---
6
KONSERT
Lizzo
Oslo Spektrum
---
Lizzo, Melissa Viviane Jefferson, har vært en av de største nye stjernene i amerikansk musikk de siste årene. Det er ti år siden hun ga ut sitt første album, men fem år siden hun begynte å bli et fenomen. Singelen «Truth Hurts» fra 2017 gikk omsider helt til topps to år etter utgivelsen. Etter albumet «Cuz I Love You» i 2019 fikk hun åtte Grammynominasjoner, og vant tre. Fjorårets Special bekreftet den nye statusen. Konsertene hennes nå er basert på sanger fra disse to albumene, og bare et par eldre innslag. Selv med utstrakte samtaler med publikum, neste Adele’sk i sin folkelighet, er dette et stramt redigert show, med 26 låter på 100 minutter.
[ Se bildene fra Lizzo-konserten i Oslo Spektrum her ]
Lizzo kommer til Oslo på en bølge av medgang. En stigende karrierekurve toppet seg med to Grammy-priser i forrige uke, inkludert den gjeveste av dem alle, for «About Damn Time» som årets beste plate. En sang som høres ut som den kommer fra den beste discoarven, og kunne vært med på lista over klassikere fra slutten av 70-årene. En herlig feelgood-sang, en slags «livet blir cirka en milliard ganger morsommere når man bare gir faen på dansegulvet.» Vi kommer tilbake til den.
Dette er åpningen av hele europaturneen til Lizzo, etter et par måneders scenepause. Hun forteller at det dessuten er hennes aller første arenashow i verdensdelen vår. Hun har likevel vært i Oslo én gang før, sommeren 2019, da hun gjorde en bransjekonsert for noen hundre mennesker på klubben Ingensteds. Kan dette vise seg å være en framtidig «Mariah Carey på Smuget i 1990»-anledning? I alle fall er det helt andre størrelsesforhold i Oslo Spektrum, der hun blir møtt av en fullsatt sal.
Her er det en sånn høyspent stemning som bare oppstår på store begivenheter. Det har ikke vært en konsert med så mye moro, og så sterkt formål siden Karpes konserter for et halvt år siden. «Did you miss me motherfuckers», spør hun til å begynne med i «The Sign». Etter svaret å dømme er det mange som har sett fram til denne opplevelsen. Lizzo kommer med et sterkt band med fem damer, tre korister og ikke minst ti dansere i tillegg.
Det er sjelden vi får høre sånn musikk i dette formatet på konsert, en salig blanding av pop, soul, r & b, disco og rap. Litt rock også, faktisk. Og du verden så godt hun behersker alt dette. Jeg tror sannelig vi må tilbake til Prince sine dager for å huske et show som er så godt forankret i gamle tradisjoner, og likevel definerer lyden av akkurat her, akkurat nå. Som er både uhemmet publikumsfrieri og overveldende profesjonelt. Og som spiller så skamløst på sex.
[ Lizzo fikk den viktigste Grammy-prisen ]
Denne kroppspositivismen er svært sentralt i hele opptredenen til Lizzo og gjengen hennes. Det går ikke an å ta seg bedre ut på en scene. Lizzo ser ut som den beste artisten man kan ønske seg. De tar for eksempel twerking til et nytt nivå. Jeg blir nesten litt blyg sånn som hun ter seg sammen med danserne sine i en sekvens med «Girrrls», «Boys» og «Tempo», som nærmest er usømmelig bra. Mange av sangene handler om dette også, og gjør budskapet hennes til mer enn bare trivielle selvhjelpsråd om at alle kan bli det de vil. I «Naked» står hun foran på scenen i hudfarget drakt, som til slutt får påskriften «My Body My Choice» – et mye brukt slagord i kampen for fri abort, og et ekstra sterkt utsagn i USA i disse tider.
Hun fortsetter henslengt i en chaiselong i «Jerome», som sammen med den etterfølgende «Break Up Twice» understreker det sterke materialet showet hviler på. Etter et lite mellomspill som hyller forbildet Lauryn Hill i hennes «Doo Wop (That Thing)» kommer sangen turneen er oppkalt etter: «Special», en ballade som formaner alle i salen om å vite at de er gode nok og spesielle som de er.
[ Hjerte og smerte på valentinsdagen ]
«Cuz I Love You» spilles som en stor kraftballade, der Lizzo treffer de høyeste tonene klokkeklart (det var nok ikke tilfelle hele kvelden), og overlater til publikum å synge omkvedet (skråle er mest vel egentlig i forhold til hennes egen stemmeprakt her). «If You Love Me» holder denne stemningen ved like. Den lette bossajazzen i «Coldplay» skaper variasjon, og her tar hun også fram tverrfløyta, som hun er klassisk skolert på, og selvfølgelig behersker til fingerspissene.
Hadde det ikke vært gøy nok før, så blir det enda bedre med med «Truth Hurts». «I just took a DNA test/turns out I’m 100 % that bitch» får damene i salen til å gå av skaftet av entusiasme. Etterfølgende «I love you bitch» understreker den gjensidige kjærligheten mellom sal og scene.
Det blir er full fest i lokalet med «Good As Hell», før Lizzo synker ned gjennom et hull i gulvet. Det er ikke snakk om å gi seg med dette, for hun kommer like fort opp igjen. Hun sier hun ikke kan dra uten å ha gitt Oslo «The Juice». Hun ser genuint rørt ut i nærbildene på storskjermen, og håper at denne storartede mottakelsen har vært med på å gjøre verden et bedre sted. Da er det bare den sangen som står igjen, fjorårets beste (for det er den virkelig) – Men lagde jeg den beste plata i ditt år spør hun sitt store publikum, og gjett hva de svarer. Nå river hun ned huset med «About Damn Time». Jammen var det på tide med en så god konsertopplevelse igjen.
