Hvem: Grete Ruud (62)
Hva: Distriktsredaktør for NRK i Oslo og Viken
Hvorfor: Blir pensjonist fra nyttår av
Sier man gratulerer når noen skal pensjonere seg?
– Hehe, ja det kan du godt si! Jeg er veldig fornøyd med mitt valg, i hvert fall.
Du gir stafettpinnen videre fra september av, men pensjonisttilværelsen inntreffer ikke før ved årsskiftet. Hva skal du gjøre i mellomtiden?
– Før sommeren satt vi i gang et prosjekt, hvor vi skal se på hva som er oppdraget vårt i distriktet Stor-Oslo. Så jeg skal være med å lande det. Hvordan lage godt innhold til den regionen. Jeg har bodd og jobba i Oslo i mange år, så jeg gleder meg til det.
Lang fartstid i mediebransjen har det blitt. Hva fikk deg på kroken i første omgang?
– Det er godt spørsmål. Det er ingen i familien min som er journalister. Jeg vokste opp på en bondegård i Råde, og da gikk jeg rundt og intervjua naboene med notatblokk. Spørsmål: «Har det vært en god potethøst?». Svar: «Ja.» Haha! Kan ikke huske noe spesielt som gjorde det, men det er jo det eneste jeg har drevet med. Mamma og pappa sa alltid at det ikke var noen tvil om hva jeg skulle bli. Men det er rart, for jeg hadde ingen forbilder sånn.
[ Ingen snerpete gammel dame ]
Begynte du å jobbe direkte i ei avis?
– Etter gymnaset reiste jeg til USA og jobba om au pair der, som alle jo skulle på 70-tallet. Da jeg kom tilbake tenkte jeg «hva skal jeg finne på nå?» Jeg hadde familie på Mysen, så jeg gikk innom Indre (Indre Smaalenes Avis, nå Smaalenenes Avis, red.anm.) og hørte om de hadde noe der. Fikk tilbud om et langt sommervikariat, og så fikk jeg sansen for det. Var der det begynte.
Hva er det du er mest stolt av å ha fått til i løpet av yrkeslivet?
– Jeg har jo vært med i mange store nyhetsoperasjoner som jeg har vært fornøyd med å lande, med gode samarbeid på desken. Men jeg var på jobb i VG 22. juli som redaktør, sammen med Hanne Skartveit, og som et lag fikk vi til å publisere en avis da. Det er det jeg er mest stolt av. Jeg kommer aldri til å glemme det døgnet.
Har det vært noen flauser, da?
– Hehehe ja, åh! ÅH! Det har vært mange. Da jeg jobba i Hamar Arbeiderblad var det en eller annen krangel mellom kommune og borettslag om en søppelsak. Da skrev jeg at det ikke var noe nytt i søppelsaken. Da jeg så den på trykk, så tenkte jeg «himmel og hav». Det har vært flere. Hvis man i denne bransjen ikke gjør noen feil, da... Men du bør ikke gjøre samme feilen to ganger. I VG sendte jeg av gårde en sak om at en dødsbakterie kunne være farlig. Den gikk ikke på trykk.
Haha! Hva er det som har gjort størst inntrykk på deg?
– Det tror jeg må være 22. juli. Bildene, historiene... Jeg var redaktørvakt under rettsaken, og hørte alt som ble sagt og fortalt. Jeg blir berørt av bilder, bilder er utrolig sterke. Definerer hendelsen. Det var også diskotek-brannen i Gøteborg for mange år siden. Men det er og mange morsomme og hyggelige saker. Man møter hele bredden som journalist.
Hva skal du gjøre fra nyttår av, når tid blir frigjort og laurbær skal hviles på?
– Da skal jeg bare nyte en sånn der endeløs rekke av gullforgylte fridager. Disponere tiden min sjøl. Jeg har ikke tenkt å pusse opp, og jeg har ikke tenkt å vaske hus annenhver dag. Og ikke bli mediekommentator heller, som jeg sa til Fredriksstad Blad. Jeg har en mann som ble pensjonist i sommer, og vi har det fortsatt hyggelig etter snart førti år sammen, så vi skal kose oss. Også har jeg barn og barnebarn, og mange venner som også er pensjonister. Så det bekymrer meg ikke!
Hva gjør deg lykkelig?
– Nei, jeg blir glad av å være sammen med folk, liker å le og prate og diskutere, med familie eller venner. Jeg er velsigna med greit humør, og er stort sett fornøyd.
[ En plass blant århundrets kvinner ]
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da tar jeg meg en whisky midt i uka, hehe. Jeg er glad i whisky, og man tar jo kanskje en knert på fredag eller lørdag. Men innimellom! Og den skal være god! Skikkelig røka, sånn at man nesten ikke klarer å svelge.
Det høres bare forferdelig ut, haha. Er det noe du angrer på?
– Det burde det sikkert være, men.
Nei, må det det, da?
– Nei, jeg ser ikke så mye bakover. Tar et valg og tenker «nå har jeg gjort det».
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Kunne lære seg alle språk.
Litt kjedelig om den hadde kommet nå, i slutten av journalistkarriera?
– Haha ja, ikke sant, men nå kunne jeg tenkt meg å lære meg et nytt språk. Har jo tiden.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– Det må være klima. Det er viktig
Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?
– Jeg har en veldig hang-up på Ellisif Wessel. Hun er en interessant person jeg har lest mye om. Hun jobba med rettigheter for fattigfolk, rett og slett. Gifta seg med søskenbarnet sitt, det gjorde man jo på den tiden. Mannen var distriktslege, og hun var trotskist. Og kvinne! Kunne tenkt meg å snakke med henne, om hvordan hun har hatt det. Og så en gammel viking av et eller annet slag! Hårfagre eller Blodøks eller en av de. Og siste... Kanskje Gro Harlem Brundtland? Hun har sikkert mye å fortelle. Vet ikke hva jeg skulle servert, da.
[ Helene Bøksle: – Musikk er universelt, som verdenshavene ]
