– Ekstremismen har fulgt meg hele livet

– Ekstremismen har fulgt meg hele livet, helt fra familien min måtte flykte fra krig og et Iran styrt av ekstremister da jeg var fem år. Jeg prøver å ikke lese alt som står på sosiale medier, sier Masud Gharahkhani (40) til Dagsavisen. Stortingspresidenten fra Arbeiderpartiet kan nå også kalle seg forfatter, for fredag kommer den ut, den personlige og politiske boken «Norge i mitt hjerte. Fra flyktning til stortingspresident».

Gharahkhani sier til Dagsavisen at han er enig i påstanden om at boken godt kan leses som en eneste, stor kjærlighetserklæring til Norge, som ga ham alle muligheter. Men den er også et oppgjør med de ekstremistiske kreftene han har møtt på sin vei gjennom livet.

Hatefulle ytringer

«Hatet har fulgt meg gjennom livet, fra gatene i Teheran via Vigrid i Skotselv til Utøya og Ukraina. Hvor kommer det fra?» spør Gharahkhani i boken. «Jeg mottar mange hatefulle ytringer selv, også, for eksempel meldinger som antyder at det var trist for Norge at jeg ikke blei drept på Utøya. Da jeg blei valgt til stortingspresident, måtte kommentarfelter i mediene stenges, så intense og hatefulle var angrepene mot meg», skriver Gharahkhani, som kom til Norge som barn i 1987. Familien hans flyktet fra krigen mot Irak og det religiøse diktaturet i hjemlandet Iran. Han husker ennå frykten, artilleriet og rakettene som lyste opp nattehimmelen over Teheran. En tante bodde allerede i Norge, og familien flyktet dit for å komme bort fra krigen. De endte opp i vesle Skotselv i Øvre Eiker i Buskerud, og familien slo seg ned der.

– Det heter jo egentlig «Skotsælva» med tjukk l. Det burde jeg skrevet i boka, sier Gharahkhani, som ellers er ganske preget av Eiker-dialekten når han skriver. Det er «blei» og «veit» og a-endelser på hver side, og det kommer tydelig fram også av innholdet at Gharahkhani-familien har slått solide røtter i Øvre Eiker utenfor Drammen.

[ – Det blir feil å ikke kommentere det som skjer i Iran ]

Levde et dobbeltliv

Samtidig ble det tøft for innvandrerfamilien fra Iran de periodene nynazister og den ekstreme organisasjonen Vigrid var aktive i området. Midt på 2000-tallet truet og trakasserte de faren Bijan så ofte og så mye at påkjenningen gjorde ham fysisk syk. Bijan Gharahkhani jobbet som flyktningansvarlig i kommunen, engasjerte seg i innvandrerrådet, var aktiv lokalpolitiker for Ap og på hils med halve bygda. På den tiden hadde Masud Gharahkhani flyttet hjemmefra, blitt en lovende, ung politiker og var mye borte fra Skotselv. «Kanskje var det derfor jeg ikke så faresignalene tidligere?» skriver han i boken. «Jeg forsto ikke at pappa levde et dobbeltliv som var i ferd med å gjøre ham syk. Rasister hadde begynt å forfølge ham, på jobben og privat. Det plaget ham natt og dag, men han sa ingen ting. Han ville beskytte oss som familie og gikk heller ikke til politiet. Han håpte at truslene skulle forsvinne, at rasistene skulle holde opp, slik at livet kunne vende tilbake til normalen igjen».

«Stiv av skrekk»

Men en dag kom det en frankert konvolutt i posten til familien. «Det var mamma som åpna den. Hun blei stiv av skrekk. Innholdet levnet ingen tvil. Både pappa og jeg blei trua på livet. Pappa fikk et ultimatum: Han måtte kutte ut samfunnsengasjementet sitt, hvis ikke ville det gå ille med både ham og meg», forteller Gharahkhani i boken. Da kom alt for en dag, alt faren hadde båret på, også at folk hadde spyttet på ham og forsøkt å kjøre på ham med vilje. Lokalsamfunnet tok affære og viste solidaritet, og familien fikk politibeskyttelse. Likevel falt faren sammen og fikk hjerteinfarkt like etter. Han ble hentet med ambulanse. «I løpet av noen dager visste vi at han høyst sannsynlig kom til å overleve hjerteinfarktet, men at han måtte forberede seg på en lang rekonvalesens. Både hans egen lege og sykehuslegen var tydelige på hva som var årsaken til infarktet: Presset han hadde levd med over lang tid, var rett og slett blitt for mye å bære», skriver Gharahkhani. Faren brukte mange måneder på å komme seg, men han ble frisk til slutt.

– Jeg ønsket å fortelle om faren min fordi jeg ville vise hva slags belastning enkeltmennesker og deres familier kan oppleve når de engasjerer seg, og hvor tøft det kan være. Min far ble jo helt klart syk av den belastningen. I dag har han det greit. Han er jo en propell - han også! sier Gharahkhani til Dagsavisen, og legger til:

– Det er ikke bare-bare å gå i butikken med pappa. Han kjenner alle og skal snakke med alle.

[ Takk for klar tale, Masud ]

Familiens beskytter

En av politimennene som beskyttet far Bijan og familien under den verste perioden, var den lokale politimannen Trond Berntsen.

– Dere skal bare ringe meg 24/7, sa han, forteller Gharahkhani.

Noen år etter skulle Ap-politikeren Masud Gharahkhani besøke Utøya for å høre Gro Harlem Brundtland tale. Kvelden før ble han imidlertid syk, så han dro likevel ikke til Utøya den fredagen, 22. juli 2011. Derimot reiste han straks til Sundvolden dagen etter, for å bistå ungdommer og foreldre etter massakren. Etter hvert fikk han vite at nettopp familiens beskytter i politiet, Utøyas vaktmann Trond Berntsen, var en av de første som ble skutt på øya. Han ble skutt sammen med Monica Bøsei, som Gharahkhani også kjente godt fra tidligere opphold på Utøya. Han har i ettertid reflektert over at han godt kunne vært den som sto og snakket med nettopp disse to utenfor hovedhuset da gjerningsmannen kom.

En bauta

Særlig Berntsens død gikk hardt innpå Gharahkhani og familien. For dem hadde Berntsen vært en bauta i en tung tid, og nærmest vært som et familiemedlem.

– Jeg ville gjerne ha med historien om Trond Berntsen, politimannen som brukte fritiden sin på å hjelpe oss, og som selv ble drept av en ekstremistisk terrorist. Denne opplevelsen forteller meg noe om hvor viktig det er å ta et oppgjør med ekstremismen, også internasjonalt. Det er ikke nok med bare en kampanje nå og da, det er en kontinuerlig kamp , sier Gharahkhani til Dagsavisen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen