Han ledet en av Norges farligste forbrytergjenger: – Mor og far ga meg Norge. Jeg ga dem mørket

Ghulam Abbas bærer på en usynlig ryggsekk. «Den samvittigheten er min ryggsekk til jeg går i graven» skriver han i den selvbiografien «Gudfaren» som kom ut i høst. Boka er skrevet i samarbeid med Kjetil Østli, og her forteller den tidligere gjenglederen om et liv som er helt ulikt de fleste norske oppveksthistorier. Det handler om utenforskap med ekstreme konsekvenser.

Vi møtes på Pascal i Tollbugata i Oslo sentrum. Ghulam Abbas er nemlig glad i kaffe og kaker. Vi småprater litt om hverdagslige ting, som drittvær og tidsklemma, og han forteller at han er lykkelig som har fått muligheten til å komme seg over på den riktige siden og starte på nytt.

– Å få stifte familie på nytt, få meg en meningsfull jobb, og muligheten til å studere og sette teori bak mine erfaringer føles godt. Jeg setter stor pris på det, for jeg vet at ikke alle får denne muligheten, sier Abbas. Og legger til at han i de siste årene har følt seg mer norsk enn noensinne.

– Så du ikke på deg selv som norsk tidligere?

– Nei, jeg har oppfattet meg selv som veldig pakistansk. Jeg opplevde ikke at jeg fikk muligheten til å være norsk. Jeg turte ikke kalle meg norsk heller, følte at jeg aldri var norsk nok fordi jeg ble sett på som annerledes. Sånn måtte jeg finne min egen identitet.

I dag tar han bachelor i sosialt arbeid og jobber som miljøarbeider i Oslo kommune, en slags støttefunksjon med råd og veiledning for ungdom. Der møter han mange som kan minne om den gutten han selv engang var.

– Jeg ser hva ungdom trekkes mot og hvorfor. Forstår mekanismene i en flokk.

Furuset

Ghulam Abbas vokste opp på Furuset, øst i Oslo. Og han bor der fortsatt, så vi bestemmer oss for å dra dit. Tråkke opp litt gamle løyper. Vi stopper på lekeplassen foran blokka hans og ser på Groruddalen som bader i høstsol.

– Det er mange minner herfra, både vonde og spennende opplevelser, sier han.

– Jeg har venner på Furuset, jeg har lært alt her. Gått på skole her, blitt slått ned her, blitt skutt på. Jeg er Furuset, og Furuset er på en måte meg.

Av og til har familien diskutert flytting. Men Abbas føler han skylder Furuset å bli igjen. Han vil gjøre bot. Hjelpe yngre utgaver av seg selv. For det var jo her alt startet.

– Da jeg vokste opp her var vi, innvandrerne, de fremmede. Nå er det etniske nordmenn som utgjør minoriteten her oppe. Så mye har endret seg, og rasismen er nok ikke like stor her lenger. Men den forflytter seg, til steder der minoritetene er mindretall. Til syvende og sist handler det om at folk tar avstand fra å bli kjent med nye mennesker.

[ Antirasister fikk over dobbelt så høy bot som nazistene ]

Slått ned

Familien hans bodde først i Kjølberggata på Tøyen, før de flyttet til leiligheten på Furuset.

– Moren og faren min var positive til framtiden. De ville komme hit, tjene penger og så reise tilbake til Pakistan. Det var målet.

Han har reflektert mye over hva som hadde skjedd dersom foreldrene faktisk hadde dratt tilbake, at han selv hadde kommet til å vokse opp som bonde i Pakistan.

– På lang sikt forsto de at det var bedre å bli her.

I barnehagen på Kampen hadde han norske kamerater. Han lærte norsk av dem. Først da de flyttet til Furuset opplevde han rasisme, men det var ikke fra ungene på skolen. Sju år gammel ble han slått ned av en voksen mann like ved blokka der han bodde. Abbas husker han hadde glodd på den hvite fyren i skinnjakke, og før han visste ordet av det gikk fyren løs på han helt til to andre voksne brøt inn.

– Jeg følte meg så liten, jeg skjønte ikke grunnen, hvorfor det skjedde. Hvorfor meg, liksom. Men etter hvert begynte jeg å forstå at det var rasistisk, og jeg følte det mer på kroppen. Det fikk meg til å føle meg annerledes.

På barneskolen gikk det greit. Men, så kom ungdomsskolen. Han opplevde at folk lo når han leste feil, lo av klærne hans, sa han lukta hvitløk. Han ble usikker og stille. Trakk seg bort. Oppdaget røyk, først sigaretter, så hasj. Skolearbeidet gikk det dårligere og dårligere med. Nå begynte han med seriøs skulking, det kunne gå både dager og uker uten at han gikk på skolen, uten at foreldrene merket noe. De hadde ikke oversikt.

Mafiaromantikk

The World is Yours. Slagordet fra den ikoniske gangsterfilmen «Scarface» er en sylskarp beskrivelse av kraften i penger. Historien om Tony Montana fra Cuba som stiger til himmels i den kriminelle verdenen i USA er selve drømmen for unge gutter som ikke har noe som helst. Filmen var en av Abbas favoritter da han vokste opp. Den, og «Gudfaren» .

Det handler om mestringsfølelse, men i et parallelt univers.

—  Ghulam Abbas

– Du begynte å heie på de feil folka?

– Ja, det blir fort sånn når det er de du kan identifisere deg, som du opplever at du har noe til felles med. Alle har jo lyst til å lykkes med noe. Det handler om mestringsfølelse, men i et parallelt univers, sier Abbas.

– Det går på rollemodeller og forbilder. Du ser på skurken, han er en underdog akkurat som deg, hvis du skjønner. Han har også finere klær enn alle de andre, kulere stil, og selv om det ender feil så er man villig til å gå i den rollen istedenfor det som burde vært førstevalget.

Gradvis kuttet han helt ut skolen, testet ut heroin og morfin og begynte å henge på Oslo City. Gikk i lære som dopselger. Lærte kodene på gata. Han syntes det fineste med å henge på Oslo City var at alle som ble sett på som «gærninger» og «tapere», folk av ulike nasjonaliteter, ble til en stor gjeng.

– Det var mange nasjonaliteter der. I starten var det utlendinger mot andre utlendinger. Men med den voksende rasismen ble det etter hvert alle oss samlet mot nynazistene og rasistene.

En episode som fortsatt gjør vondt og som satt ekstra støkk var da kameraten hans Imran ble skutt og drept på Lindeberg. De to skulle levere filmer til videobutikken, og hørte det hadde vært noe bråk på T-banen. Plutselig sto det en hvit mann og pekte på dem med hagle. Abbas skriver: «Imran falt sammen på bakken. Han lå der foran meg og blødde. Min skyld, tenkte jeg etter drapet. Han var med meg. Min skyld».

– Det var veldig fælt. Imran var en god venn og vi hang mye sammen. Det blir ikke borte for meg, for å si det sånn.

Forakt for svakhet

Etter kameratens dødsfall ble han sint. Og hasjrøykinga dro seg til, det ble både «mårningser» og «nattingser» for å i det hele tatt klare å slappe av. Han fikk også timer hos psykolog, men klarte ikke åpne seg. Ikke for noen.

– Men, det gjorde noe mer med meg også. Jeg fikk en slags forakt for ….

Han tenker seg om.

– En forakt for svakhet. Både min egen svakhet og andres. Og så prøvde jeg unngå å vise følelser fordi det kunne være tegn på svakhet. Det får konsekvenser. Snakka du om følelser på gata ble du ledd av.

Snakka du følelser på gata ble du ledd av.

—  Ghulam Abbas

Gjengkrigen

Man kan undre seg over at foreldre ikke får med seg hva som skjer med ungene når de ikke går på skolen, og politiet kommer på døra igjen og igjen. Abbas forteller at faren jobbet mye og at han selv ble en ekspert i å fake signaturen hans. Sier han har brukt farens signatur mer enn sin egen. Han skrev egenmeldinger, lurte alle hjemme, lurte systemet, dekket over alvoret. Ble en ekspert i å lyve og bortforklare. Han har fortsatt dårlig samvittighet overfor foreldrene.

– Du kan tenke deg, pappa ofret alt for å komme til et bedre sted, få et bedre liv, både for seg selv og for oss. Og så bare sløste jeg det bort. Mor og far ga meg Norge. Jeg ga dem mørket. Jeg burde vært takknemlig, og det var jeg vel jeg også. Men omstendighetene gjorde at det ble noe annet.

Snart skulle det danne seg flere gjenger av de som hadde hengt sammen på Oslo City og gjenger fra andre bydeler. I det store bildet var det A-gjengen og Young Guns på den ene siden, B-gjengen på den andre. Abbas anslår at den så ofte omtalte gjengkrigen startet på slutten av nittitallet og varte til han selv ble tatt og dømt for grovt heleri i 2007.

[ Baneheia-saken: Vil ha etterforskning av instituttet han selv ledet ]

Gjengene sto bak en rekke skyte- og voldsepisoder som fikk stor medieoppmerksomhet. De bedrev utpressing, narkotikasalg og vinningskriminalitet i så stor skala at det for Abbas del strakte seg langt utenfor landets grenser, til slutt helt til Pakistan og Brasil.

Med det kriminelle livet fulgte også sansen for dyre biler, eksklusive merkeklær og ikke minst kostbare klokker. Det var ikke uvanlig å kjøre rundt i byen iført Gucci og skuddsikker vest.

– En bisarr kombinasjon?

– I slike miljøer så får man det til å passe, så lenge det er riktig merke, sier Abbas. Selv hadde han stor sans for klokker, først Rolex, senere Cartier. Da hadde han også beveget seg opp i et høyere kriminelt sjikte som arbeidet internasjonalt med omsetting av narkotika og hvitvasking av penger, blant annet gjennom eiendomsinvesteringer i Brasil.

– Cartier ga ikke gatecred, men den ga kredibilitet hos de som hadde mye penger. På den måten økte kontaktnettverket fordi man fikk innpass helt andre steder.

– Så det var styling med strategi?

– Ikke til å begynne med. I denne typen miljøer ønsker du deg hele tiden ting som er bedre enn det alle andre har. Og når alle etter hvert fikk seg Rolex, måtte jeg finne noe annet. Samme med designerklærne. Det gjaldt å toppe de andre hele tiden.

Krig og fred

Ghulam Abbas ble arrestert i 2007. På bildene fra pågripelsen har han fortsatt bandasje etter at han var blitt skutt utenfor inngangsdøra til familiens leilighet på Furuset. Ifølge politiet var det en direkte hevn for en skyteepisode på Aker Brygge året før, hendelsen som ble starten på myndighetenes oppgjør med gjengmiljøet. Den omtalte Rasool-saken vakte stor oppsikt i media, ikke minst fordi de var så mange familiemedlemmer involvert. Bilder viste politiet som bar lass etter lass ut fra blokka på Furuset: dyre klær og sko, møbler. To digre massasjestoler.

I 2009 ble Ghulam Abbas dømt til fire års fengsel. Også alle brødrene hans, med unntak av en, ble funnet skyldige i å ha drevet med organisert kriminalitet, såkalt mafiavirksomhet. De måtte i tillegg tilbakebetale 7,5 millioner kroner til staten og ble fratatt fem leiligheter de eide i Brasil.

Å sitte inne er tøft nok, men for mange er også tiden etter soning særlig sårbar. Når du har levd et liv fullt av action og stress kan A4-livet virke ufattelig langsomt og kjedelig.

– Du kan ikke bare overlate folk til seg selv og vente at de skal klare å bygge seg opp helt alene. Mange kommer ut av fengsel med stor gjeld. Da er det fort gjort å falle tilbake til gamle laster. I tillegg skal du prøve å skaffe deg en jobb, helst en jobb som føles meningsfull fordi det skal gi motivasjon. Du trenger hjelp og tilrettelegging, sier han og legger til at soningen kan føles lengre enn selve fengselsoppholdet.

Jeg har klart å tilgi meg selv på noen områder, det er derfor jeg har klart å komme meg videre.

—  Ghulam Abbas

– Det handler om hvordan folk ser på deg. Du skal ha gjort opp for deg når du har sonet en dom, men du får et stempel som er vanskelig å bli kvitt selv om både samfunnet og folk later som om de har tillit.

– Har du klart å tilgi deg selv?

– Både ja og nei. Det er et stort spørsmål. Jeg har klart å tilgi meg selv på noen områder, det er derfor jeg har klart å komme meg videre. Samtidig sliter jeg med at jeg ofte føler meg mistenkeliggjort, eller at jeg tror at mennesker ser litt rart på meg.

Kritikk

Sterke opplevelser blir ikke borte. Det skulle gå mange år før Ghulam Abbas ble komfortabel med å snakke om eller vise følelser. I boka forteller han at da han i 2002 fikk sitt første barn så var han så redd for følelsene sine at han ikke turte bli med inn på fødestua en gang. Det var midt i gjengkrigen, og livet hans var preget av stresset som følger med å hele tiden måtte kikke seg over skulderen og være klar for angrep.

– Det har kostet meg utrolig mye å åpne opp om disse tingene, og det har vært en lang og vanskelig prosess. Samtidig har det vært en form for terapi å dele mine opplevelser gjennom å skrive boka. Jeg vil nesten si at boka er blitt min psykolog.

– Jeg har også fått kritikk fra folk som mener jeg burde holde kjeft. Som tror jeg bare er ute etter å tjene penger. Altså, fint om den selger, men det har ikke vært min drivkraft overhodet.

[ SV kaller justisministeren inn til Stortinget for å svare om nazister i Oslo ]

Han har åtte barn med tre forskjellige kvinner. Fem av dem bor i Norge.

– Har ungene dine begynt å google deg på internett?

– Man må jo regne med at det skjer. Mange syns ikke at jeg burde gå så høyt ut som jeg gjør Men jeg tenker det er bedre at man snakker med barna tidlig. Forteller dem sannheten, samtidig som man prøver å forklare hvorfor man har gjort de tingene man har gjort. Jeg håper at det kan være til hjelp for andre å lese boka også.

– Hvordan er det med foreldrene dine?

– De er slitne. Det var veldig viktig for meg at de kom på boklanseringen, og oppleve at jeg hadde gjort noe som var positivt og bra. Det gjorde inntrykk å se at de ble rørte og stolte av meg. Det er en god følelse som jeg må ta vare på, slik at jeg kan legge det negative litt til side, selv om det alltid vil alltid være der.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen