Tysklands julehovedstad mangler mennesker

ROTHENBURG, TYSKLAND (Dagsavisen): Det skulle vært fullt her nå. Hele torget skulle ha vrimlet av liv. Fyldige markedsboder og glade gjester skulle dominert sentrum. Den søtlige duften av brente mandler, glühwein og hjemmebakst ligget som en varm sky i den klare vinterluften. Det skulle vært lystig prat, lirekasser og tyske julesanger. Blanke blikk og forventningsfull latter. Julestemning på tå hev. Det er slik det skulle ha vært. Men Rothenburg mangler mennesker. For andre år på rad er julemarkedet i byen avlyst. Alt på grunn av et visst virus. Meldingen kom rett før markedet skulle åpne.

Robert Nehr fra Rothenburg turistkontor står midt på byens tomme torg. Han slår ut med armene og presser fram et lite smil i grenselandet mellom håp og oppgitthet.

– Det er vanskelig nå, medgir han.

– I et normalår har vi vanligvis 70.000 overnattingsdøgn i desember. Nå ligger vi an til å ende på bare to, tre prosent. Det er veldig lite. Byen han er ansatt for å markedsføre har 11.000 innbyggere. 2500 av dem bor i den vakre, historiske bykjernen. Med hele 120 butikker innenfor bymurene sier det seg selv at byen trenger flere mennesker for å overleve. Slik det er nå er det ikke bærekraftig. Men, på den positive siden:

– Om du vil ha en unik opplevelse, bør du komme til Rothenburg nå. Da får du byen nærmest helt for deg selv!

Trodde husene var kulisser

«Tysklands juleby», «Den romantiske middelalderbyen», «Syd-Tysklands middelalder-perle», «Eventyrbyen i Bayern» …

Det er gjerne slik Rothenburg ob der Tauber beskrives i turistbrosjyrer og i overskrifter.

Og du skal ikke ha vært her lenge før du skjønner at byen har gjort seg fortjent til alle superlativene.

Rothenburg er så avsindig, blendende, uvirkelig vakker at det nesten er vanskelig å skjønne at den kan være ekte.

Se for deg et slags Skomakergata på steroider eller et Bryggen i Bergen, bare av mur, og du vil likevel ikke være i nærheten.

Dette er byen du ville fått om Walt Disney og Harry Potter hadde født et arkitektonisk kjærlighetsbarn. Eller om Brødrene Grimm var bygningsingeniører og ikke satset på eventyr.

Rothenburg er som en Hans og Grete-by, der bare godteriet på husveggene mangler.

Den hyggelige hotelldirektøren på 500 år gamle Hotell Eisenhut, der vi bor de tre dagene vi er i byen, forteller leende om noen turister fra Asia som besøkte Rothenburg. De ble observert i sentrum mens de banket i flere av fasadeveggene. Den merkelige oppførselen hadde imidlertid en konkret årsak:

– De trodde det var kulisser! Det er ikke vanskelig å forstå de asiatiske turistene. Å spasere rundt i Rothenburg er nesten som å vandre inn i en vakker snøkule. Men for å skjønne hvordan en liten småby i Bayern kunne ende opp som hele Tysklands julehovedstad, må vi først gå tilbake i tid.

Tornerosesøvn

Det startet med et rødt slott ved elva Tauber, midt mellom dagens München og Frankfurt.

Det røde slottet ble bygget i år 1000 og fikk etter hvert en landsby rundt seg. Slottet forsvant, men navnet ble beholdt, og landsbyen utviklet seg til å bli en by med kirker og bymur. I en periode i middelalderen var faktisk Rothenburg regnet som Tysklands nest største by. Storhetstiden varte i et par hundre år. Men på 1600-tallet var det ubønnhørlig over, og Rothenburg gjennomgikk kriser på rekke og rad.

Først kom trettiårskrigen, så kom pest, beleiringer, plyndringer og fattigdom, og reduserte den en gang så mektige byen til en ubetydelig liten landsby.

Men nettopp dette skulle jo også bli Rothenburgs velsignelse.

For mens resten av Tyskland utviklet seg og ble moderne, gikk Rothenburg inn i en tornerosesøvn som varte noen hundre år. Den først fast i tiden, litt slik som Henningsvær om du er typen som er glad i hjemlige eksempler. Det er grunnen til at Rothenburg fortsatt ser ut som noe fra eventyrene.

– På 1800-tallet gjenoppdaget tyske romantikere byens unike arkitektur og historie. Malere og diktere lot seg bergta, og da fikk Rothenburg endelig vind i seilene igjen, forteller vår guide Robert fra byens turistkontor. Siden den har mennesker fra hele verden besøkt byen og latt seg fortrylle av den unike atmosfæren. I dag står turismen for en tredjedel av byens inntekter. Over 1,7 millioner turister finner årlig veien hit. De lar seg bergta av trange brosteinsgater, maleriske middelalderbygninger og en evig følelse av jul.

Hadde det bare ikke vært for det forbaska viruset, da.

Julebyen

Käthe Wohlfahrts julehus er en av grunnene til at Rothenburg i så stor grad assosieres med julen. Det tyske juledekorasjonskonsernet har i 30 år hatt sitt hovedkontor i byen.

I et gult murbygg i hovedgaten Herrngasse, på andre side av Hotel Eisenhut, finner vi flaggskipsbutikken deres. Butikken er full av engler, nisser, håndmalte nøtteknekkere og juledekorasjon som bare er løst basert på Betlehem og juleevangeliet. I et lokale innenfor ligger Tysklands eneste julemuseum, hvor århundrer med julepynt og tradisjoner vises fram.

I fjor var vi stengt i seks måneder, men i 2019 hadde vi i gjennomsnitt 800 personer innom hver dag.

Her kimes det til jul hver dag. Bortsett fra på julaften, da. Da er det stengt.

Den gråhårede damen i museumsskranken sjekker undertegnedes koronasertifikat og spør etter en fersk koronatest av typen negativ. Rett før Dagsavisens besøk innførte nemlig delstaten en ny regel om at alle som skal besøke et museum må vise fram en fersk, negativ koronatest.

Hun synes selv den nye retningslinjen er rar, men har ikke noe annet valg enn å følge den.

For julehusets vedkommende betyr det at et gyldig koronapass er nok for å komme inn i den populære julebutikken der «alle» er. Men for å komme inn på julemuseet innenfor butikken, der «ingen» er, så trengs altså en negativ test i tillegg.

[ Sigrid Bonde Tusvik: Alle i landet skjønner at noen har snakket med noen i stortingskantina ]

– Det har vært fryktelig stille her nå, medgir den eldre damen.

– Hvor mange pleier vanligvis å besøke dere?

– I fjor var vi stengt i seks måneder, men i 2019 hadde vi i gjennomsnitt 800 personer innom hver dag.

– Og jeg er nummer?

– Du er nummer tre. I dag.

Full av historie

Rothenburg ob der Tauber har hatt et rykte på seg for å være turistifisert, i den forstand at hele byen er rettet mot turisme. Likevel oppleves den ikke på noe vis som en «turistfelle». Det hadde jo dessuten vært pussig om Tysklands vakreste by ikke evnet å lokke til seg turister.

Og likevel. Her er vi. Omtrent mutters alene. Følelsen er nærmest surrealistisk. Men alene i byen er jo følelsen av å være tilbake i en svunnen tid enda mer påfallende.

Når vi svinger ut etter museumsbesøket, har vi ingen problemer med å forestille oss både riddere og prinsesser i gatene, eller at Rapunzel plutselig skal kaste ned det lange håret sitt fra ett av de små husvinduene over oss.

Historien er viktig i Rothenburg. Ikke bare i form av museum og utstillinger, men som en aktiv by hvor den historiske arven er en del av byens DNA.

Her kan du oppleve ekte middelalderstemning, slukke tørsten i gamle vertshus, spise lokale spesialiteter som bratwurst i rundstykke, få omvisning i skjulte, private hager eller lære om middelalderens straffemetoder i byens torturmuseum. For å nevne noe.

Selv etter to, tre dager i Rothenburg følte vi at byen fortsatt hadde gjemt gode kort i ermet. Og det til tross for at nedstengning og restriksjoner la sine begrensninger.

For Rothenburg er ikke bare noen middelalderbygninger rundt et torg. Det er ikke som berømte Park Güell i Barcelona, for eksempel, der du plutselig innser at det du ser avbildet på postkort egentlig er alt.

Rothenburg bare fortsetter og fortsetter, selv der postkortene slutter.

[ Byløvene: Finner du ikke den gode julestemningen? Da skal du prøve lutefisken på Gamle Raadhus ]

Styrtet tre liter vin for å redde byen

To personer har fått æren for at Rothenburg ble den vakre byen vi kjenner i dag.

Den første er borgermesteren som for snart 400 år siden drakk seg fra sans og samling. En høstdag i 1631 inntok nemlig en katolsk hær det protestantiske Rothenburg. Hærføreren truet med å plyndre og ødelegge byen … om ikke en av byrådets menn klarte å tømme et treliters vinglass i en slurk.

Den gamle borgermesteren tok utfordringen og tømte glasset på styrten. Det tok han tre dager å bli edru igjen. Men byen var reddet. Så sier soga, i hvert fall. Drikkeglasset hans er for øvrig utstilt på et av byens museer.

Den andre personen som hylles for Rothenburgs eksistens er en amerikansk general.

For i motsetning til mange andre byer i Tyskland, klarte Rothenburg å komme seg sånn noenlunde helskinnet gjennom andre verdenskrigs herjinger. I krigens siste dager ble riktignok østsiden av byen brannbombet, slik at bare skallet av bygningene sto igjen.

Men det kunne gått så mye, mye verre.

Rothenburg sto nemlig på listen over tyske byer som skulle bombes sønder og sammen. Tilfeldighetene ville ha det til at USAs visekrigsminister John J. McCloy ble oppmerksom på bombe-listen. Generalen hadde tidligere besøkt byen og blitt bergtatt. Han kjente Rothenburgs historiske betydning og ba innstendig om at man måtte finne andre midler for å få byen til å overgi seg.

[ Stor oversikt: Her er julefilmene du må se om igjen ]

En delegasjon fra de allierte ble sendt til Rothenburg for å be om våpenhvile.

– Heldigvis var begge parter fornuftige, forteller Robert Nehr.

Han gir æren både til den tyske generalen og til den tyske øverstkommanderende som valgte å ignorere Hitlers ordre om at alle byer skulle kjempe til siste mann.

– De var modige nok til å gå med på våpenhvile, begge to, Dermed ble byen spart, forteller Nehr.

– De reddet byen?

– Definitivt. For dersom resten av Rothenburg hadde blitt ødelagt, så ville man heller ikke ha gjenoppbygget den allerede ødelagte østsiden i gammel stil. Men fordi vestsiden ble bevart hadde man noe å forholde seg til.

Frykter konkurser

I en gate nedenfor torget finner vi Johannes Wittmann, innehaver av en av Europas fremste middelalderbutikker, Waffenkammer. I den rødmalte murbygningen fra 1371 hilser han oss velkommen. Butikken innenfor er full av ridderutstyr, sverd, vin, klær og effekter fra den tiden menn bar rustning og satt til hest.

Han forteller at han overtok huset fra en gammel tante i 2005. Siden den gang har mye tid og ressurser gått med på oppussing.

– Huset var så skjevt at det minnet om tårnet i Pisa. Vi var nødt til å sette opp 90.000 kilo med stålbjelker for å unngå at det falt over, forteller han.

Wittmann kaller det gamle huset for en lekeplass for gutter. Men det er en dyr lekeplass, og realitetene kommer han ikke unna. Akkurat nå er han tvunget til å ta en dag av gangen.

– Det er virkelig vanskelig nå. Vi er glad for at vi har trofaste kunder. Men inntjeningen er minimal. Og vi har lån som må betjenes.

Før han går tilbake til kassen for å betjene et par asiatiske turister som har funnet veien innom, forteller han at drømmen er å kunne ta i bruk hele bygget en gang.

– Men jeg innser at kostnadene vil bli store, og at det trolig er snakk om et generasjonsprosjekt. Vi får se hva de som kommer etter meg mener.

Ikke langt unna møter vi Arthur fra München, som sammen med sin hustru besøker byen med et par venner. Han bruker sterke ord når han skal beskrive situasjonen. – Det er en katastrofe, sier han. – Det er jo ingen folk her! Normalt ville det krydd, gatene ville vært fulle. Han sier at han håper byen overlever, men frykter at så mange som halvparten av butikkene må stenge.

De fleste Dagsavisen snakker med under besøket i Rothenburg gir uttrykk for det samme.

[ Johan er Julenissens nye kjæreste. Folk flest elsker det ]

Forsøker å gjøre det beste ut av det

Robert Nehr velger likevel å være optimistisk. – Økonomisk er det nok mange som sliter nå. Men vi er heldige som har mange familieeide bedrifter i Rothenburg. Det gjør at de står bedre rustet. Før denne krisen har det vært flere tiår med god fortjeneste.

– Holdningen er at vi skal være «back on track» igjen neste år. Og det er der vi finner motivasjonen. Vi må bare forsøke å gjøre det beste ut av det, navigere oss gjennom vanskelighetene og promotere det som fortsatt er tillatt og mulig.

Så nevner han et gammelt ordtak som fortsatt er gjeldende:

– For å komme deg gjennom magre tider, så trenger du noen fete måneder.

Han tar en pause.

– Men om situasjonen varer i tre, fire år … Hvem kan drive turisme da? Da vil ingen klare seg.

Vil reise seg igjen

Rothenburg har opplevd vanskelige perioder før. Den er et resultat av oppgangstider, og nedgangstider, og så oppgangstider igjen. Byen har alltid klart å reise seg. Og den vil klare seg igjen.

En dag vil normaliteten vende tilbake, og turistene på ny strømme i gatene i den vakre middelalderbyen. En dag vil vekteren ta med nysgjerrige besøkende på kveldsvandring og fortelle anekdoter om en svunnen tid. En dag vil også nåtiden bli en anekdote.

Hotelldirektør Michael Vogt på ærverdige Eisenhut virker sikker. Vi snakker med ham under siste frokosten før vi forlater den vakre byen, hvor nattens kulde har dekket sentrum med et lite lag snø.

Vogt har akkurat fortalt historiene om da Winston Churchill og Freddie Mercury bodde på hotellet. (Sistnevnte satt visstnok med beina oppå et av hotellets gamle bord, uten at noen av de ansatte våget å be ham ta dem ned).

Vi spør ham hvordan han tror byen vil klare seg.

Hotelldirektøren er ikke i tvil.

– Rothenburg har ikke forandret seg på 400 år. Den kommer ikke til å forandre seg i framtiden heller!