?
– Kanskje en liten følelse av det. Vi var ekstremt ambisiøse og harde mot oss selv. Vi hadde et dyktighetskompleks, og var bevisste om at vi hadde et ytre blikk på oss. Hadde vi ikke hatt karrieren å tenke på hadde vi kanskje hatt mer anledning til å være unge mennesker som gjør feil som alle de andre. Når vi nå fikk en liten pause fra alt dette tenkte vi at det var litt rart i begynnelsen.
Gammel musikk
En av de mange fine sangene på «Palomino» er «Wild Horses II», om et par som er ute og kjører i solnedgangen, hører på «Wild Horses» og diskuterer hvem som hadde den beste versjonen, The Rolling Stones eller Gram Parsons. Enda en referanse til Gram Parsons der altså, legenden fra The Byrds, Flying Burrito Brothers og to soloalbum, som de tidligere har besunget i sin aller mest kjente sang, «Emmylou».
– Vi har enda en sang som handler om Gram Parsons, «29 Palms Highway». Vi hadde mistet litt lysten på musikk der en stund, vi dro opp til Joshua Tree der han døde, og begynte å finne tilbake til den trygge, varme følelsen fra da vi begynte.
– Er Gram Parsons og Emmylou Harris større enn alle de andre dere har vært inspirert av?
– Ja, i alle fall Gram. Men det finnes ikke så mange plater med ham. Bare to.
– Det er akkurat 50 år nå siden han ga ut den første av de to, «GP»?
– Ja, herregud. Det er lenge siden.
– Det høres ut som dere har hørt på veldig mye annen musikk. Også fra min tid?
– Ja, vi elsker musikk fra 60-, 70 og 80-tallet. Gode låter er det beste som finnes, med gode tekster og gode melodier.
[ First Aid Kit på Øya: Større musikk for et større publikum ]
Coverlåter
Til å være artister som ikke ser ut til å ha problemer med å komme opp med nye, egne sanger gjør First Aid Kit beundringsverdig mange coverlåter også. Klara og Johanna Söderberg antyder at det kan komme et eget album med coverlåter etter hvert. Kanskje flere? De begynner å diskutere om de skal gi ut de som allerede ligger der, eller spille inn helt nye. – Vi har gjort så sykt mange covers, sier de.
– Vi har alltid en coverlåt med på turné. Nå er det «Songbird» av Fleetwood Mac. Etter at Christine McVie døde ville vi hedre henne. Noen artister er redde for å gjøre coverlåter, men det er ingen skam. Det er så kult å få gjøre sin egen tolkning av andres sanger. Men det er også mange coverlåter vi prøver på og ikke får til. Vi må kunne tilføre den noe.
Større lyd
Som årene går er det uunngåelig nok noen som savner den første, næreste utgaven av First Aid Kit, bare med stemmer og kassegitarer, uten for mye bass og trommer, og stor produksjon ellers.
– I begynnelsen hadde vi strikte rammer for hvordan vi skulle være. Musikken har vokst fordi vi har vokst. Vi vil gjøre nye ting hele tiden, men det eneste som har styrt dette er vår egen lyst og inspirasjon, impulser og feeling. Ikke av hvordan musikken burde være.
– Og likevel er det noen som mener noe annet om hvordan den burde være?
– At vi var best på «The Lion’s Roar»? Det er jo vanlig at noen vil at vi skal høres likedan ut som før. Det hadde jo vært jättetråkigt for oss. Men alle band får høre den greia der før eller siden. Det går ikke an å gjøre alle glade. Men vi er jätteglada.
